NSF nådde sitt høydepunkt i 1920‑21 med 3100 medlemmer i 62 lokale samorganisasjoner: Askim, Bjørkåsen, Bogen, Drivdalen, Fagerholt, Flesberg, Folddalen, Follafoss, Fotlandsvåg, Greåker, Gvarv, Halden, Hamar, Hakavik, Hammerfest, Harstad, Haugesund, Hov, Jørstad, Jørpeland, Kristiansand, Kjønnefoss, Krikeøy, Lesjaskogen, Lillebø, Ljan, Linde, Lunde, Lone, Mo i Rana, Moelven, Notodden, Nore, Ofredal, Ormheim, Oslo, Råde, Rollag, Rjukan, Røstvangen, Sandnessjøen, Skarsfjord, Ski, Spangereid, Stange, Stavanger, Stod, Støren, Svelgen, Svene, Sørvaranger, Sørfjord, Tofte‑Sagene, Torsness, Tromsø, Trondheim, Valøy, Vinje, Vittingfoss, Ystehede og Ås. I tillegg hadde man også Svalbard Syndikalistiske Federation.[1]
En gruppe syndikalister skal ha behersket det sosialistiske ungdomslaget i Haugesund. På et distriktsstevne i Sandnes 27. juni 1920, bestående av ungdomslagene i Haugesund, Stavanger, Oltedal og Sandnes, lyktes de å få flertall for å danne en distriktorganisasjon utenfor Norges Socialdemokratiske Ungdomsforbund.[2]
Syndikalistene har fått rykte på seg for å være «harde på flaska». Dette ble sett på som et problem:
«Særlig maa de syndikalister klandres sterkt som lar sig henfalde til fyld. Det kan visselig paastaaes, at alkoholspørsmaalet ikke har noget med syndikalismen at bestille. Og det er sandt saalænge medlemmerne kan beherske sig for alkoholen, men den dag de lar alkoholen herske over sig, er de ikke længer syndikalister, uten muligens i navnet.
Syndikalismens opgave er at skape revolutionære, kampglade og klassebevisste arbeidere. Uten dette er syndikalismen en umulighet. Men den arbeider som lar sig beherske av kong alkohol, den lar som regel sin kampglød gaa ut over sine kamerater, til stor glæde for de kapitalistiske utbyttere, som derved i ro og fred kan fortsætte utbytningen.
I en centralistisk organisation kan spritkonsumptionen tildels forsvares fordi medlemmerne der hverken behøver at tænke eller handle. I den syndikalistiske organisation derimot er det en forbrydelse mot vor organisation, mot vore principper og vor kamp, om medlemmerne lar kapitalismens søvndysningsmiddel, alkoholen, løpe av med deres sunde fornuft.»[3]
«Ingen forbrytelse er mer antisocial enn den som utføres av den som under profittens motiv, kapitalismens motiv, smugler og selger narkotisk gift hvormed han skaper uforbederlige slaver under denne last.»[4]
I mai‑juni 1921 gikk LO til stormobilisering mot arbeidskjøperne. Ca. 120 000 organiserte arbeidere, nesten samtlige av LOs medlemmer, ble tatt ut i streik; den mest omfattende kampen arbeiderbevegelsen i Norge til da hadde ført. Det hersket en meget bitter stemning under streiken; regjeringen mobiliserte militære og politi, og satte i gang et omfattende streikebryterarbeid. Streiken varte i drøyt to uker, og endte med delvis nederlag for arbeiderklassen.[5] Streikebryterne hadde vært for effektive i ly av politi og militære. LO mistet en stor del av sine medlemmer,[6] ca. 50 000. Det tok ti år for LO å komme opp på samme medlemstall som de hadde før konflikten.[7]
I 1921 fikk NSF tilslutning av en del anleggsarbeidere, da denne gruppens sekretær i Arbeidsmandsforbundet, Alfred M. Nilsen, gikk over til NSF 1. september.[8] På NSFs 3. kongress 25/6 1921, mens han fremdeles var sekretær i Arbeidsmandsforbundet, holder Nilsen et foredrag på over en time, hvor han bl.a. sier:
«Det kunde vel synes merkelig at jeg skulde komme hit saadan som vi har været stilt overfor hverandre. Dette er det jo ikke tid til at hæfte sig ved nu. Striden om taktikk og metoder har jo gaat høit og jeg var ikke saa litet imot dannelsen av den nye organisation. Bitterheten mellem os har til sine tider været stor, men efterhvert har det kommet i rolige folder. Jeg maa nu indrømme at min tro har forandret sig og maa jeg hvis jeg skal være ærlig, indrømme at det er umulig at forandre de gamle organisationer.
