Også soldatene organiserte seg etter rådsprinsippet. Disse holdt seg lengst. Det fantes ingen fast organisatorisk tilknytning mellom arbeider- og soldatrådene. De første soldatrådene ble dannet i februar 1918 i Trøndelag, hvor Fagopposisjonen og syndikalistene sto relativt sterkest. Samme måned ble det i Kristiania dannet en soldaterforening med over 700 medlemmer. Sterkest var likevel bevegelsen i Nord‑Norge. I løpet av 1919 ble det dannet ti soldatråd, åtte innenfor hærens øvelsesområder og to på marinefartøy. Det ble distribuert 200 000 flyveblad med antimilitaristisk innhold.[1] Soldatrådene skulle infiltrere militærapparatet og derved hindre at det kunne mobiliseres mot arbeiderklassen.[2] Martin Tranmæl mente at soldatrådenes primære oppgave var å arbeide for full avvikling av hele militærvesenet ved masseaksjon, de skulle drive sosialistisk agitasjon på moene og de skulle pasifisere militærapparatet, og derved hindre at det ble satt inn mot arbeiderklassens fremrykning.[3]
«Soldatraadsbevægelsens mål er avrustning. ─ ─ ─. den herskende klasse står bevæpnet, mens arbeiderne står ubevæpnet. Det som forlanges er at ikke alene landet befries fra en trykkende militærbyrde, men at også overklassen avvæpnes gjennem ophævelsen av militarismen. De sociale spørsmål kan da bli løst etter økonomiske og politiske linjer. Det er det som den samlede arbeiderbevegelse ønsker, og som soldatrådene har til opgave at søke løst.»[4]
Reformistene innen soldatrådsbevegelsen ønsket avvæpning realisert ved parlamentariske midler. Fagopposisjonens og syndikalistenes linje var avvæpning realisert ved militærstreik støttet av faglig aksjon. Marxistene mente at arbeiderklassen bare kunne seire dersom den var bevæpnet. Både reformister og marxister sto sammen om å forkaste militærstreiktaktikken.[5]
I februar 1920 ble det avholdt en soldatrådskonferanse i Kristiania, hvor syndikalistene og ungsosialistene la frem et resolusjonsforslag om at soldatrådene fremover skulle gå til kamp mot militarismen med individuell militærnektelse og organisert militærstreik som middel. Resolusjonen ble nedstemt av sosialdemokratene. Dermed forlot ungsosialistene og syndikalistene møtet,[6] da de mente at soldatrådene bare ville føre i retning av «socialdemokratisk militærdiktatur»[7]
Odd-Bjørn Fure spør: «Var DNA og soldatrådsbevegelsen i besittelse av våpen? Og hadde partiet bygd opp organiserte militære støttepunkt utenfor militærapparatet?»[8] Han har foretatt en undersøkelse av dette, og konkluderer: «Sammenfattende kan det konkluderes at det er sannsynlig at DNA og soldatrådsbevegelsen disponerte begrensede mengder våpen. Det er videre sannsynlig at det i stor grad dreide seg om lette våpen som ville ha liten eller ingen betydning ved en militær konfrontasjon. I flere av de ovenfornevnte rapporter var det utelukkende tale om revolvere og pistoler. De tilgjengelige kilder rommer ingen opplysninger om en eventuell hemmelig militær organisasjon.»[9] Fure mener at i en militærkonfrontasjon med statsmakten ville arbeiderbevegelsen ha vært totalt underlegen. Dette skyldtes:
a) Den begrensede bevæpning av arbeiderklassen som trolig eksisterte var av en slik art at den ikke ville spille noen rolle dersom statens militærmakt ble mobilisert mot arbeiderbevegelsen.
b) Manglende mulighet for å utnytte vernepliktsarméen i makterobringskampen. Et sentralt element i den marxistiske retnings taktikk var at de ved å innrullere de vernepliktige i soldatråd, kunne omforme hæren til et redskap for en revolusjonær politikk. De forholdsregler som ble truffet av statsmakten ─ ubrukeliggjøring av våpnene ─ fjernet forutsetningen for denne taktikk. Den antimilitaristiske aktivitet kunne hindre at vernepliktige ─ eller store deler av disse ─ lot seg bruke mot arbeiderbevegelsen, men den kunne ikke oppnå at de ble et offensivt våpen i kampen mot statsmakten.
c) Sikringstroppenes pålitelighet. Det finnes ingen tegn på at soldatrådene klarte å infiltrere sikringstroppen. Det er derfor grunn til å anta at disse enhetene ved en eventuell konfrontasjon ville ha vært lydige og effektive redskaper for den borgerlige stat.
[1].Fure 1983:487-488.
[2].Fure 1983:37, 240.
[3].Fure 1983:378.
[4].Fure 1983:486 (Oprop til
vernepliktige og soldater. Utsendt av Soldatraadenes Landsammenslutning.
Forsvarsfiendlig agitasjon. Soldatråd m.v. 1918-20 I. Oppropet finnes også i
Klassekampen 29/3 1919.)
[5].Fure 1983:486.
[6].Alarm nr. 5, 7/2 1920
(«Soldaterraadskonferansen sprængt») Både Storm, Revolt, Direkte Aktion, Solidaritet og Alarm hadde til dels mye stoff om antimilitarisme, oppfordring
til militærstreik og militærnekting.
[7].Revolt 7/1920.
[8].Fure 1983:495.
[9].Fure 1983:497.