Striden om Moskva-tesene

I 1919 meldte DNA seg inn i Den kommunistiske Internasjonale ─ «Komintern»/«den 3. Internasjonale». Som et masseparti var partiet et av de største innen Komintern.

Gjennom flere år hadde det bygget seg opp en konflikt mellom de «gamle» reformistiske sosialdemokratene og de yngre mer revolusjonære kreftene. Sosialdemokratene dannet Den socialdemokratiske Opposition internt i DNA for å påvirke partiet i mer reformistisk retning. Konflikten toppet seg under striden om hvorvidt DNA skulle akseptere betingelsene for opptakelse i «Den kommunistiske Internasjonale», de såkalte Moskva-tesene. (Tesene ble vedtatt på Kominterns 2. kongress i 1920. For å fortsette medlemskapet måtte partiene godta tesene.) Tesene krevde at DNA måtte endre navn til Norges kommunistiske arbeiderparti (Avdeling av den kommunistiske Internasjonale), ha individuelt medlemskap i partiet (mens DNA bygde på fagforeningenes kollektive innmeldelse), ha en sterk grad av sentralisme (mens man i norsk arbeiderbevegelse hadde sterke innslag av føderalisme), samt at de «maa regelret og planmæssig fjerne reformisterne og centrumsfolkene fra alle mer eller mindre ansvarsfulde stillinger i arbeiderbevægelsen (partiorganisationer, redaktioner, fagforeninger, parlamentsfraktioner, kooperative foreninger, kommunalforvaltninger) og erstatte dem med sikre kommunister, uten at la sig skræmme av, at jevne arbeidere fra massen træder istedenfor 'erfarne' opportunister.»[1] De russiske bolsjeviker bygde på teorien om at arbeidernes klassebevissthet ikke ville rekke ut over fagforeningsstadiet, men at den sosialistiske bevissthet måtte tilføres den utenfra, og at «Sosialismens lære er derimot vokset ut av de filosofiske, historiske og økonomiske teorier som er blitt utarbeidet av utdannede representanter for de besittende klasser, intelligentsiaen.»[2] Norske sosialister hadde gjennom alle år ment at arbeiderklassens frigjøring måtte være dens eget verk. «Norsk arbeiderbevegelses pionerer hadde i hele sitt lange oppbygningsarbeid basert sin virksomhet, ikke på en liten bevisst minoritet, men på de brede masser. I ordet 'masse-aksjon' lå nettopp tilliten til at arbeiderklassen, når den bare var blitt sterk nok og vel organisert, kunne bestemme over sin egen og samfunnets videre skjebne.»[3]

Anarkistene og syndikalistene tok et klart standpunkt mot Moskva-tesene. Revolt erklærte at den tredje Internationale «ikke kan bli arbeidernes internationale» og «bekjæmpet alle andre retninger inden arbeiderverdenen».[4] Senere skrev bladet: «At det er en umulighet for anarkister og syndikalister at tilslutte sig tredieinternationalen, ja endog at samarbeide med den, er indlysende naar man læser punkt 12 i betingelserne for optagelse og deltagelse i tredie internationalen.»[5] Etter kort å ha karakterisert anarkismens og syndikalismens idé som «opphevelse av herreveldet i alle dets former»[6] konkluderte bladet: «Det er saaledes ingen berøringspunkter mellem frihetlig socialisme og bolsjevikisk diktatursocialisme».[7] I forbindelse med Kominterns 2. kongress skrev Alarm: «Og flesteparten av de beslutninger som er fattet paa denne kongres gaar i en saa sterk centralistisk retning at det har slaat en dyp kløft mellem syndikalismen og bolsjevismen, eller rettere sagt mellem den frie industrielle og den autoritære kommunisme.»[8]

DNA avholdt landsstyremøte 30.─31.oktober 1920. Flertallet støttet i hovedsak, med visse reservasjoner, Moskva-tesene. Mindretallet hadde en rekke betenkeligheter og henstilte til det kommende landsmøte til ikke å godkjenne Moskva-tesene. Det utkrystalliserte seg fire alternativer: 1) Tilslutning til flertallsinnstillingen, innbefattet endring av navnet til Norges kommunistiske arbeiderparti, 2) tilslutning til flertallsinnstillingen, men med bibehold av det gamle navn, tilslutning til mindretallsinnstillingen, 4) tilslutning til det i ny-danning sosial-demokratiske parti. Disse skulle nå ut til avstemning i DNAs grunnorganisasjoner. I tillegg fantes det et femte alternativ, som enkelte fagforeninger valgte: utmeldelse av partiet og ingen tilslutning til noen politisk gruppering i det hele tatt. Dette skjedde da på rent syndikalistisk grunnlag.[9]

Knut Langfeldt skriver:

