Soldatrådene

 

Også soldatene organiserte seg etter rådsprinsippet. Disse holdt seg lengst. Det fantes ingen fast organisatorisk tilknytning mellom arbeider- og soldatrådene. De første soldat­rådene ble dannet i februar 1918 i Trøndelag, hvor Fagopposisjonen og syndikalistene sto relativt ster­kest. Samme måned ble det i Kristiania dannet en soldaterforening med over 700 medlem­mer. Sterkest var likevel bevegelsen i Nord‑Norge. I løpet av 1919 ble det dan­net ti soldat­råd, åtte innenfor hærens øvelsesområder og to på marinefartøy. Det ble distri­buert 200 000 flyveblad med antimilitaristisk innhold.[1] Soldatrådene skulle infiltrere militærapparatet og derved hindre at det kunne mobili­seres mot arbeiderklassen.[2] Martin Tranmæl mente at soldat­rådenes primære oppgave var å arbeide for full avvikling av hele militærvesenet ved masse­aksjon, de skulle drive sosialis­tisk agitasjon på moene og de skulle pasifisere militær­apparatet, og derved hindre at det ble satt inn mot arbeiderklassens frem­rykning.[3]

 

«Soldatraadsbevægelsens mål er avrustning. . den herskende klasse står bevæpnet, mens arbeid­erne står ubevæpnet. Det som forlanges er at ikke alene landet befries fra en tryk­kende militærbyrde, men at også overklassen avvæpnes gjennem ophævelsen av militaris­men. De sociale spørsmål kan da bli løst etter økonomiske og politiske linjer. Det er det som den samlede arbeiderbevegelse ønsker, og som soldatrådene har til opgave at søke løst.»[4]

 

Reformistene innen soldatrådsbevegelsen ønsket avvæpning realisert ved parlamentariske mid­ler. Fagopposisjonens og syndikalistenes linje var avvæpning realisert ved militærstreik støttet av faglig aksjon. Marxistene mente at arbeiderklassen bare kunne seire dersom den var bevæpnet. Både reformister og marxister sto sammen om å forkaste militærstreik­taktik­ken.[5]

I feb­ruar 1920 ble det avholdt en soldatråds­konferanse i Kristiania, hvor syndikalis­tene og ung­sosialistene la frem et resolus­jons­forslag om at soldat­rådene frem­over skulle gå til kamp mot mili­taris­men med individuell militær­nek­telse og organisert militærstreik som mid­del. Resolus­­jonen ble nedstemt av sosial­demokratene. Dermed forlot ung­­­­sosialistene og syndi­kalis­tene møtet,[6] da de mente at soldatrådene bare ville føre i retning av «social­demok­ratisk militær­diktatur»[7]

 

Odd-Bjørn Fure spør: «Var DNA og soldatrådsbevegelsen i besittelse av våpen? Og hadde partiet bygd opp organiserte militære støttepunkt utenfor militærapparatet?»[8] Han har foretatt en undersøkelse av dette, og konkluderer: «Sammenfattende kan det konkluderes at det er sann­synlig at DNA og soldatrådsbevegelsen disponerte begrensede mengder våpen. Det er videre sannsynlig at det i stor grad dreide seg om lette våpen som ville ha liten eller ingen betydning ved en militær konfrontasjon. I flere av de ovenfornevnte rapporter var det uteluk­kende tale om revolvere og pistoler. De tilgjengelige kilder rommer ingen opplysninger om en eventuell hem­melig militær organisasjon.»[9] Fure mener at i en militærkonfrontasjon med statsmakten ville arbeiderbevegelsen ha vært totalt underlegen. Dette skyldtes:

a)    Den begrensede bevæpning av arbeiderklassen som trolig eksisterte var av en slik art at den ikke ville spille noen rolle dersom statens militærmakt ble mobilisert mot arbeider­bevegelsen.

b)    Manglende mulighet for å utnytte vernepliktsarméen i makterobringskampen. Et sentralt element i den marxistiske retnings taktikk var at de ved å innrullere de vernepliktige i soldatråd, kunne omforme hæren til et redskap for en revolusjonær politikk. De for­holds­regler som ble truffet av statsmakten ubrukeliggjøring av våpnene fjernet forutset­ningen for denne taktikk. Den antimilitaristiske aktivitet kunne hindre at verne­pliktige eller store deler av disse lot seg bruke mot arbeiderbevegelsen, men den kunne ikke oppnå at de ble et offensivt våpen i kampen mot statsmakten.

c)    Sikringstroppenes pålitelighet. Det finnes ingen tegn på at soldatrådene klarte å infilt­rere sikringstroppen. Det er derfor grunn til å anta at disse enhetene ved en eventuell konfron­tasjon ville ha vært lydige og effektive redskaper for den borgerlige stat.

 



[1].Fure 1983:487-488.

[2].Fure 1983:37, 240.

[3].Fure 1983:378.

[4].Fure 1983:486 (Oprop til vernepliktige og soldater. Utsendt av Soldatraadenes Landsammenslutning. Forsvarsfiendlig agitasjon. Soldatråd m.v. 1918-20 I. Oppropet finnes også i Klassekampen 29/3 1919.)

[5].Fure 1983:486.

[6].Alarm nr. 5, 7/2 1920 («Soldaterraadskonferansen sprængt») Både Storm, Revolt, Direkte Aktion, Solidaritet og Alarm hadde til dels mye stoff om antimilitarisme, oppfordring til militærstreik og militærnekting.

[7].Revolt 7/1920.

[8].Fure 1983:495.

[9].Fure 1983:497.