I 1920 snudde konjunkturene. Prisene falt, det ble avsetningsvansker og produksjonsinnskrenkninger. Verdenshandelen skrumpet inn, skip gikk i opplag, og i land etter land ble en tilnærmet full sysselsetting avløst av massearbeidsløshet. Dette fikk også konsekvenser for norsk økonomi. I 1920 gikk 386 firmaer konkurs. I 1921 steg de til 1030.[1] Med få avbrytelser varte krisen i det meste av etterkrigstiden.
Den revolusjonære bølge, som vi fikk etter den russiske revolusjon, sank. Arbeiderbevegelsens fremgang og offensiv, som man hadde vært vitne til i Norge og ute i Europa de ti siste årene, ble vendt til tilbakegang og defensiv rundt 1920. LOs medlemstall sank katastrofalt og var i 1922 nede i 83 600. Av disse var tyve prosent arbeidsløse.[2]
Den danske anarkisten Carl Heinrich Petersen skriver:
«I enkelte land, særlig Danmark, Norge og de engelsktalende land, gikk en vesentlig del av syndikalistene helt eller delvis over til kommunismen omkring 1920. Alt dette har bidratt til at mange har vært tilböyelige til å betrakte de to tendenser som nesten identiske når det gjelder idéer og metoder. De fikk mange steder sitt gjennombrudd nesten samtidig, nemlig under og like etter förste verdenskrig, og i betydelig grad hadde de sitt opphav i den samme revolusjonære gjæring blant massene den gang. Dette har ytterligere tilslört forskjellene mellom dem, også hos mange revolusjonære arbeidere, som særlig i denne perioden representerte alle mulige blandingsformer av syndikalistiske og kommunistiske idéer.»[3]
Vinteren 1927 var det i Oslo fire forelesningskurs om syndikalismen. Oslo LS arrangerte i forbindelse med medlemsmøtene fire forelesninger. Oslo federalistiske ungdomslag påbegynte en lignende forelesningsserie etter en litt annen plan. De arbeidsløses dagskole hadde to forelesninger. Den faglige samorganisasjonen skulle ha tre forelesninger.[4]
I 1927 vedtok Stortinget «Voldgiftsloven» og «Tukthusloven». «Voldgiftsloven» ble brukt til å skjære ned levestandarden ─ reallønnen ─, mens «Tukthusloven» gjorde det forbudt å offentliggjøre streikebryternes navn, å påvirke dem ved «påtrengende adferd» eller å «følge dem fra sted til sted» osv., og dermed beskyttet arbeidskjøperne mot arbeidernes kamp for å forbedre sine lønns-, leve- og arbeidsvilkår. Borgerskapet ville skrive et «fribrev for Judas», som LO-leder Ole O. Lian uttrykte det.[5] Dette var lover som syndikalistene, og andre radikale fagforeningsfolk, fikk føle på kroppen. LO nøyde seg stort sett kun med verbale protester mot lovene. I 1929 foreslo regjeringen at «Voldgiftsloven» skulle fornyes med to år, men forslaget falt. «Tukthusloven» ble opphevet av DNA‑regjeringen i 1935.
I 1928 ble den første Arbeiderpartiregjeringen, med Christopher Hornsrud som statsminister, opprettet. I regjeringserklæringen sto det at «regjeringen i alle sine handlinger vil la sig lede av hensynet til arbeiderklassens interesser og til å lette og forberede overgangen til det sosialistiske samfund».[6] Regjeringen satt i nitten dager før den ble felt. Årsaken var at den ikke ville bøye seg for finanskapitalen og gi ytterligere statsstøtte til bankene. Da den ikke ville gå finans- og bankkapitalens ærender, ble den rett og slett sparket ut.[7]