«Det er en alminnelig og rotfestet oppfatning når det gjelder norsk arbeiderbevegelse, at Det norske Arbeiderparti vedtok Moskva-tesene. [...] Det var ikke Moskva-tesene som ble vedtatt på Det norske Arbeiderpartis 25. landsmøte, men landsstyrets flertallsinnstilling. Denne var et kompromiss ─ et politisk konglomerat av halv-syndikalisme, pasifisme, ungdommelig revolusjonsromantikk og begeistring for den russiske revolusjon, men den var ikke det Moskva-tesene representerte: Bolsjevismens ideologiske, politiske, taktiske og organisatoriske prinsipper.»[10]

Diskusjonen om tesene i de forskjellige parti-lagene førte igjen til forsterket virksomhet fra syndikalistisk og ungsosialistisk hold. På et møte i Typografenes fagforening i Kristiania den 20/2 1921, hvor det var ca. 6─700 medlemmer tilstede, ble det besluttet med 479 stemmer mot 162 at foreningen skulle gå ut av DNA. «Det ble fra flertallets side betonet at det herefter ikke skulde være tale om politik inden fagforeningen» het det i Social-Demokratens referat fra møtet.[11] Dette var et uttrykk for den anti-politiske stemning som enkelte steder begynte å gjøre seg gjeldende. Den 25/2 gikk Tømrernes fagforening i Kristiania ut av partiet på samme grunnlag. Denne stemning ble ivrig understøttet av Revolt og Alarm. Revolt skrev: «De politiske kampes bølger gaar allerede høit i de forskjellige fagforeninger i og med behandlingen av teserne fra bolsjevikernes politiske internationale. Ja fagforeningsfolkene er saa interessert i kampen for og mot disse voldtets programpunkter og manifestationer at man helt og holdent glemmer den økonomiske kamp. Arbeidsløsheten stiger fra dag til dag, nøden og elendigheten vokser fra uke til uke, men i fagforeningerne diskuterer man teser, teser og atter teser og arbeidskjøperne gjør hvad de vil paa det økonomiske omraade.»[12] Alarm skriver:

«Splidet om 'teser', autoriteter m. m. holder nu paa at slaa istykker hele landsorganisationen. Resultatet av dette vil og maa bli, at de virkelige revolutionære klassekampmennesker inden denne organisation litt efter hvert kommer over til Norsk Syndikalistisk Federation.»[13]

Tranmæls umiddelbare reaksjon på Moskva-tesene ─ og alle talemåtene om disiplin og sentralisme, om lydighet og represalier, om våpen og vold og diktatur ─ var at de ikke kunne godtas. Å godta dem betydde, etter hans oppfatning, å legge en tvangstrøye på norsk arbeiderbevegelse og innebar en konsentrert sentralisme, det stikk motsatte av den føderalisme som Tranmæl og Fagopposisjonen hadde kjempet for i over ti år. Tranmæl konkluderte allerede i 1920 at DNA burde tre ut av Komintern, og at partiet burde anmode om å bli betraktet som en «sympatiserende oganisasjon» som anerkjente Internasjonalens «bærende prinsipper».[14] I et intervju i Ny Tid redegjorde Tranmæl for sitt syn:

«Vi anser alle arbeidere som kvalifisert til medlemsskap i partiet og i fagorganisasjonen. Bedriftene skal erobres fra arbeidsplassene av, og av de arbeidere som arbeider der, Kan hende går det langsomt, men det vil gå sikkert. Og med den økede makt på arbeidsplassene skal vi skaffe oss kontrollen over bedriftslivet og produksjonen. Efter min mening er det der vi må begynne ...

Moskva er en politisk organisasjon som ikke bygger nedenfra, men ovenfra. Moskva opererer med elite-mennesker og elite-organisasjoner. Moskvas diktatur er ─ eller synes iallfall å være ─ mer av politisk enn av økonomisk karakter. Og Moskvas metoder er politiske, ofte så politiske, at det forekommer mig som om Moskva står i fare for å skille politikken eller iallfall den politiske taktikk fra det økonomiske grunnlag. Moskvas ytterliggående krav om bruk av våben i klassekampen, 'nødvendigheten av bevebning' er en understrekning av de politiske kampmidler på bekostning av de økonomiske.»[15]

De moderate sosialdemokratene gikk ut av DNA og dannet Norges Socialdemokratiske Arbeiderparti (NSA) 15/1 1921, som trådte i virksomhet som anerkjent parti fra 1/3 samme år.[16] Ikke alle de sosialdemokratiske elementer gikk ut av DNA. Ole O. Lian, Christian Holtermann Knudsen og en del andre ble igjen. Diskusjonen rundt tesene gikk høyt innen DNA også etter dette.

