Var Fagopposisjonen syndikalistisk?

«[...] Tranmæl har agitert for sin syndikalisme, der i parentes sagt ikke er den som forfektes av N. S. F. [...].»[1]

«Fagoppositionen har paastaat at syndikalismen er politisk nøitral og at fagoppositionen er syndikalistisk.

Paa fagoppositionens landskonferanse i Trondhjem den 1. jan. iaar [1917] besluttedes derfor med 1 ─ siger å skriver en ─ stemmes majoritet at fagoppositionen skal samle arbeiderne til kamp uten hensyn til politisk opfatning.

Derefter vedtoges med 36 mot 16 stemmer at foreningerne ikke bør gaa ut av de politiske partier (socialdemokratiet) de tilhører.

I sandhet en underlig nøitralitet. Antiparlamentarikere bør merke sig denne beslutning.»[2]

«Forholdet er, at en masse mennesker ikke har kjendskap til de lementære begreper for organisationens grundlag engang, og de er enklere og skulde være lettere at tilegne sig end syndikalismen. Kjendskapet til den er mangelfuldt. Mange kalder sig syndikalister, og naar man gaar dem paa klingen, saa vet de ikke hva det er. Det er blit en modesak. Men det var aldrig vor mening at gjøre den til en modesak.»[3]

Den svenske syndikalisten Albert Jensen skriver:

«Naar man vil bedømme fagoppositionen i Norge, saa maa man huske, at den er opstaat midt i et socialdemokratisk miljø, at den alt overveiende del av medlemmerne har tilhørt eller tilhører den socialdemokratiske leir, at hele den faglig-revolutionære opposition har utviklet sig fra en politisk idébunden arbeiderbevægelse. Og naar man tar dette i betragtning, saa maa man erkjende, at utviklingen har gaat fort og der er al grund til at se optimistisk paa fremtiden. Principielt maa vi saaledes karakterisere fagoppositionen som syndikalistisk.»[4]

Fagopposisjonen satte spor etter seg i form av en syndikalistisk tenkemåte og handlesett. Fagopposisjonen begynte sitt arbeide som en slags propaganda- og opplysningsbevegelse for de syndikalistiske teorier, først og fremst kampformene. I begynnelsen var dens program uklart. På konferansen i 1915 ble det mer klarhet i det. I 1916 gikk dens talsmenn over fra å føre den syndikalistiske agitasjon til mer praktisk arbeide, idet det ble nedsatt en 15-mannskomité for å omlegge fagorganisasjonen. Opposisjonen fremla forslag i syndikalistisk retning. På DNAs kongress i 1918 fikk Fagopposisjonen flertall, mens den fikk flertall i LOs sekretariat på LO‑kong-ressen i 1920. Ganske raskt ble Fagopposisjonens program tonet ned. Siden Martin Tranmæl var den førende skikkelsen innen Fagopposisjonen er det gjerne han det er blitt fokusert på, slik at hvis han ikke var syndikalist kunne heller ikke Fagopposisjonen vært det. Tranmæl så ikke på seg selv som syndikalist, og han ønsket heller ikke å karakterisere opposisjonen som syndikalistisk. Det kan tenkes at dette var en taktisk vurdering for ikke å splitte LO. Mange innen Fagopposisjonen så på bevegelsen som syndikalistisk.

Arbeiderbevegelsens ledere omtalte Fagopposisjonen som syndikalistisk, nærmest som et skjellsord. Også borgerskapet, Arbeidsgiverforeningen og den borgerlige presse gjorde det samme. Arbeidsgiverforeningens organ omtalte Tranmæl som «den syndikalistiske fraktions store profet» i januar 1912.[5] Halvannet år senere skrev de:

«Selvom den syndikalistiske arbeiderbevægelse ikke har faat nogen større tilslutning i de tre nordiske land, saa har dog den intensive, agitatoriske virksomhet, som i de sidste aar er drevet for at utbrede den nye læres ideer, ikke kunnet undgaa at sætte spor efter sig. Vi kjender her i Norge ungsocialisternes brandrøde virksomhet, og den tranmælske retnings forgrundskikkelse har været betrodd en tillidspost blandt de gammelsocialistiske ledere.»[6]

Til disse omtalene skrev Tranmæl: «Reaktionens gamle vaaben er at klistre en etiket paa alt nyt som trænger sig frem. Men vi skal ikke la os skræmme av dette; hvad enten det kaldes anarkisme, eller andet, saa er spørsmaalet: Kan det tjene vor sak eller ikke? Det maa for os være det væsentlige.»[7] At Fagopposisjonen ikke var syndikalistisk kommer klart til uttrykk hos Tranmæl selv:

