Hvor mange syndikalister ble utvist?
Antall utviste utlendinger (ikke nødvendigvis svenske og/eller syndikalister):
|
År[1] |
1916 |
1917 |
1918 |
1919 |
1920 |
1921 |
1922 |
1923 |
1924 |
1925 |
1926 |
|
Utviste |
634 |
1502 |
531 |
616 |
509 |
605 |
473 |
607 |
431 |
351 |
299 |
Alarm hevder: «Ca. 1100 av våre medlemmer, eller arbeidere som var mistenkt for å være syndikalister blev sendt ut av landet.».[2] «I årene 1917, 1918 og 1919 utvistes således bare fra Vestlandet og Sørlandet over 2000 svensker, hvis eneste forbrytelse bestod i at de var medlemmer av Norsk Syndikalistisk Federasjon.»[3] Det ble utvist 2649 personer i diss tre årene, hvorav 1941 var svensker.[4]
Morten Hammerborg har undersøkt myndighetenes og arbeidskjøpernes rolle i forbindelse med forfølgelsene av syndikalistene.[5] Han kom frem til at det var to perioder med forfølgelser. Myndighetene hadde i 1918, men ikke i 1917, en plan for å bekjempe utenlandske revolusjonære, i praksis NSFs medlemmer.
«Planen ble utarbeidet på bakgrunn av overvåking av NSFs korrespondanse, og ble satt ut i livet som en landsomfattende forfølgelse hvor virkemiddelet var utvisninger ved hjelp av en pragmatisk bruk av det eksisterende lovverket. Motivet var revolusjonsfrykt, framkalt av både internasjonale og nasjonale forhold. Kriteriene for å bli utvist, utenlandsk (svensk) og revolusjonær, gjorde at NSFs medlemmer ble rammet. Men formålet med myndighetenes utvisningsaksjon var å bekjempe revolusjonstrusselen generelt, ikke organisasjonen NSF spesielt.»[6]
Hammerborg mener at tallet som NSF oppgir, ca. 500 utviste hvert av de to årene, er feil. I 1918 var det totale antallet personer som ble utvist fra Norge bare 531, uansett årsak, hvorav 376 var svenske, 40 danske, 62 finske, 18 tyske og 20 russiske.[7] Det var dette året myndighetene skulle ha drevet med forfølgelsene av syndikalistene.
«Ikke bare rimer NSFs påstand om 500 utviste dårlig med statistikken. Det er også svært få saker som kan gjennfinnes i OP og GE‑arkivene.[8] Som nevnt kan disse være svært mangelfulle, og en kan tenke seg at politimesterene i distriktene på egen hånd brukte utvisningsmyndigheten og 19. mars‑rundskrivet i private korstog mot de revolusjonære (som i Hultgrensaken i 1917, men nå med JDs velsignelse)[9] men at dette skulle skjule nærmere 500 utvisningssaker, er usannsynlig.»[10]
I 1917 ble i alt 1 502 personer utvist, hvorav 1 105 var svenske, 96 danske, 128 finske, 37 tyske og 68 russiske.[11]
«Samtidig var syndikalistkonfliktene tallrike og arbeidsgivernes forfølgelse landsomfattende. Dette åpner for at 500 svenske syndikalister kan ha blitt utvist på grunn av deres bruk av direkte aksjon. Det høye tallet kan imidlertid også forklares med den generelle innskjerpingen av fremmedloven og svenskenes prosentvise dominans blant utlendingene i Norge. [...] Resultatet er at vi ikke kan avvise NSFs påstand om antall utviste, men heller ikke anslå hvor mange som faktisk ble utvist som en følge av forfølgelsene i 1917.»[12]
Hva så med arbeidskjøpernes rolle i 1917?
«Undersøkelsen av sentralstyret viser altså at NAF[13] var oppmerksom på NSF, i tillegg til FO[14], i 1917. Om ikke NSF som organisasjon, så påvirket ihvertfall NSFernes syndikalistiske praksis, det vil si uavhengige og hyppige streiker, innholdet i NAFs syndikalismebetegnelse. I 1916 og 1918 er det derimot bare fagopposisjonelle strømninger i forskjellige varianter og fora, som dominerer fiendebildet til NAF. Det har også lyktes å vise at NAF sannsynligvis vedtok å bekjempe den grupperingen som uomtvistelig må ha utgjort størstedelen av NSF, nemlig svenske syndikalister. Denne bekjempelsen medførte at man utstedet et generelt yrkesforbud og startet en organisert svartelisting av dem. Om tiltakene også omfattet utvisninger er fremdeles uvisst.[15] [...] Gjennom en undersøkelse av de to høyeste nivåene i NAF, har det blitt påvist at det i 1917 ble igangsatt en forfølgelse av syndikalistene i Norge. Forfølgelsen var utformet som et prinsippvedtak i det landsomfattende NAF. Også bedrifter utenfor foreningen ble oppfordret om å følge de samme retningslinjene og ble inkludert i etteretningssamarbeidet. Det var de svenske syndikalistene, med andre ord NSF, sin opptreden i anleggsindustrien og ledende posisjon i streikebølgen som utløste denne forfølgelsen i mars 1917. Forfølgelsen var imidlertid, som i tilfellet med myndighetene i 1918, ikke rettet mot organisasjonen NSF. Vedtaket la vekt på de to kriteriene 'svensk' og 'syndikalist', hvor det siste sto for en som forfektet direkte aksjon og sto utenfor LO‑forbundenes kontroll. Igjen var det altså NSFmedlemmene som i praksis ble rammet av forfølgelsen. Arbeidet med å iverksette forfølgelsen ble foretatt av de bransjeforbundene i NAF, samt enkeltbedrifter, som var mest utsatt for syndikalistenes streikevillighet og bruk av direkte aksjon. Visse formuleringer i vedtaket, spesielt «fjerne», tyder på at forfølgelsen også inkluderte utvisninger.»[16]
(Krefting er sannsynligvis Axel Karelius Krefting (1859-1932), sekretær og kontorsjef i Norsk arbeidsgiverforening 1900-18.)