Erling Falk (1887─1940)[17] og «Mot Dag»

Erling Falk vokste opp på Hemnesberget i Nordland. Foreldrene var begge aktive radikale medlemmer av Venstre. I 1905 var Falk mer opptatt av internasjonale forhold, som den russiske revolusjon, enn av norsk nasjonalisme. Han leste filosofer som Nietzsche og Schopenhauer, foruten Jægers «Anarkists Bibel».

Høsten 1906 reiste Falk til USA, hvor han studerte jus, økonomi, bokholderi og kostnadsberegning. I tillegg hadde han ulike jobber. De siste årene kom han i kontakt med IWW, og ble påvirket av IWWs militante syndikalisme, anti-militarisme og karakter av å være en masseorganisasjon ledet av en liten intellektuell kjerne. Falk dro tilbake til Norge i 1918.

«Hans første teoretiske grunnlag var syndikalismen i den amerikanske arbeiderorganisasjon Industrial Workers of the World. En kan trygt si at det som tiltalte ham ved denne organisasjon var ikke dens teorier, men dens ubendige handlingsvilje i de sosiale kamper, og dens evne til å bevare denne kampkraft og aldri la den stivne i funksjonærvelde og kontorvesen.»[18]

Den kommunistiske forening Mot Dag ─ tilsluttet Det norske Arbeiderparti ble stiftet 1922. «Ordet 'kommunistisk' i navnet anga den politiske retningen, inspirert av revolusjonsbølgen fra Russland i 1917, men det sier ikke alt. For sammen med leninismen fløt syndikalistisk og radikalt humanistisk tankegods. Den første impulsen kom fra Falk og USA. Den andre var særnorsk, i forlengelsen av norsk radikal studenttradisjon der navn som Henrik Wergeland, Olaus Fjørtoft, Hans Jæger og Nils Collett Vogt på ulikt vis risser opp en linje. Først mot slutten av 1920-tallet er det rimelig å si at marxismen ble den toneangivende fellesnevneren for de fleste av motagistene.»[19]

Fra starten inntok Falk og Mot Dag en venstreposisjon som, sammen med den felles påvirkningen fra syndikalismen, brakte ham inn på Tranmæls side i striden om Moskva-tesene. Falk formulerte det vesentlige i Tranmæl-fløyens prinsipielle plattform, «Kristianiaforslaget». Etter hvert kom det til motsetninger mellom Falk og Tranmæl. Høsten 1923 gjorde Falk et forsøk på å bli valgt til Arbeiderbladet i konkurranse med Tranmæl. Dette var en feilvurdering. Falk og Mot Dag ble ekskludert av DNA i 1925 fordi de fortsatte å kjempe for militærstreikparolen etter at DNA hadde forkastet den. 1926─28 var Falk og Mot Dag med i NKP. Etter krakket på Wall Street, og den etterfølgende økonomiske depresjonen, begynte Falk å studere Karl Marx og han oversatte «Kapitalen»s bind 1 og 2 og første del av bind 3. I 1936 ble Mot Dag oppløst.

Under partistriden i 1923 ble et forslag fra bl.a. Erling Falk og Martin Tranmæl til en programuttalelse eller en politisk plattform, «Kristianiaforslaget», fremlagt til behandling i Kristiania Arbeiderpartis representantskap, og vedtatt med stort flertall. Forslaget ble også fremlagt av sentralstyrets flertall og sendt ut til av partiets avdelinger i forbindelse med valg av representanter til landsmøtet. Forslaget innledet med en setning av Karl Marx som i og for seg var en drepende kritikk av Kominterns strategi og taktikk: «Arbeidernes frigjøring må være deres eget verk.» Forslaget lyder i sin helhet:

«I.

Arbeidernes frigjørelse maa være deres eget verk. Derfor maa tyngden i vor virksomhet lægges i at organisere arbeiderne for denne opgave. En revolutionær klassekamp som skal lede til arbeidernes erobring av den politiske og økonomiske magt i samfundet er betinget av at arbeidet koncentreres om dannelsen av kamporanisationer som naar magten er erobret kan omdannes til samfunds-mæssige organer (arbeider-, bonde- og fiskerraad). Arbeiderne maa selv gjennem masseaktion og ved hjælp av sine egne organisationer sætte seg i besiddelse av samfundsmagten.

II.

Vort partis parlamentariske arbeide er ikke et maal i sig selv. Sterke og kampføre arbeiderorganisationer betyr mere for opnaaelse av positive parlamentariske resultater end repræsentanternes antal og manøvredygtighet. Derfor er de politiske repræsentanters opgave i første række agitatorisk og maa ta sigte paa at styrke arbeidernes egne kamporganisationer utenfor de parlamentariske forsamlinger.

Ved paa denne maate at øke arbeidernes reelle magt vil ogsaa arbeidernes repræsentanter i storting og kommunestyre faa øket indflydelse.