I Arbeidsmandsforbundet er ogsaa tilbakegangen stor. 1918 var vi 38 000, men siden har det stadig gaat nedover. De beslutninger som forbundet tok i 1918 var gode og pekte den rette vei. Det blev jo besluttet at gjøre organisationen om til en oplysnings- og agitationsbevægelse, de bundne avtaler skulde falde væk o. S. V. Men de revolutionære som blev valgt ind i forbundet var ikke sin opgave voksen. Ideerne var ikke grodd ind i deres livssyn og de gode løfter holdt ikke stikk.
Resultatet av 1918 er det ikke et pluk igjen av. Forbundet har maattet gaa til den ene indrømmelse efter den anden overfor kapitalisterne. De gamle tariffer har vi faat igjen, bare i en anden form.
Slik er det i Arbeidsmandsforbundet og slik er det andre steder.
Siden den nye retning, bolsjevismen, kom er det blit helt galt. Nu er det kontrarevolutionært at holde paa føderalismen og jeg anser det for haabløst længere at arbeide paa den indre linje.
Det er jo gjort forsøk paa at omlægge de gamle fagforbund til industriforbund, noget som har mislykkes helt. Min tro fra før har derfor helt forandret sig og jeg har tat konsekvensen av min overbevisning og sagt op min stilling i Arbeidsmandsforbundet. Jeg har nylig gjort en reise paa Raumabanen og Dovrebanen, hvor jeg paa begge steder har snakket for tilslutning til Norsk syndikalistisk federation.
Jernbanearbeiderne ønsker en forandring. De vil ha et eget forbund og i stedet for at lægge hindringer iveien har jeg støttet op for denne tanke. Men jeg mener at de som er syndikalister maa finde sig en platform – og det er N. S. F., ikke bare de bevisste, men ogsaa de andre som vi siden maa faa bevisste.»[9]
I NSF var han fastlønnet agitator for Anlægsarbeidernes Landssammenslutning. Dette utløste en febrilsk aktivitet i Arbeidsmandsforbundet. Det ble sendt agitatorer rundt om i landet, mens Nilsen ble beskyldt for å splitte anleggsarbeiderne. I desember 1921 avholdt Arbeidsmandsforbundet en anleggsarbeiderkonferanse, hvor det ble fastslått « at den agitation som for tiden drives av N. S. F. er organisationsfiendtlig, da denne organisation aldrig har kunnet ivareta arbeidernes interesser [...].»[10] Alarm skrev: «En kamerat meddeler, at et medlem fra Arbeidsmandsforbundet forleden dag hadde kommet og meddelt ham, at nu skulde det bli kamp paa liv og død, ti nu hadde hans organisation faat ordre fra Kristiania om at opta kampen mot syndikalisterne. Paa vedkommendes plads bestaar Arbeidsmandsforeningen av 9 medlemmer og L.S. av ca. 100.»[11] I samtlige nummer av Arbeidsmanden for 1922 var det en rekke harde angrep på LS, NSF og Alfred M. Nilsen. Det samme finner vi i enkelte nummer i 1923. I NAFs beretning for 1922 står det:
«Ved statens anlæg har vi hat en dobbelt fiende at kjæmpe imot. For det første nødsarbeidet og dernæst agitationen fra Norsk Syndikalistisk Federation som igangsattes med Alfred M. Nilsen i spidsen. N. S. F.s agitatorer har til stadighet bereist anlæggene og deres agitation har hovedsakelig været rettet imot Norsk Arbeidsmandsforbund, og naar man kan faa arbeiderne i tale næsten hver uke, er det selvsagt at denne agitation har virket nedbrytende.»[12]