«Det kunde være fristende at erklære sig som syndikalister alle, men der ligger dog principper bak betegnelsen. I Frankrike vet vi, at alle fagorganiserte kaldes syndikalister: men i almindelighet benytter man her betegnelsen syndikalister om den venstre fløi inden fagbevægelsen som bare vil benytte direkte aktion, som ikke vil noget samarbeide med politiske partier og som ser sit ideal ikke i et statssamfund, men i frie sammenslutninger. Vi har ingen rædsel for sjældsord, men fagoppositionen, ungdomsforbundet og venstre fløi av arbeiderpartiet er ikke syndikalister i den betydningen av ordet. Vi er socialister, tilhører arbeiderpartiet, det internationale socialdemokrati og deltar i de politiske valg. Direkte aktion betragter vi ikke som en motsætning, men som en komplettering av vor kamp.»[8]

Han uttalte også:

«Man har paa den ene side de specifikke syndikalister, som vil lægge magttyngden over i de lokale samorganisationer og paa den anden flere av de ældre fagorganisationsmænd, som holder paa at forbundene bør ha den sterkeste indflydelse.

Rent demokratisk seet er den førstnævnte absolut at foretrække. Magtens tyngde blev da hos medlemmerne, hvilket er det mest ideelle. Men det kampforhold man staar i overfor den godt organiserte kapitalisme, gjør dog denne form betænkelig. man vilde saa let svække sin motstandsevne og vanskeliggjøre det samvirke som maa foregaa mellem de forskjellige grupper av organiserte arbeidere. Dertil kommer hensynet til sympatistreiken. Det vil utvilsomt falde lettere at iverksætte denne, hvor man ─ ialfald til en viss grad ─ har en centralisert ledelse. Og da dette kampmiddel efterhvert vil komme mer og mer i forgrunden, bør dette hensyn tillægges betydelig vegt.»[9]

At Tranmæl ikke sto som talsmann for en antiparlamentarisk retning i syndikalistisk forstand kom til uttrykk i et foredrag på DNAs landsmøte i 1918 hvor han bl.a. sa:

«For arbeiderklassen er de utenomparlamentariske magtmidler blit en betingelse for at den kan gjøre sig gjældende i parlamentet. Den parlamentariske aktion skal støttes av den utenomparlamentariske. Disse to ting staar ikke som motsætninger ─ de utfylder og betinger hinanden. [...] Arbeiderorganisationene maa indstilles paa masseaktion. Det maa være den store linjen i vor kamp. Men derfor skal vi ikke fornegte den parlamentariske linje eller gi den underordnet plads. [...] I nationalforsamlingen skal vore repræsentanter ta frem vore saker, men den sociale revolution kan ikke naaes ad den vei. Magttyngden ligger utenfor nationalforsamlingen. De store resultater avhænger av massenes egen deltagelse og egen interesse. [...] Der foreligger saaledes et baade‑og.»[10]

I 1913─14 var det en konflikt ved Pienes mølle i Buvika i Trøndelag. Det var opprinnelig en liten konflikt som omfattet 37 mann. De erklærte streik april 1913 for å få opprettet overenskomst og få lønnstillegg. Etter noen uker ble det enighet, men da arbeidet skulle gjenopptas, viste det seg at grosserer Piene ikke ville ta inn igjen i arbeidet alle de som hadde vært i streik, mens han beholdt en streikebryter. Det førte til at streiken brøt ut igjen. Det ble tatt inn streikebrytere og det ble en skarp motsetning mellom de streikende og streikebryterne. Streikebryterne drev skyteøvelser. Bygdas folk var rasende på dem og streikebryterne gikk derfor alltid omkring bevæpnet. Om kvelden 20. september skjøt streikebryteren Alf Egseth ned og drepte den streikende arbeideren og fagforeningssekretæren Marius Folstad.[11] Folstads begravelseformet seg som en storstilt demonstrasjon. Fra Trondheim kom fire ekstrabåter med arbeidere, og i begravelsen deltok 3─4000 mennesker.[12] Drapsmannen fikk lov til å være på frifot, og fortsatte sitt arbeide ved møllen. Han ble endog frifunnet av lagmannsretten, og arbeidskjøperen fikk ham over til Amerika.[13] Hele den borgerlige presse stilte seg straks på drapsmannens side og godtok uten større undersøkelser forklaringen om «berettiget nødverge», og om at de streikende hadde vært mer eller mindre fulle. Dagsposten skrev: «Opskremt som hans (Egseths) fantasi var gjennem den agitasjon som gjør voldsmidler tillatelige og forsvarlige i den syndikalistiske propaganda, har han trodd at her gjaldt det livet.»[14] Aftenposten fulgte opp: «Det drypper blod av dine fingre, Tranmæl! Arbeideren Egseth som hevet sitt verge i selvforsvar, er ikke den skyldige. Den halvdrukne, opviglede streiker som falt på sine misgjerninger, var en villedet, til fanatisme opjaget arbeider. Streikeføreren Volan som har skremt og truet de arbeidsvillige arbeidere og egget de streikende til randen av forbrytelse, han er et redskap for organisasjonen. Men den som har pekt på mord og blod som arbeidernes kampmidler, det er dig, Tranmæl!»[15]

