Hvorfor skjedde det så ingen revolusjon eller revolusjonsforsøk i Norge, slik vi fikk i bl.a. Russland og Tyskland? Odd-Bjørn Fure skriver:
«De sosiale spenninger i
Norge var primært forårsaket av dyrtid og vareknapphet. Men selv ikke på det
tidspunkt hvor forsyningssituasjonen var mest akutt våren 1918, gikk arbeiderne
til direkte aksjoner for å ivareta sine interesser. Arbeiderrådene var primært
dyrtidskomitéer og ikke aksjonsorganer. Forsyningssituasjonen ble normalisert
ved handelsavtalen med USA i 1918 og ved tariffoppgjørene i 1918, 1919 og 1920
fikk arbeiderne betydelige reallønnsøkninger. Gjennom utredningene om
utbyttedeling, arbeidernes medbestemmelse i bedriftsledelsen og sosialisering
av industrien, ble arbeiderne fram til midten av 1920 stilt i utsikt omfattende
reformer på det økonomiske området. Sammenfattende kan det konstateres at det
ikke skjedde noen opphopning av det sosiale konfliktstoffet i Norge i
1918-1920, i de årene da arbeiderbevegelsens ideologiske univers gjennomgikk
en dyptgående transformasjon i revolusjonær retning. Det var ingen krise i
det norske samfunn i disse årene av en slik art at vitale samfunns- og
statsinstitusjoner brøt sammen. Der var en forsyningskrise av begrenset
varighet og en legitimitetskrise av begrenset omfang. En stor del av
arbeiderklassen unnsa systemet sin lojalitet. Men statens legitimitet var ikke
truet innenfor de klasser og sosiale sjikt som utgjorde dens støttepilarer.
Legitimitetskrisen forplantet seg ikke inn i selve statsapparatet.
Oppbruddstendensene
i arbeiderklassen førte ikke på noe tidspunkt til at staten ble paralysert. Det
eneste mulige unntak er vernepliktsarméen. Men dette ble kompensert ved
et nytt pålitelig militærapparat. Regjeringen beholdt hele tiden evnen til å
ta politiske initiativer og de forskjellige sektorer av statsapparatet viste
stor effektivitet i å sette beslutningen ut i livet. Det var heller ingen
truende utspill fra staten som kunne provosere arbeiderne til å aksjonere.
Tvert imot la regjeringen vekt på å ikke foreta seg noe som kunne virke
utfordrende. Sammenfattende kan det konstateres at de faktorer som betinget og
utløste direkte aksjoner fra arbeiderne i Russland og Tyskland, ikke var til
stede i Norge i dette tidsrom»[1]
Når partiopposisjonen i NSU og FO snakket revolusjon var det ikke væpnet revolusjon man hadde i tankene, men «revolusjonær masseaksjon, en kombinasjon av streikebølger som kuliminerte med generalstreik og massedemonstrasjoner som etter hvert lammet produksjons- og samfunnslivet, og ga arbeiderne kontroll både over bedriftene og stasapparatet.
«Militærstreiken var
våpenet som skulle hindre makthaverne i å bruke voldsapparatet mot arbeidernes
reisning. Samtidig måtte partiets stortingsgruppe utnytte sin posisjon til å
støtte opp om masseaksjonene. [...] Generalstreikens nøkkelrolle liknet på
syndikalistenes strategi og fikk ofte den ’gamle’, parlamentariske retning til
å kalle opposisjonen for syndikalister. Det var feil. Til forskjell fra disse
tilskrev partiopposisjonen ikke bare fagbevegelsen, men også partiet en viktig organiserende og
agiterende rolle når det gjaldt samfunnsomveltningen.»[2]
I mai‑juni 1921 tok arbeiderne makten i Hammerfest, og organiserte et kortvarig «rådsstyre», hvor de organiserte et ordensvern, overtok rasjoneringen av livsnødvendige varer, og ble på sett og vis godtatt av byens politi. I 2‑3 uker utøvde de faktisk ordensmyndighet, og hadde kontroll over den viktigste varedistribusjonen, og over alle kommunikasjonsmidler i byen. Arbeiderne forsøkte ikke å overta annen administrasjon eller produktiv virksomhet. Statens maktapparat ble tilkalt, og da militære styrker var blitt mobilisert måtte proletariatets maktorgan kapitulere.[3]