Nilsen forteller selv om bakgrunnen for overgangen til NSF:
«Det norske Arbeiderparti gikk inn i Den 3. Internasjonale, og på det tidspunkt så det også ut til at Landsorganisasjonen skulle tre inn i den røde faglige Internasjonale. Jeg var avgjort uenig i de kommunistiske synspunkter og spesielt i det som ble kalt 'proletariatets diktatur', som etter min oppfatning ikke ville føre til et diktatur utøvet av proletariatet, men til et diktatur o v e r proletariatet. Den politiske striden ved siden av striden om de revolusjonære idéer innenfor fagbevegelsen førte meg over i den revolusjonære syndikalismen. Jeg sa opp min stilling som tillitsmann og sluttet meg til den syndikalistiske fagbevegelsen ─ Norsk Syndikalistisk Federasjon. Det ble skrevet en del tøv om meg da jeg sluttet som tillitsmann, men det jeg her har sagt var grunnen til at jeg trådte tilbake. Jeg var med i den syndikalistiske organisasjonen 2─3 år og deltok svært aktivt, men denne organisasjonen ble en skuffelse for meg på mange måter, og det endte med at jeg på ny gikk inn i Arbeidsmandsforbundet, [...].»[13]
Også Alfred M. Nilsens kone, Maren Nilsen, var medlem i NSF, Kristiania L.S, samt i NUF.[14] Alfred M. Nilsen ble fast medarbeider i Arbeiderbladet i 1926. Han ble dommer i Arbeidsretten[15] ─ først som varamann i 1931, og fra 1945 som fast medlem.
Det ble i 1921 og 1922 opprettet industrikomitéer for steinhuggere og anleggsarbeidere innen NSF. I slutten av desember 1922 ble Anlægsarbeidernes Landssammenslutning av NSF stiftet for syndikalistiske arbeidere ved statens anlegg.[16] NSF hadde størst oppslutning i gruver og på anlegg, og til en viss grad også blant bygningsarbeidere.
I NSFs årsberetning for 1921 står det:
«Aaret 1921 har været et fredens aar i forhold til de tidligere for N.S.F. naar man tar i betragtning de kampe L.S.‑erne har ført imot arbeidsgivere og kapitalismen. Aarsaken dertil er vel at finde i at en stor, ja kanske størstedelen av medlemsstokken har været arbeidsledige næsten hele aaret. Under saadanne forhold er naturligvis forbitrelsen mot det bestaaende samfundssystem større end almindelig, men muligheterne for at kunne utrette noget er berøvet arbeiderne, idet de blir utestængt fra arbeidspladsene. Paa trods av de vanskeligheter har dog N.S.F. holdt ut paa en tilfredstillende maate.» [17]
I NSFs årsberetning for 1922 står det:
«Den her foreliggende beretning har kanskje sine litt triste sider, saaledes hva der gjælder medlemstallet, men man bør huske at vi lever i en tid hvor alt organisationsliv inden arbeiderklassen har vært svækket ved det sidste tiaars uhyggelige fænomener som krige og arbeidsløshet.»[18]
