Rådene kom umiddelbart i overvåkernes søkelys. Omfattende registre over aktive og mulige soldatrådsmedlemmer ble bygget opp. For å bli registrert kunne det være nok at man regnet syndikalister blant sine venner.[1] «Frykten for revolusjonære framstøt mot statsmakten var avgrenset til to korte faser, våren 1918, da rådsbevegelsen vokste fram og november 1918, hvor etterdønningene av den tyske revolusjon utløste en begrenset aktivitet i arbeiderbevegelsen.»[2] Som en følge av revolusjonshysteriet i februar nedsatte regjeringen et hemmelig utvalg: Sikkerhetskomiteen. Revolusjonsfrykten nådde sitt klimaks i november 1918. Oppfatningen var at revolusjonen ville komme som et plutselig militærkupp, ikke som en sosialpolitisk bevegelse. Det problematiske var å vite når den brøt ut. Komiteen tok derfor først opp «hvorledes man til enhver tid skulde være à jour med den bolsjevikiske (syndikalistiske) bevegelse her i landet». Det ser ikke ut til at komiteen skilte mellom «syndikalistisk» og «bolsjevikisk».[3] Det var ikke uvanlig at pressen heller ikke gjorde dette skillet.[4] Post‑ og telegramkontroll ble iverksatt, og sensorene i Norsk Telegram‑Censur‑Byrå ble bedt om å være spesielt oppmerksomme på syndikalistbevegelsen. Tre av de syv sensorene var for øvrig bolsjeviker![5] Postkontrollen ble ingen suksess for etterretningen.
«Personalet i Ny Tid fattet snart mistanke om at brevene deres ble lest, både p.g.a. uforklarlige forsinkelser og fordi kontrollørene ofte ikke klarte å åpne brevene uten å etterlate seg spor. Under rettsaken mot Tranmæl i begynnelsen av april ble postkontrollen åpenbart for all verden på en måte som gjorde overvåkerne til latter for hele landet. Tranmæl hadde bestemt seg for å ta dem som overvåket ham grundig ved nesen og samtidig avsløre postkontrollen én gang for alle. Hans medsammensvorne i Hommelvik sendte ham et brev hvor det sto at et parti innsmuglede våpen til soldatrådet i Trondhjem var kommet og kunne hentes. Politiet slukte agnet rått; til oppgitt tid og sted var detektivene på plass i buskene for å observere hvordan Tranmæl og hans kumpaner lempet kasser det altså skulle være våpen i. Mandag 15. april, i rettssakens siste fase, ble fotografi av brevet og politiets rapport framlagt: 'den offentlige anklager staar blek av sindsbevægelse og skal levere det avgjørende, knusende bevis mot disse landsforrædere'. I stedet kom den uhyre ydmykende avsløringen av at det hele hadde vært lureri. Saken sto ikke til å redde; aktoratets strategi løste seg opp i lattersalver. Tranmæl ble bare dømt etter det mildeste tiltalepunktet. Politimester Jelstrup fikk permisjon. Etterretningens inkompetanse og godtroenhet var nå stilt åpent til skue.»[6]
Revolusjonsfrykten var stor i borgerlige kretser. Skremte borgere sendte mer eller mindre panikkartede brev til ulike øvrighetspersoner. Tranmæl burde «faa en kugle heller end at tusinder af borgere og kanske vor kjære konge med, [...] skal lumskelig blive myrdet», skrev en offisersfrue. «Patriot» mente at regjeringen burde lage en liste over alle ungsosialistiske ledere og redaktører, «så man første dag som voldshandlinger begyndte, kunde udslette dem af de levendes tal».[7] Forsvarsminister Holtfodt sørget for å holde resten av regjeringen orientert med hensyn til meldingene han mottok om den syndikalistiske fare.[8] De militære divisjonssjefene regnet med muligheten for en «vel planlagt og gjennomført revolte» som ville ta sikte på å erobre våpenlagre og kommunikasjoner ved list eller storm. For å slå ned den, kunne det bli nødvendig å ta i bruk både mitraljøser og kanoner. Man regnet ikke med noen langvarig kamp.[9] Alfred Madsen skrev i Ny Tid: «For borgerskapet er våbnene i sidste instans de avgjørende midler. Når de økonomiske og politiske magtmidler ikke strækker til, er våben og vold deres eneste tanke og tilflugt.»[10] Et avgjørende bevis for riktigheten av denne forutsigelse fant Madsen i et skriv fra kommanderende general sommeren 1919 til de militære avdelingssjefer som påbød en gradering av de vernepliktige i pålitelige og upålitelige ved eventuelle sosiale konflikter, ved «indre uroligheter».[11] Det ble foretatt en politisk siling av det personell som skulle bemanne de strategisk viktige militære enheter ─ sikringstropper, og en systematisk desarmering av våpenlagrene.[12] Det oppsto dermed et hemmelig militærapparat, på siden av vernepliktshæren, basert på politiske utvelgelsesprinsipper, som skulle være i beredskap for en totalkonfrontasjon.[13] Fremstøt som truet statens sikkerhet ville bli møtt med resolutt motstand. Klassekampen kommenterte: «Hermed er det konstatert, at der er dannet svarte garder i Norge. Generalerne har som kapitalismens haandlangere paatat sig rollen av arbeiderbødler. Saa er det altsaa intet mere at diskutere om, hvorvidt kapitalisterne vil anvende sig av vold i klassekampen far at hindre socialismens seier. Det er nu en kjendsgjerning.»[14]
Borgerskapets frykt for revolusjon og opprør var mildt sagt overdrevet. Arbeiderbevegelsen i Norge var i virkeligheten, med noen unntak, gjennomsyret av pasifistiske strømninger. Avisene, og militærets agenter, spredte ubekreftede rykter.[15] Helt grunnløs var likevel ikke frykten; i 1919 ble det avholdt våpenkurs for revolusjonære finner nær Haugesund og Kristiansund. Den kommunistiske organisatoren Mauno Heino, som ble endelig utvist i 1921, hadde vært involvert i planer om å danne et sovjetstyre i Karelen, Nord-Finnland, Nord-Sverige og Nord-Norge.[16]
Norsk Arbeidsgiverforening fant det nødvendig å ta kontakt med statsministeren i april 1918 for å forvisse seg om at regjeringen hadde den nødvendige militærmakt for hånden dersom utviklingen i arbeiderbevegelsen skulle føre til «uroligheter».[17] Regjeringssjefens opplysning om den militære beredskap ble mottatt med tilfredshet.
