Innledning

 

I 1920 snudde konjunkturene. Prisene falt, det ble avsetningsvansker og produksjons­inn­skren­k­­­nin­ger. Verdens­handelen skrumpet inn, skip gikk i opplag, og i land etter land ble en til­nær­met full syssel­­­setting avløst av masse­arbeids­løshet. Dette fikk også konsekvenser for norsk øko­nomi. I 1920 gikk 386 firmaer konkurs. I 1921 steg de til 1030.[1] Med få avbrytelser varte krisen i det meste av etterkrigstiden.

 

Den revolus­jo­nære bølge, som vi fikk etter den russiske revolusjon, sank. Arbeider­bevegel­sens fremgang og offensiv, som man hadde vært vitne til i Norge og ute i Europa de ti siste årene, ble vendt til tilbakegang og defensiv rundt 1920. LOs medlemstall sank katastrofalt og var i 1922 nede i 83 600. Av disse var tyve prosent arbeidsløse.[2]

 

Den danske anarkisten Carl Hein­rich Petersen skriver:

«I enkelte land, særlig Dan­mark, Norge og de engelsktalende land, gikk en vesentlig del av syndi­kalistene helt eller del­vis over til kommunismen omkring 1920. Alt dette har bidratt til at mange har vært til­böyelige til å betrakte de to tendenser som nesten identiske når det gjelder idéer og metoder. De fikk mange steder sitt gjennombrudd nesten samtidig, nemlig under og like etter förste verdenskrig, og i betydelig grad hadde de sitt opphav i den samme revolus­jonære gjæring blant massene den gang. Dette har ytterligere tilslört forskjellene mellom dem, også hos man­ge revolus­jonære arbeidere, som særlig i denne perioden representerte alle mulige blandings­former av syndi­kalistiske og kommunistiske idéer.»[3]

 

Vinteren 1927 var det i Oslo fire forelesningskurs om syndikalismen. Oslo LS arrangerte i forbindelse med medlemsmøtene fire forelesninger. Oslo federalistiske ungdomslag påbegynte en lignende forelesningsserie etter en litt annen plan. De arbeidsløses dagskole hadde to fore­lesninger. Den faglige samorganisasjonen skulle ha tre forelesninger.[4]

 

I 1927 vedtok Stortinget «Vold­giftsloven» og «Tukthusloven». «Voldgiftsloven» ble brukt til å skjære ned leve­standarden reallønnen , mens «Tukt­husloven» gjorde det forbudt å offentlig­gjøre streikebryternes navn, å påvirke dem ved «påtrengende adferd» eller å «følge dem fra sted til sted» osv., og dermed beskyttet arbeidskjøperne mot arbeidernes kamp for å forbedre sine lønns-, leve- og arbeidsvilkår. Borgerskapet ville skrive et «fribrev for Judas», som LO-leder Ole O. Lian uttrykte det.[5] Dette var lover som syndikalistene, og andre radikale fag­­forenings­folk, fikk føle på kroppen. LO nøyde seg stort sett kun med verbale protester mot lovene. I 1929 fore­slo regjeringen at «Voldgiftsloven» skulle fornyes med to år, men forslaget falt. «Tukthus­loven» ble opphevet av DNA‑regjeringen i 1935.

 

I 1928 ble den første Arbeiderpartiregjeringen, med Christopher Hornsrud som stats­minis­ter, opprettet. I regjeringserklæringen sto det at «regjeringen i alle sine handlinger vil la sig lede av hensynet til arbeiderklassens interesser og til å lette og forberede overgangen til det sosialistiske samfund».[6] Regjeringen satt i nitten dager før den ble felt. Årsaken var at den ikke ville bøye seg for finanskapitalen og gi ytterligere stats­støtte til bankene. Da den ikke ville gå finans- og bankkapitalens ærender, ble den rett og slett sparket ut.[7]

 



[1].Koht 1939:211

[2].Zachariassen 1979:176.

[3].Petersen 1965:36-37.

[4] Alarm nr. 10 1927 («Forelesninger om syndikalismen.»)

[5] Fri Fagvevegelse nr. 7 1948 («Trekk fra fagorganisasjonens historie»).

[6].Zachariassen 1979:214.

[7].Ibid.:215.