I 1921 fikk Revolt en kvinnelig ekspeditør: Inga Ingvaldsen, Kristiania, Solli Postboks. Hun ble også valgt til sekretær på Norges Ungsocialistiske Forbunds 3. landsmøte i januar. Hun satt også flere ganger i forbundets lokallagsstyre i Kristiania. C. Andersen overtok som formann etter Nils Heggland. Fra juli/august gikk bladet fra å være ukeavis til å bli månedsavis, redigert av en komité bestående av Witalis Andersen, A. L. Strøm (redaktør) og Tryggve Aakervik, med C. Andersen og Haakon Hansen som varamenn. I anledning NUFs landskonferanse skrev Heggland i Revolt: «Ungsocialistisk Forbunds oplysningsvirksomhet har i det forløpne aar utviklet sig til en betydelig kulturel faktor i den norske arbeiderklasses aandsliv, dets medlemmer er en skare idealistiske propagandister som setter merke efter sig.»[19]
Fordi flere av Norges Ungsocialistiske Forbunds medlemmer var i fengsel, ble det i 1922 opprettet et fengselsfond for å kunne hjelpe dem og deres familier under fengselsoppholdet. Samme år startet man en innsamling til de russiske anarkistene som led stor nød. Ellers så klaget man over dårlig økonomi i forbundet og i Revolt.[20] Kristiania LS nedsatte en komité for å utrede spørsmålet om et fengselsfond for sine medlemmer, og deres familier, som ble rammet av samfunnets klassedomstoler i sin virksomhet for syndikalismen.[21]
I mai 1922 henvendte NSF seg til LO, DNA, Norges kommunistiske ungdomsforbund (DNAs ungdomsorganisasjon), Norges sosialdemokratiske arbeiderparti, Norges sosialdemokratiske ungdomsforbund og NUF med anmodning om en konferanse for å drøfte spørsmålet om en fellesopptreden for å få redusert vareprisene etter at voldgiftsretten hadde foretatt en sterk nedsettelse av arbeidernes lønninger. I slutten av juni hadde verken LO, DNA eller dets ungdomsorganisasjon svart. «Formodentlig synes disse 'organer' at det ikke haster. Men at skaffe arbeiderne voldgiftsloven hastet det med. Da var herrerne raske i vendingen. Desuten er de vel så optat med at diskutere sine 'krise'-programmer at de rent glemmer at foreta nogen praktisk foranstaltning mot krisen.»[22] NSF, NUF og Norges sosialdemokratiske arbeiderparti og dets ungdomsorganisasjon møttes til en konferanse 12. juni. Her ble det enstemmig vedtatt en resolusjon: «Som grundlinjer for kampen mot de høie priser anbefales: 1. Konferansen opfordrer arbeiderpressen til at opta en kraftig propaganda for nedsættelse av varepriserne, for derigjennem at faa den almene opinion til at forstaa sakens store betydning. 2. Konferancen henstiller til den kooperative landsforening at gaa i spidsen for vareprisernes nedsættelse. 3. Det henstilles til de respektive hovedorganisationer at utsende spørsmaalet til sine lokale avdelinger i landet med opfordring til at de optar saken til behandling og gjør den aktuel ved offentlige møter og demonstrationer.»[23] Det ble nedsatt en felles komité bestående av representanter fra organisasjonene som var tilstede som skulle nærmere direktiver i samråd med organisasjonenes sentralstyrer. «Formodentlig vil komiteen og styrerne snart la høre fra sig. Men det er beklagelig, at de organisationer som ved hjælp av sine meterlange bluffprogrammer og sin frasefyldte agitation har lykkedes at samle flertallet av arbeiderne, skal sabottere alle virkelig praktiske forsøk paa at hitføre en bedring av forholdene.»[24]
I 1923 gikk diskusjonen i Alarm om hvorvidt det var riktig av NSF og LSene å opprette obligatoriske kampfond.