Stortingsgruppen, skal paa forstaaelig maate ved sine taler og sin stemmegivning klarlægge arbeidernes dagsaktuelle og revolutionære krav, og samtidig avsløre de borgerlige partiers arbeiderfiendtlige politik. Ved en fast og retlinjet parlamentarisk virksomhet skal skillelinjerne mellem borgerpartierne og arbeiderpartiet gjøres skarpe og klare.

Det er stortingsgruppens oppgave at bringe det arbeidende folk til at forstaa at i hovedsaken er alle borgerlige partier arbeiderfiendtlige. Denne opportunistiske manøvrepolitik er egnet til at forvirre begreperne og utslette skillelinjerne mellem arbeiderpartiet og borgerpartierne og er derfor forkastelig.

III.

Bestemmeslesretten ligger hos medlemmerne. Derfor maa organisationerne være slik opbygget at medlemmerne har fuld kontrol over sine tillidsmænd. Arbeiderne maa til enhver tid ha anledning til at trække sine tillidsmænd tilbake og vælge nye, saaledes at styrerne stadig kan forbli i overensstemmelse med medlemmerne. Ved besættelsen av tillidshverv bør man altid ha for øie at ledelsen skal ligge hos arbeiderne selv og ikke hos intellektuelle og halvintellektuelle. Den centrale ledelse skal være saa sterk som mulig, men da dette er betinget av at den er i kontakt med medlemmerne, maa dens myndighet ikke utøves paa bekostning av medlemmernes ret til kontrol over ledelsen. De lokale avdelingers selvbestemmelsesret skal opretholdes i den utstrækning som det er forenlig med fællesskapet og enheten. Det maa arbeides for at skape et tillids- og ikke et lydighetsforhold mellem de forskjellige instanser. Man maa derfor baade i nationale og internationale forhold motabeide den tiltagende tendens til at samle magten paa et faatals hænder.

IV.

Bevarelse av størst mulig selvstændighet i alle indre anliggender er det princip som ogsaa bør raade i organisationsmæssige forhold mellem de nationale partier og International. I overensstemmelse hermed skal det norske partis internationale repræsentanter arbeide for en tilsvarende ændring i Internationalens organisationsmæssige praksis. Partiets repræsentanter skal principielt hævde at Internationalens myndighet bør være absolut med hensyn til alle intenationale aktioner og med hensyn til spørsmaal hvis betydning rækker ut over det enkelte partis rammer, men Internationalen bør ikke gripe ind i lokale spørsmaal. Eksekutivkomiteens medlemmer bør vælges av de nationale partier.

Det intime samarbeide mellem partiet og fagbevægelsen maa opretholdes og styrkes. Dette samarbeide maa ─ som uttrykt i landsmøtebeslutningen av 1921 ─ være betinget av et gjensidig tillids- og likestillethetsforhold. De to bevægelser har fuldt anerkjendt hinandens organisations- og aktionsmæssige uavhængighet og suverænitet. Dette forhold maa fremdeles anerkjendes og opretholdes som et ufravikelig grundlag for det fortsatte samarbeide. Partiet skal «ikke opfatte sig som fagbevægelsens overordnede». Det skal søke stadig at øke sin tillid og indflydelse indenfor fagbevægelsen ved altid at tjene de revolutionære fagorganisationer og deres medlemmers interesser.»[20]

Kjeldstadli/Slagstad karakteriserer «Kristiania‑forslaget» som «'halvsyndikalistenes' programmatiske kampskrift».[21]

Da flertallet i DNA med Tranmæl i spissen vedtok utmelding av Komintern i 1923, ble Norges kommunistiske Parti (NKP) stiftet etter stram leninistisk partimodell. I 1927 gikk NSA og DNA sammen i ett parti.

«Eksamen

– Hva vilde et esel gjøre hvis det stod op til maven i duftende kløver?

– Spise!

– Riktig! Hvad vilde en ape gjøre hvis kokosnøttene hang midt for nesen av den?

– Spise!

– Bra! Men hvad vilde en stork gjøre hvis froskene hoppet rett frem for nebbet på den?

– Ta for sig og spise!

– Utmerket! Men hvad vilde en larve gjøre hvis den lå helt innhyllet i et eple?

– Spise sig ut!

– Storartet! Sig mig så hvad en ostemark vilde gjøre hvis hans yndlingsrett, osten tårnet sig op som høie berg rett frem for ham?

– Spise sig god og mett!

– Det stemmer! Men hvad vilde et sultende arbeidsløst menneske gjøre hvis det lå stablet op mengder av levnedsmidler rett for nesen på det?

– Stemme med socialdemokratene hvert tredje år eller demonstrere til stortinget under kommunistisk ledelse ..[22]

– Og videre?

– Fortsette å sulte!

– Du svarer utmerket. Du kan sette dig!»[23]