Myndighetene

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Syndikalistenes viktigste kampmiddel var streiken, og da først og fremst general­streiken som skulle lamme det bestående samfunns livsfunksjoner og tvinge det i kne. Denne trusselen for­beredte stats­myndighetene seg på å møte. Det man særlig fryktet var en streik rettet mot de offentlige kommunikasjonene. I Norge, med sine store av­stander, sin spredte befolkning og sin av­hengighet av uten­landske matvarer, var det av vital betyd­ning at kyst­trafikken og jernbane­nettet fungerte. Militær­vesenet sto sentralt i planleggingen mot en revolusjonær gene­ral‑ eller transportstreik.[1] Det må be­merkes at det å sette militæret inn mot nordmenn ikke var populært i alle offiserskretser. Det ville svekke forsvarets omdømme blant folk flest, mente de. Det ville bekrefte arbeiderbevegelsens anklag­er mot at en av militærets oppgaver var å hindre arbeidsfolks kamp for bedre kår. Noe oberst­løytnant og forsvarsminister H. D. Low­sow for så vidt gjorde i en uttalelse i 1908. I Stortinget sa han at en av grunnene til at man hadde en hær var «at man kan bruge armeen [...] til at stanse voldsomheter under indre tvistigheder». Slik skulle hæren blant annet være en garanti mot at et mindretall av sosialister skulle kunne tvinge frem en samfunns­omveltning ved generalstreik. Han ble senere general­major. Arbeiderbevegelsen glemte aldri uttalelsen. Lowzow la stor vekt på den ung­sosialis­tiske trus­sel. På dette tidspunktet var de en liten gruppe uten bred støtte verken i DNA eller dets ungdomsparti. I 1911 uttalte Lowsow om ungsosialistene: «De siger: Vi kan ikke vente paa at gjennemføre vore ideer ad parlamentaris­mens vei. Vi vil avskaffe forsvaret, men vil ikke vente paa at faa majoritet herfor. Det fører raskere til maalet at nedbryte disciplinen, altsaa går vi den vei. Dette arbeide, denne bevægelse har skutt fart og vi kan si, at kampen om, hvorvidt vi skal faa samfundsforholdene forandret ved revolution eller ikke, foregaar inden arméen. Kan disiplinen nedbrytes, saa kan revolutionen gjennemføres. Kan de ikke nedbryte den, saa maa de gaa de lovlige veie, vente paa majoritet.»[2] I 1912 sa Lowzow, som nå var blitt general, at «hæren er det bedste værn mot socialisterne».[3]

 

«Med den mer eller mindre aapenlyst oprørske agitation som systematisk fra det ung­socialistiske partis side drives blandt arbeiderbefolkningen i de større byer og fabrikk­strøkene maa man være forberedt paa at det ved leilighet kan opstaa uroligheter som kan bli av ond­artet karakter», skrev kommandanten på Akershus, general Bull.[4] Han var bekymret for at det i en stor opprørt menneskemasse ville være folk med revolvere, mens garnisons­avdelin­gene var små. Det var derfor viktig at militæret hadde «slike vaaben at disse sammen med avdelin­genes sammenhold og diciplin i tilfælde kan utjevne ulikheten».[5] Generalkrigs­kom­misær Bratlie skrev i en betenkning fra våren 1914: «Militærmagt kan tænkes at bli nød­ven­dig under omfat­tende streiker».[6]

 

I følge Carl O. Tangen var utvisningene i 1917‑18 ikke en ny foreteelse, men de skulle ha sin opp­rinnelse i en hemmelig anarkistlov etter initiativ fra den russiske tsar. Denne over­ens­komst ble underskrevet 14. mars 1904 i St. Petersburg av Tyskland, Østerrike‑Un­garn, Dan­mark, Romania, Russ­­­­land, Serbia, Sverige og Norge, Tyrkia og Bulgaria. Disse landene «er tvun­get til en ener­gisk mot­stand mot anarkis­terne, og er overbeviste om at det beste middel til at under­trykke dem, er at slaa dem hensynsløst ned».[7]

 