Stein og Jord fattet et prinsippvedtak i 1923 om bruk av registeret, men ordningen ble aldri satt ut i livet.[25]
Til tross for alle bergingstiltak sank opplaget til Alarm: Årlig gjennomsnitt for 1921─23 var 1713 eksemplarer i løssalg og 753 i abonnement, mens bare 1332 gikk i løssalg og 555 i abonnement i 1924. I 1924 var Alarms opplag femti prosent over medlemstallet til NSF.[26]
Forholdet mellom NSF og Arbeidsmandsforbundet ble særlig tilspisset i 1925 under en gruvekonflikt i Malm i Trøndelag. I 1925 var NSFs økonomi så dårlig, p.g.a. streiker og arbeidsledighet, at de måtte be om hjelp fra syndikalister i utlandet. De fikk økonomisk støtte fra bl.a. Internasjonale Arbeiderassosiasjon (IAA), Sveriges Arbetares Centralorganisation (SAC), Freie Arbeiter Union Deutschlands (FAUD), og Nederlandsch Syndicalistisch Vakverbond (NSV).[27]
[1].Bodögaard 1973:110. I følge Alarm 26, 1/7 1922 så tellet NSF bare ca. 3 000 kropparbeidere
(«Vi røkte dem ut.»)
[2].Klassekampen nr. 28 17/7
1920 («Syndikalistisk muldvarparbeide.»). Se også Alarm nr. 29, 24/7 («Syndikalistisk muldvarparbeide.»
Av Karl Fridholm) og nr. 30, 31/7 1920 («Syndikalistisk muldvarparbeide.» Av
Vidanto).
[3]. Alarm nr. 51, 17/12 1921
(«Kapitalistpressens brendevinsagitation og arbeiderne.» Av Helvetius).
[4].Den amerikanske
syndikalisten James MacDonald sitert i Alarm nr. 25 1926.
[5].Aarseth Barder 1977:35
(Streiken varte i 6 uker i følge Vestgården 2000).
[6].Agøy 1997:149.
[7].Vestgården 2000.
[8].Alarm nr. 39‑51
1921 og nr. 1‑6 1922 (Se også Arbeidsmanden nr. 2 1921:30‑33,
35‑37 og nr. 3 1921:49‑56,66‑69)
[9] NSF 1921:24-25
[10].Arbeidsmanden nr 4
1922:68 (Se Arbeidsmanden nr. 4 1922:66‑69) (Det må være nr. 4
1921) NB! Det står nr. 4 1ste kvartal 1922 24. aarg. på forsiden. Dette er
siste nr. i den innbundne 1921‑versjonen, og er sidenummerert i henhold
til det. Bind 1922 starter med nr. 2, januar 1922 25. aarg. og starter med
sidenummer 1. Det må være trykkfeil siden neste nummer også er nr. 2, men juli
1922.)
[11].Alarm nr. 1/1922 («Ordren fra
Kristiania»).
[12] NAF 1922b
[13].Arbeidsmanden nr. 5‑6
1958.
[14].Fotostatkopi i
utklippsmappen om Alfred M. Nilsen (Arbeiderbevegelsens Arkiv og
Bibliotek).
[15].Knutsen 1993:80, og note 77 (Kr.
Andersen: Arbeidsretten og organisasjonene, Oslo 1955:41)
[16].Alarm nr. 1 1923 (Se også
Arbeidsmanden nr. 2 1923:27.)
[17].NSF 1922
[18].NSF 1923
[19].Revolt 15/1 1921.
[20].Aarsberetning for Norges
Ungsocialistiske Forbund fra 1/1‑31/12 1922 (ARK
nr. 1678)
[21].Alarm nr. 3, 21/1 1922 («De
fængsledes fond.»).
[22].Alarm nr. 25, 24. juni 1922
(«Enhetsfronten i kampen mot varepriserne. Landsorganisationen og
arbeiderpartiet forholder sig passive.»).
[23].Ibid.
[24].Ibid.
[25].Ødegård 1947: 128.
[26].Alarm nr. 27, 28/6 1924 («Spredningen
av Alarm»).
[27].Alarm 24/1925. SACs kongress vedtok å
sende kr. 2000,‑. Hvor mye som ellers ble samlet inn og oversendt gjennom
de ulike LS direkte til NSF visste man ikke. (SAC 1925:5)