Bertram Dybwad Brochmann – fra ungsosialist til høyrepopulist

3. At arbeide for den gjensidige tjenerprincips anvendelse som livskunst og samfundskunst i motstætning til den nu herskende iver for at styre hverandre.

Disse formaal vil søkes opnaadd

bl. a. ved:

1. At tilveiebringe og utbrede blandt det norske folk mest mulig oplysning og objektiv kundskap om alle vitale samfundsspørsmaal uten partipolitiske eller klassepolitiske hensyn og uten indflydelse fra særinteresser og gruppeinteresser.

2. At tilveiebringe en almen forstaaelse av at det eneste reelt opnaaelige maal for vor økonomiske stræben er den materielle uavhængighet, hvilket er det helt motsatte av 'høi løn' og 'høi profit' og enhver anden form for pengeutbytte, som nu staar som formaal for alle partiers stræben.

3. At arbeide for en riktigere og sandering vurdering saavel paa det etiske som paa det økonomiske omraade. I økonomisk henseende tar denne omvurdering sigte paa at hensynene til individerne og hjemmene maa sættes foran hensynene til systemer, sædvaner og formaliteter.»[2]

Alarm kommenterte:

«Da bevægelsens maal er det samme som vi arbeider for, og da den paa ingen maate griper ind mot de eksisterende organisationer er det jo intet som forhindrer os fra at støtte bevægelsen, skjønt vi ikke i et og alt ser klassekampspørsmaalet fra samme synsvinkler som denne nye bevægelse. De aandsrevolutionæres forbund har gaat ut fra den forøvrig rigtige forutsætning, at det ogsaa blandt den nuværende middelklasse, særlig blandt den nuværende økonomiske og politiske system og at det ogsaa gjælder at samle dem sammen med arbeiderne for at skape den aandelige revolution, der under alle tilfælder er en absolut nødvendig forutsætning for den økonomiske revolution.

Paa den maate vil bevægelsen ogsaa bli til en stor nytte for syndikalismens fremtidsarbeide ─ ikke mindst fordi den tar bestemt avstand fra ethvert stats- og herskersystem.»[3]

18/10 1923 holdt Brockmann et foredrag i Kristiania Social-Anarkistiske Forening om «Et possitivt program for arbeidernes aktion» hvor han foreslo at «man skulde forlange regjeringen at nedsette en riksret, for at faa lys og luft ind i den offentlige svindel som foregaar».[4] Han nevnte også at man måtte få i gang generalstreik, skattestreik, samt å nekte barna å gå i skolen. Foredraget vakte en livlig diskusjon. Debatten fortsatte på et møte 25/10. Her ble et forslag fra Feliks Person, som referenten oppfattet som en støtte til «Brockmannismen», vedtatt. Andre ville avvise Brockmanns foredrag helt. Debatten om Brockmann og hans idéer var tydeligvis kontroversielle, for debatten foregikk på flere møter. I sakens anledning ble styret i foreningen kritisert for å ha drevet en «lyssky agitation», og at medlemmene var blitt overstyrt. På et møte 15/11 ble et forslag av Tryggve Aakervik vedtatt: «Kr.a. komm. Anarkistiske forening vil som organisation, intet foreta i anledning B. D. Brockmanns prosjekterte riksretspropaganda. Forövrig uttales intet om Brockmanns virke.»

28/8 1924 holdt Brockmann et foredrag i Kristiania Sosial‑Anarkistiske Forening over Osval Spenglers filosofi og lære. Dette resulterte i en livlig diskusjon.