Arbeiderne i Trondheim satte i gang en boikott av Pienes mølle som var helt effektiv. Da N.A.F. truet med generallockout ble konflikten avsluttet slik at samtlige streikebrytere fikk fortsette. I N.A.F.s lockoutbegrunnelse het det bl.a.: «Skylden for konflikten ligger hos Martin Tranmæls syndikalistiske og revolusjonære fagopposisjon som har begynt å bre sig ut over landet.»[16] Arvid Hansen kommenterer: «Lian og Sverre Iversen kapitulerte for arbeidskjøperne og streikebryterne og paatvang de streikende arbeidere i Buvik den ydmygende fredsslutning i en konflikt hvor der var flydt arbeiderblod, en konflikt hvor streikebryterne førte kampen mot de fagorganiserte arbeidere med mordvaaben i haand og med myndigheterne, 'rætsvesenet' og hele arbeidsgiverforeningen i ryggen.»[17] I forbindelse med lockouttrusselen vedtok LO sympatistreik. Aftenposten mente at det ikke var N.A.F. som ble rammet:

«Samfundet rammer de! Skjønt de gjør ikke det heller. De rammer i første række sine egne. Det vil slet ikke være saa ueffent, om befolkningen blev tvunget til at lære sig ogsaa den selvhjulpenhet at bake sit brød selv. De hjem, som vilde ha vanskeligst for det ─ de husmødre, som vanskeligst kunde finde anledning og avse tid ─ er arbeiderhjemmene og arbeiderhustruene. Mod dem retter sympatistreikerklærerne sine vaaben, de vaaben, som jo skulde føres mot arbeidsgiverforeningen. Der findes noget, som heter 'indirekte skytning'; men der findes ogsaa noget, som heter, at der maa være maate med alt. [...] Nei, mot publikum og samfundet er det, sympatistreikens slag rettes. Det er ingen tvil om, at Tranmæl gnider sig i hænderne over denne 'taktik'. At holde samfundet i gyngning ‑ det er syndikalisternes kampformaal. Deres ærinder har arbeiderlederne her gaat. Ved denne leilighet ogsaa.»[18]

Dette skal ha vært en av N.A.F.s tidligste konflikter med «syndikalistene». Tidens Tegn 24/1 1914 mente at «Det er en prøve paa syndikalisternes 'direkte aktion'». Aftenposten 23/1: «Det syndikalistiske tændstof har fænget rundt i landet. [...] Over og bak det hele ligger syndikalismen, som stadig vinder større magt over organisationerne, for hvilken hensyn til lov og overenskomst ikke eksisterer, og som holder paa at skape usikkerhet i arbeidsforholdene utover landet.» Ørebladet 24/1: «Det vi her har oplevet viser hvor langt vi er kommet, og hvor sterkt den syndikalistiske retning har grepet om sig. Herrene i 'Folkets Hus' er dens trælbundne. Det er indlysende, at paa denne maate kan det ikke fortsætte. Men det er fremtidens sak at vise, hvorvidt det nu foreliggende tilfælde vil føre til et brudd med den syndikalistiske retning, eller om forholdene skal utvikle sig slik, at arbeidstilstandene her i Norge blir uholdbare og utaalelige.»[19] Ørebladet skrev om konflikten: «De sidste dages begivenheter har da ogsaa tydelig godtgjort, at det ikke er Arbeidernes faglige landsorganisation, men syndikalisterne, den direkte aktions mænd, som nu har magten.»[20]

LOs moderate ledelse v/formannen Ole O.Lian og Arbeidsgiverforeningen samarbeidet for å demme opp for de radikale kreftene som Fagopposisjonen tross alt representerte. Allerede i januar 1912 hadde N.A.F.s daværende formann, direktør Harald Bjerke, foreslått som en linje at «Formanden underhaanden skulde tale med Lian om Sagen».[21] En tilsvarende felles frontstilling om «syndikalistiske» fremstøt finner vi i forbindelse med en arbeidskonflikt ved A/S Sydvaranger i mars 1914. Arbeiderne henviste konflikten til den stedlige samorganisasjon som var innmeldt i Fagopposisjonen. Sentralstyret i N.A.F. oppfattet konflikten som et «syndikalistisk angrep» mot bedriften, og som «et av de første alvorlige tilfælde av den direkte aktion».[22] Det var da betryggende å vite at Lian avviste samorganisasjonen som forhandlingsmotpart: «Kontorchefen oplyste, at han hadde talt med Lian, som sa, at det ikke kunde være tale om at forhandle med samorganisationen.»[23]