Allerede i 1907 skal en svensk ungsosialistisk typograf ha blitt utvist for løsgjengeri, enda han skulle begynne i nytt arbeid dagen etter. I 1909 ble to svensker utvist, anklaget for å ha klis­t­ret opp et antimilitaristisk opprop. Det eneste som kunne bevises var at de var medlem­mer av Norges Ungsocialistiske Forbund. I 1910 ble fire  ungsosialister, tre svensker og en tysker, ut­vist.[8] Tyskeren, Wilhelm Langlotz (1887─1912), ble utvist til Tyskland; hans forel­dre kom opprin­nelig derfra, og han hadde selv blitt født, og levd de tre første måned­ene, der.[9] Han var ved to tilfeller dømt til fengsel i 60 og 120 dager for antimilitaristisk agitasjon. Som utvisnings­grunn ble brukt «omkringdriven».[10] Storm hadde en inn­samlings­­aksjon for ham. Etter to års land­flyktighet ble utvis­nin­gen hevet av kongen, og han vendte tilbake til Norge hvor han døde syk av «tæring» høsten 1912.[11] Om­trent sam­tidig med utvisningen av Langlotz fikk den norske ung­sosialisten Frit­hiof Weren­skjold valget mellom noen måneders fengsel eller billett til Amer­ika. Da det var umulig for ham å få arbeid i Norge ─ han ble nektet dette av de norske arbeids­kjøp­erne ─ valgte han å emigrere til Amerika hvor han hadde gode utsikter for arbeid. På oppford­ring fra NSF ga Arbeider­partiregjeringen i 1935 Werenskjold full rett til å vende tilbake til Nor­ge, og bosette seg her om han ønsket.[12] Werenskjold var ikke den eneste som måtte utvan­dre pga «yrkesforbud». På LOs kongress i 1910 foreslo Skotfos arbeidsmands­forening, med Arbeidsmandsforbundets støtte, at «Det henstilles til kong­ressen at ta under overveielse at op­rette en emigrasjonskasse til støtte for de medlem­mer, der paa grund av arbeidsgivernes tra­kasserier er nødsaget til at utvandre for at kunne ernære sig og sine.» Motiveringen for for­slaget var:

«Foreningen fremsætter dette forslag først og fremst paa grund av de erfaringer, man har efter den svenske storstreik. Arbeids­givernes taktik paa dette omraade, at trakassere arbeidernes til­lidsmænd og andre interes­serte og intelligente av de organiserte arbeidere, er ikke ny. Det er en taktik, de har anvendt ved de fleste til­fælder, hvor anledning gis, og det er et middel som de kommer til at anvende mer og mer alt eftersom kampen tilspidses, og som man vil komme til at staa magtesløs overfor. Thi selv om der ved konfliktens avslutning fastslaaes, at de arbeid­ere, der var i selskapets tjeneste ved streikens eller lockoutens begyndelse, fortrinsvis skal gjen­indtages ved arbeidets op­tagelse, saa kan arbeidsgiveren allikevel uten at bryte overens­komsten sætte de for sig ubehagelige arbeidere utenfor ved f. eks. bare delvis at gjenopta driften eller gjøre indskrænkninger i arbeids­styrken og meget lignende.

Og foreningen mener videre, at skal vor kamp fremdeles foregaa ad fredelig vei ved frede­lige midler, saa har den organiserte arbeider ikke noget middel, der er av mere fredelig natur og paa samme tid mere effektiv end netop emigration.»[13]

 

Forslaget ble vedtatt utsatt til neste kongress, hvoretter dirigenten, til salens munterhet, ut­talte: «Mot 12 stemmer er vedtat at ingen skal emigrere før næste kongres.»[14] Forslaget ble tatt opp igjen på LOs 7. kongress i 1913. Punktet ga ikke foranledning til noen uttalelse og ble forbi­gått uten noen beslutning.[15]

 

En av de som gikk skarpt ut mot utvisningene var Ellisif Wessel. Hun hadde arbeidet sam­men med syndikalister i fag­bevegelsen, og Sydvaranger­verket var skapt av svenske og finske arbei­dere, like­ såvel som av norske og samiske. Når det så ─ i en tilspisset politisk situasjon ─ behaget myndig­hetene å kvitte seg med de syndikalistisk innstilte arbeidere av svensk og finsk herkomst uten at arbeidernes aviser og organisasjoner manet til kamp ─ tok hun om­svøps­løst parti.

Under alle slags påskudd begynte en storstilt utvisning av syndikalistene. Det var en politi­aksjon som foregikk over hele landet. Måten mange ble utvist på var ikke bare inhuman mot den enkelte, men rammet hele familier. Mange av de svenske og finske arbeiderne hadde bodd og arbeidet i Norge i mange år. De hadde stiftet familier og fått barn. Nå ble de arres­tert, og med politi­e­skorte sendt ut av landet. Det var en urett som ble begått ─ mot arbeids­folk som hadde vært med på reisnin­gen av den moderne industri i Norge: Tyssedal, Sauda, Greåker, Dunder­­lands­dalen, Suli­tjelma, Birtavarre, Spitsbergen og Sør‑Varanger ─ for å nevne noen.