«Under enhver omstendighet er det klart at N.A.F.s tillit til den militære beredskap var velbegrunnet. Blant de tiltak som ble truffet i 1918‑1919, figurerte i første rekke sikring av våpendepoter, ubrukeliggjøring av våpen ved fjerning av patroner, sluttstykker og slagfjærer, opprettelse av velutstyrte, hemmelige avdelinger bestående av pålitelige, dvs. politisk silte mannskaper, opprettelse av en hemmelig sikkerhetskomite, som bl.a. la opp til etterretning og overvåkning av indre fiender, dvs. i første rekke arbeidere man oppfattet som revolusjonære ('bolsjeviker', 'syndikalister')»[18]
Radikaliseringen av DNA og arbeiderrådenes krav om gjennomføringen av 8 timers arbeidsdag våren 1918 bekymret arbeidskjøperne. N.A.F.s formann, Rasmussen, mente at N.A.F. burde søke samarbeid med LO mot syndikalistene i og utenfor Fagopposisjonen. På N.A.F.s sentralstyremøte 12. april 1918 sa han rett ut at de burde «... søke samarbeide med Den faglige landsorganisation», og han ga uttrykk for tro på at N.A.F. ikke sto «helt alene», men at man «maatte kunne regne paa Den faglige landsorganisation».[19] For å passivisere syndikalistene ga N.A.F.s sentralstyre 13. januar 1919 sin tilslutning til formannens ettergivenhetslinje overfor de moderate kreftene i LO. En konfrontasjonspolitikk kunne skape «rørte vande, hvor den syndikalistisk‑ bolsjevikiske tendens vilde ha let for at fiske».[20] Direktør Bjerke uttalte til sentralstyret 12. april 1918: «Man maatte spørge sig selv om man, hvis man rolig tillot, at de revolutionære midler fik raade, da ikke selv var med paa at undergrave, de institutioner, med hvem man hadde oprettet sine overenskomster. For at styrke fagorganisationen i dens vanskelige stilling pligtet man at ta front mot den revolutionære bevægelse.»[21] Bjerke la vekt på en konstruktiv holdning til LO, med følgende begrunnelse: Han regnet med at «dens linje maatte være den samme som Arbeidsgiverforeningens: mot syndikalismen».[22]
[1].Agøy 1997:82‑83
(Hemmelig brev fra Generalstabens Efterretningskontor til Kommandrende General
av 7. mai 1918.).
[2].Fure 1983:532.
[3].Borgersrud 2000:139‑140.
[4].Se f.eks. Aftenposten 4. april 1923 hvor Alarm karakteriseres som
bolsjevikblad. (Kilde: Alarm nr. 15 1923, «En kinesisk arbeider utvist fra
Kristiania fordi han solgte Alarm. Paa angivelse av 'Aftenposten'.») Kineseren
var ikke medlem av NSF. Satirebladet Karikaturen
nr. 15 1918 har et bilde av Kyrre Grepp med teksten «Bolsjevik og
partichef» og «Redaktør og aviseier Kyrre Grepp er av syndikalisterne valgt til
formand for ’Det norske arbeiderparti’. »
[5].Agøy 1997:84‑85.
[6].Agøy 1997:85‑86. Se
også Zachariassen 1979:155-157.
[7].Agøy 1997:78‑79
(Sitatene er hentet fra samme sider.).
[8].Agøy 1997:93.
[9].Agøy 1997:97.
[10].Fure 1983:332 (Ny Tid 12/6
1920).
[11].Fure 1983:332 (Ny Tid 8/9
1919).
[12].Fure 1983:233.
[13].Fure 1983:577.
[14].Klassekampen nr. 38, 20/9
1919 («Svarte garder ─ og røde»).
[15].Borgersrud 2000:131‑137.
[16] Kjeldstadli 2003:387. (Se også Historisk tidsskrift nr. 1 2001:53-73)
[17].Knutsen 1993:13‑14.
[18].Knutsen 1993:14, og note 15.
[19].Knutsen 1993:20‑21, og note 51.
[20].Rasmussen til centralstyret 12.02. 1919
(Knutsen 1993:18, og note 35).
[21].Knutsen 1993:21, og note 56.
[22].Knutsen 1993:22, og note 57.