Brockmanns samfunnskritikk var ikke fundert på en analyse av statens og kapitalismens undertrykkende karakter. Han tok utgangspunkt i sitt religiøse helhetssyn som igjen var basert på en særegen «gnostisk»‑lignende bibeltolkning. Han kritiserte pengeillusjoner og statsadministrasjonens ressursbruk, men på bibelsk grunn var han mot klassekamp, for privat eiendomsrett og frihandel. Det var ikke direkte demokrati og arbeiderstyrte bedrifter, men den individuelle «mentale nyorientering», en slags religiøs omvendelse, som skulle skape grunnlaget for et nytt samfunn. Brochmanns Kristustolkning falt mange anarkister tungt for brystet[5], og lærebygningen hans ble kraftig kritisert av C. O. Tangen i Alarm:

«Fra anarkistene har han hentet idéen om nedbrytning av autoritetene, fra syndikalistene låner han enkelte økonomiske idéer samt prinsippet om federalismen, de kristne lokker han til sig med Jesus, borgerne vil han tilfredsstille med klassekampens avskaffelse, kapitalismen og utbytterne imøtekommer han ved å overføre alt maktmisbruk på politikkens konto, [...]. De anarkistiske antiautoritære begreper kan på ingen måte forenes med Jesus‑dyrkelsen eller kommunisters og fascisters blinde tillit til den enkelte 'dyktige' person. Syndikalistenes klassekampteori er like uforenlig med den halvborgerlige liberalismes bro mellem klassene som ild og vann, deres direkte utenomparlamentariske aksjonsteori kan aldri smelte sammen med den socialdemokratiske og liberale gudstro på regjeringens allmakt.[...]. Hans forsøk på å bygge en bro mellem klassene og forene alle motsetninger ender således i de meningsløseste absurditeter»[6]

NSFs arbeidsutvalg reagerte i Alarm fem nummer senere:

«Arbeidsutvalget beklager denne tvist og tar på det bestemteste avstand fra red. Tangens artikkel 'Samling' i Alarm nr. 30. Når arbeidsutvalget henstillet til Brochmann om at han skulde opta sitt medarbeiderskap i 'Alarm' og han velvilligst gav løfte derom, så må arbeidsutvalget beklage red.s provokasjon. [...] Arbeidsutvalgets mening har aldri vært at Brochmann skal skrive redaksjonelle artikler hverken for eller om syndikalismen og den syndikalistiske bevegelse. Det er på det samfundsvitenskapelige og sociologiske område vi har konferert med Brochmann om å yde sine bidrag til 'Alarm'. I BDB anser arbeidsutvalget å ha en ypperlig publisist som sterkt streifer syndikalismens filosofiske anskuelser.»[7]

Debatten med og om Brochmann fortsatte i senere numre av Alarm. Brochmann tok selv offentlig avstand fra en sammenkopling av hans lære og anarkismen. Til tross for sin åpne innrømmelse av at han hadde funnet en gullgruve av gode tanker og syner i anarkistenes skrifter, advarte han på det sterkeste mot å sette etiketten anarkisme, syndikalisme eller nihilisme på hans lære.

Brockmann satt på Stortinget for Samfundspartiet i 1934‑1936. I 1940 brukte han NRK til å oppfordre nordmenn til samarbeid med tyskerne.[8] Han holdt et dundrende oppgjør med Londonregjeringen, samtidig som han kom med noen positive bemerkninger om tyskerne. Hensikten var å «vinne berserken» ved litt falsk smiger, for deretter å kunne prate ham i senk, få Hitler til å innse sine feil og endre politikken i sivilisert retning, foruten å forhindre en Quislingregjering. Betegnelsen «farlig naiv» ligger snublende nær i dette tilfelle. I en tale i Konsertpalæet i Bergen den 18/8 1940 uttalte han: «Slutt med det asosiale og la oss forsøke å samle hele Norge omkring Hitlers verdensrevolusjon.»[9] I sin bok «Den 9. april» skrev Brochmann mer tydelig enn han noengang hadde gjort: «Men vår siste sjanse blir denne at vi stiller oss på livets og utviklingens side og hjelper Hitler til å gjennomføre revolusjonen og reformasjonen.»[10] Solidaritet kommenterte: «Brochmanns oppfordring om å slutte opp om dette pøbel- og terrorvelde førte til at tusener ellers velmenende men blindt autoritetsdyrkende Samfunnsparti-medlemmer sluttet seg til den bloddryppende nazibevegelse og brakte seg selv og sine familier opp i årelange ulykker.»[11] Brochmann ble dømt for landssvik i 1947.[12] Seks gamle syndikalister, trauste steinbruddsarbeidere fra Voss, bar kisten i Brockmanns begravelse i 1956.[13]