 

I 1917 vedtok Stortinget en «undtagelseslov for utlend­inger» ─ en ny lov om utlendingers asylrett. Å være utlending, og dertil mistenkt for å være syndikalist, var dengang tilstrekkelig grunn til utvisning fra riket.[16] «Regjeringen, med støtte av Norsk Arbeidsmandsforbund og den såkalte arbeiderpresse, fikk nu vedtatt og satt i praksis en undtagelseslov for utlendingers ophold i riket. Loven var kun rettet mot Norsk Syndikalistisk Federasjon, som den tid overveiende bes­tod av utenlandske kamerater.»[17] Loven kom derfor i første rekke til å bli benyttet mot de mange svenske (og finske) anleggsarbeidernen som ofte var syndikalistisk orientert. Lov av 13. juli og kongelig resolusjon av 8. september 1917 handlet «om indskrenking av utlænding­ers adgang til å opholde seg i visse kommuner». I forskriftene til denne loven sto det at politi­mesteren hadde mulighet til å forby fremmede statsborgere opphold i visse kommuner når:

«a)  der ikke er tilstrækkelig husrom for kommunens egne innvånere, eller

b)    der er fare for at der i nær fremtid vil bli mangel på brændsel eller andre livsfornødenheter eller

c)    der hersker arbeidsløshet på stedet i den arbeidsgren hvori vedkommende utlænding arbeider eller

d)    forholdene på stedet er sådanne at der er særlig fare for handelsspionage, lov nr 1, av 14.mai 1917, s.5, eller for at samfunnsmæssige hensyn vil kunne skades på annen maate ved ved­kom­mendes fortsatte ophold der.»[18]

 

DNAs kommune­styre­representanter i Kristiania skal i 1917 ha hjulpet politiet i forbindelse med at svenske syndi­kalister ble utvist fra Norge av rent politiske grun­ner. Det ble demonstrert i Kristiania, der venstrefløyen blant de sosialistiske bystyrerepresentantene gikk mot utvisninger av svenske sosialister.[19] Klassekampen skrev:

«Vi har ved etpar tidligere leiligheter pekt paa den uhyrlige skandale at vore stortings­rep­resen­tanter har gaat med paa den saakaldte 'fremmedlov'. Allerede fra begyndelsen av har vi hævdet at denne praksis vilde bli et misbruk av politiets magt mor politisk ubehagelige utlæn­dinger ─ altsaa revolu­tionære arbeidere fra andre land der hadde sit levebrød her. Og det har vist sig tilgavns, at vi har faat ret. Av den foreliggende statistik fremgaar at av det samlede antal utviste svensker siden lovens ikrafttræden, der beløper sig til ca. 300, er over 270 svenske syndi­kalister. Altsaa revolut­ionære arbeidere, som politiet har slaat kloen i fordi de har været mis­hagelige for arbeidskjøperne. [...]

Tvertimot blev den [fremmedloven] saa i forrige uke gjort anvendelig for Kristiania kom­mune ─ og desværre ved hjælp av de socialistiske kommunerepræsentanter. [...]

Og det er vel ikke for meget naar vi sier, at det er en skam for Kr.as socialistiske arbeidere at ha repræsentanter der paa denne maate løper arbeidskjøpernes og borgerpressens erender og hensyns­løst utleverer fremmede arbeidere til politinævens brutale behandling og utvisning. [...]

Det er mulig at der i Kris­tiania virkelig findes de organiserte arbeidergrupper der staar bak denne skamløse politi­hjælper-virksomhet ─ men det beviser i saafald bare, hvor litet Kristiania arbeiderparti har formaadd at skape internationalistisk aand blandt byens arbeider­masser. Og at al hittidig hyldest av Internationalen bare har været floskler og fraser.

Det er imidlertid ogsaa mulig at de herrer røde politihjælpere staar temmelig alene i sin uhyggelige virksomhet ─ og da blir det ved første korsvei ogsaa arbeidernes pligt at ta disse nationalistisk-socialistiske bastarder litt herlig ved vingebenet.»[20]

 

Som et svar på utvisningene tok NSF og NUF kontakt med Arbeider- og soldatrådet i Petrograd, som på minste vink ville ta affære:

«[...] Paa hvilken maate kan de hjælpe os? Jo, de norske kapitalister er ikke fornøidd med at utbytte sit eget lands befolkning. De har kastet sine kjærlige blikke mot Rusland. Nu vil de med sin ledige kapital utbytte de russiske arbeidere og bønder. Det ene aktieselskap efter det andet blir dannet for at sætte igang bedrifter i Rusland og for russisk eksport.

Herefter, vil for hver utlænding, der blir utvist fra Norge av politiske grunde sendt rapport til arbeider- og soldaterraadet, og ha tilfølge, at en norsk jobber og lignende farlige elementer for det russiske samfund blir utvist fra Rusland.

Hjælper ikke dette vil der bli sat igang en boykot av norske varer i Rusland.

