Rådsbevegelsens oppløsning og «Den nye retning»s seier

 

I april 1918 viste de første tegn på rådsbevegelsens oppløsning seg, og senhøsten 1918 døde rådsbevegelsen ut. På fylkesmøtet i Buskerud ble det foreslått å spørre DNA om arbeiderrådene fremdeles hadde eksistensberettigelse. Også andre steder oppsto det tvil, og utover sommeren dabbet bevegelsen av. Dette hadde bl.a. sammenheng med DNAs landsmøte som ble holdt umiddelbart etter arbeiderrådenes landskonferanse i mars 1918. (Aakervik satt i pressekomitéen på denne landskonferansen.[1]) Landsmøtet førte til et fullstendig maktskifte innen partiet. Den radikale opposisjonen ble valgt inn. Den gamle reformistiske ledelsen nektet å la seg representere i partiets styre, og organiserte seg som en egen sosialdemokratisk opposisjonsgruppe ─ Den socialdemokratiske Opposition ─ innenfor partiet. «Hele landets presse fulgte kampen, og en forferdelsens sky la sig truende over landet: de gamle moderate var gått fra borde, de unge revolusjonære hadde tatt styringen av arbeiderbevegelsen med 'ungsosialisten' Kyrre Grepp og 'dynamittmannen' Martin Tranmæl i spissen!»[2] En håndverkspreget ledelse ble avløst av et styre av folk med åndsarbeid. Ole O. Lian, fra «den gamle retning», sa på landsmøtet: «Jeg ser det slik, at de 126 som stemte med os, tilhører den socialdemokratiske gruppe og de andre 158 den syndikalistiske gruppe.»[3] Men «Den nye retning», som den ble kalt, var nok mer radikale i ord enn i handling. («Den nye retning» inkluderte også NSU, hvor det var en rekke personer som senere skulle være med på å stifte NKP.) Én årsak var at de selv nå satt med makten. Én annen årsak var at maktforholdene i samfunnet var slik at statens voldsapparat var forberedt på å møte et eventuelt revolusjonsforsøk. DNAs program i 1918 var et kompromiss mellom den sosialdemokratiske strategi for å erobre den politiske makten gjennom valg og den syndikalistisk inspirerte fagopposisjonsstrategien for å erobre den økonomiske makten gjennom masseaksjonen.[4] I lederen i Ny Tid, dagen etter DNAs landsmøte, sto det: «I virkeligheten er det jo intet brud sked paa partiets program eller taktik. Det er ingen 'syndikalisme' eller antiparlamentarisme som er indført. Tvert imot vil de som haaber paa noget slikt bli sørgelig skuffet.»[5]

 

I LOs sekretariat fikk opposisjonen flertall på LO‑kongressen i 1920. Ole O. Lian ble riktignok gjenvalgt som LOs leder. (Han var i disse årene først og fremst opptatt med å bevare fagbevegelsens enhet. Dette ble særlig presserende i en tid med økonomisk krise og arbeidsløshet, store arbeidskonflikter, og splittelsene i Arbeiderpartiet.) Det ble fastslått at man skulle arbeide for sosialisering av produksjonsmidlene, at masseaksjonen skulle være det avgjørende eller sentrale middel i kampen for sosialiseringen, at sosialiseringen måtte bygges på bedriftsrådene, støttet av den revolusjonære fagbevegelse og betinget av en politisk rådsforfatning, at LO skulle bygge på lokale samorganisasjoner, at LO organisatorisk skulle omlegges etter klassemessige og industrielle linjer. Kongressen fastslo LOs revolusjonære formål i overenstemmelse med grunnlinjen i Fagopposisjonens prinsippielle program.[6]

 

Tranmæl utviklet seg nå i mer reformistisk retning. Vi skal ikke her spekulere i hvorfor dette skjedde, men vi kan antyde at det var nederlagene ved jernbanestreiken og storstreiken i 1921 og jernstreiken i 1923/24, som «bidro til å svekke troen på at masseaksjonslinjen kunne tvinge det kapitalistiske samfunn i kne»[7]. (I forbindelse med storstreiken mistet LO bortimot halvparten av medlemmene.) Det som er viktig for oss er Tranmæls betydning for radikaliseringen av norske arbeidere, og ikke minst de konsekvensene Tranmæl og Fagopposisjonen fikk for den anarkistiske og syndikalistiske bevegelsens utvikling. Revolt kommenterte:

«Saa nu har vi faat besked, det 'revolutionære' orakel arbeiderpartiets sekretær Martin Tranmæl har talt. Alle som har fablet om revolutionær kamp, om nye maal for den norske arbeiderbevægelses virke kan la 'alt haab fare.' 'Bolsjevikerne', som seirede paa partiets lands6møte ifjor har efter mange krumspring og omsvøp endelig lagt kortene paa bordet. Maalet for deres virke er borgerlig demokrati, parlamentarisk humbug. En anden maate at vælge sig herrer paa istedetfor at jage patrasket fanden ivold. Stene for brød er de norske bolsjevikers program.

Arbeiderraadsbevægelsen som stiftedes under øredøvende revolutionært fraserabalder og soldaterraadsbevægelsen, som skulde bli proletariatets revolutionære værn, revolutionens 'røde garde', skal bli organer for politisk svindel, demokratisk humbug.

Men hvad sier arbeiderne til dette?

Aa de er vel klare til at danse naar bare autoriteterne spiller op og musikken er jo gammel kjendt om det er kommet nye spillemænd.

Men de revolutionære arbeidere som trodde at personskiftet skulde gjøre et borgerlig politisk parti til revolutionært maa nu ha faat øinene op for hvilket selvbedrag, hvilket forfængelig haab dette var og ta konsekvensen av dette og gaa til venstre til de revolutionære organisationer. Skil lag med faareflokken som bræker paa kommando. [....]

De norske dynamit-mænd i partiledelsen forraader disse kjæmpende arbeidere og kaster smuds paa revolutionens helte, som har ofret livet for socialismen, for at kunne vinde en tvilsom valgseir til høsten.»[8]