Myndigheterne har slaat ind paa en meget farlig vei. De respekterer kun magt. Vel, vi skal vise dem, at vi ikke er magtesløse.»[21]

 

Jeg vet ikke om resultatet av denne kontakten resulterte i at norske kapitalister ble utvist fra Russland eller om norske varer i Russland ble boykottet.

 

Våren 1918 slo myndighetene til for fullt i Sør‑Varanger og utviste en rekke svenske og finske arbeidere. Det var i forbindelse med noen store militærnektersaker i Sulitjelma og Kir­kenes. Radikale antimilitarister hindret med makt politiet i å arrestere to meningsfeller som var ettersøkt for militære forbrytelser. Myndighetenes svar ble å sende militærekspedisjoner med tungt væp­nede, «pålitelige» soldater, slik at arrestasjonene kunne skje i ly av soldatenes bajo­netter. Ekspedisjonene var ment som en maktdemonstrasjon overfor en sannsynligvis upålit­elig befolk­ning i en kritisk situasjon.[22] Myndighetene erklærte beleiringstilstand i Sulit­jelma, og tok byg­das sosialistiske ordfører som gissel. 15─20 av Sulttjelma-arbeidernes tillitsmenn ble arres­tert og senere dømt av lagmannsretten til større og mindre fengsels­straffer.[23]

 

I 1920 ble flere utlendinger i Ålesund utvist, deriblant arbeidere med store familier som hadde bodd og arbeidet i byen i opptil tyve år.[24]

 

En rekke av de som i årenes løp ble utvist var også etterlyst i sine hjemland. Norsk og svensk politi samarbeidet godt med hverandre:

«Det kan se ut som det eksisterer et interskandinavisk samarbeide mellem politiet paa dette om­raade. Det forlyder med temmelig stor paalidelighet at det svenske politi skal ha henstillet til det norske ikke at gi [Rudolv] Holme opholdsbok. Hvorfor vet vi ikke bestemt. Antagelig er det fordi Holme i Sverige har ført en intens agitation for arbeidernes sak. Han er der idømt en straf for agitation.[25]

 

Et problem var at det fantes politiangivere i NSF. Georg Eeg-Berg ble ekskludert fra Stavan­ger LS i 1917 fordi han sto i politiets tjeneste, og dermed var den direkte årsak til at endel utenland­ske syndikalister ble utvist fra Norge. I 1921 sto ham på høyresosialistenes liste i Stavanger fylke.[26]

 

 


[1].Agøy 1997:35.

[2].Agøy 1997:36‑37. (Samtlige sitat i dette avsnittet.)

[3].Klassekampen nr. 22 1912.

[4].Agøy 1997:35.

[5].Ibid.

[6].Agøy 1997:67.

[7].Tangen 1920:4. Se også kapittel «Anarkistprotokollen av 1904».

[8] Kjeldstadli 2003:375.

[9].I følge Storm nr. 10 hadde han levd i Norge siden sitt andre leveår. I følge Kjeldstadli 2003:376 hadde han bodd i Norge siden han var fire år og snakket ikke tysk.

[10] Kjeldstadli 2003:376 (Videre kilde: Agøy 1987:271f, 292).

[11].Kilde for dødsåret 1912 er NAF ─ «Meddelelser» nr. 105, desember 1912:487.

[12].Alarm nr. 14, 27/7 1935 («Utvisningsdommer ophevet.»). En annen som i den forbindelse fikk opphevet utvisningen var svensken Gustav Persson. Han ble utvist i 1917 da han fungerte som forretningsfører for NSF.

[13].Protokoll for LOs 6. kongress 1910:50‑51.

[14].Protokoll for LOs 6. kongress 1910:257.

[15].Protokoll for LOs 7. kongress 1913:160.

[16].Alarm nr. 5, 21/3 1936 («Oslo L. S. fyller 20 år.»).

[17] Alarm nr. 6, 9/2 1929 («Reaksjonens kamp mot syndikalismen.» Av Helvetius)

[18].Holmquist 1982:105.

[19] Kjeldstadli 2003:388.

[20].Klassekampen nr. 39, 29/9 1917 («Socialisterne og fremmedloven. Ogsaa Kr.a-socialisterne i bystyret gaar arbeidskjøpernes erender.»)

[21].Revolt nr. 4, juni 1917. («De skamløse utvisninger. Myndigheterne som utbytternes lakeier. Et av vore mottræk.»)

[22].Agøy 1997:75, 104‑112.

[23].Zachariassen 1979:157-158.

[24].Tangen 1920:21.

[25].Direkte Aktion nr. 19 1917 («Utvisningsraseriet. Gir det norske politi en god dag i landets forfatning og lovene? ─ Arbeidernes tillidsmænd pligter at ta affære. ─ Om nødvendig bør den direkte aktions veto anvendes.»)

[26].Alarm nr. 42, 15710 1921 («Lik i lasten.» Av H. Elvehus).