Hvorvidt Fagopposisjonen var syndikalistisk, «halv»‑syndikalistisk eller «kvasi»‑syndikalistisk er det ulike syn på blant historikere. Vi kan i den sammenheng sitere Alarm: «Tranmæl og hans fløi av fagforeningsmenn, er ikke for intet blitt kalt halvsyndikalister. De står med det ene ben i fagforeningen og med det andre i partiet. Likestilling er blit deres slagord. En av 1ste Internasjonales proklamasjoner lød: 'Arbeiderklassens økonomiske frigjørelse er derfor det store mål, som enhver politisk bevegelse må være underordnet'. Halvsyndikalistene sier likestillet. Og de skiller mellem arbeidernes politiske og økonomiske interesse, som om ikke samfundets politiske forhold mellem individene kun var, og er, en refleks av de økonomiske eiendoms- og maktforhold.»[24] Ingar Holm (Holm 1975) og Jorunn Bjørgum (Bjørgum 1973) karakteriserer Fagopposisjonen som halv‑syndikalistisk, mens Jorunn Bjørgum senere karakteriserer den som kvasi‑syndikalistisk (Bjørgum 1998a), bl.a. i en polemikk mot Lennart Persson som karakteriserer den som parlamentarisk syndikalisme. Persson skriver:

«Ideologiskt representerade NFO en syndikalistisk åskådning som blev klart markerad efter en programrevision 1915. När Ingar Holm och Jorunn Bjørgum använder termen 'halvsyndikalistisk' för att beteckna NFO företar de enligt min bedömning en omotiverad och felaktig reservation ifråga om NFO:s syndikalistiska framtoning. I den mån NFO framstår som säregen bland syndikalistiska organisationer hänger detta samman med dess faktiska hållning till arbetarrörelsens partipolitiska sammanslutningar. Tranmael och flera andra av de ledande inom NFO var aktiva socialdemokrater och innehade förtroendeposter inom det norska arbetarpartiet DNA och dess ungdomsrörelse NSU. De kan betecknas som parlamentariska syndikalister. I konsekvens med sina nära kontakter med socialdemokratin avvisade NFO förslag om att anta en deklaration om partipolitisk neutralitet. Inte heller detta var likväl alldeles unikt bland syndikalister. Fram till 1908 företrädde IWW i USA och USI:s representanter i Italien ett liknande system.»[25]

Bjørgum skriver:

«Sammenfattende vil jeg altså fortolke Tranmæls fagorganisasjonsplaner som et politisk prosjekt. I forlengelsen av det har jeg således [...] argumentert for og [...] utdypet at Tranmæl ikke kan bestemmes som syndikalist. Jeg vil også mene at heller ikke den vanlige betegnelsen 'halvsyndikalist' er særlig treffende eller fruktbar. Jeg har for øvrig til gode å se noen definisjon av dette begrepet. Begrunnelsen for å avvise enhver syndikalistbetegnelse på Tranmæl er at et helt sentralt kjernepunkt i syndikalistisk tenkning var å avvise parlamentarisk virksomhet for sosialister overhodet og å avvise politiske partier og enhver kamp om makt i eller over staten. [...] Tranmæls oppfatninger av stat, parti og politisk kamp gjør at han etter min mening ikke kan betegnes som syndikalist. Det at flere av hans konkrete forslag til omdanning av fagorganisasjonen hadde likhetstrekk med og til dels var basert på impulser fra syndikalismen, endrer etter min oppfatning ikke dette fundamentale forhold ─ like lite som Lenins villighet til å delta i parlamentarisk virksomhet skulle gjøre ham til reformist. Den rammen Tranmæl satte forslagene sine inn i og den overordnede forståelsesmåten som lå til grunn for dem skilte seg klart fra syndikalistenes tenkemåte. Og det gjorde ham så vesensforskjellig fra syndikalistene at enhver slik karakteristikk av ham, inkludert 'halvsyndikalist'betegnelsen, etter min mening er å framstille ham skjevt ─ og dermed egentlig usant. Også et annet sentralt element i syndikalismen har imidlertid vært brukt til å begrunne Tranmæl som syndikalist. Det gjelder teorien om det postrevolusjonære samfunn. Reformistene mente at det politiske systemet i et framtidig sosialistisk samfunn måtte bygge på de etablerte parlamentariske organer ─ analogt med deres parlamentariske sosialismestrategi. I syndikalismen var visjonen at det framtidige sosialistiske samfunn skulle bygges på basis av organisasjoner og først og fremst på fagforeningene. Siden også Tranmæl avviste den parlamentariske visjon og forestilte seg et framtidssamfunn med fagorganisasjonen i en sentral rolle, har det gjerne blitt tatt som uttrykk for syndikalisme hos ham. Jeg vil imidlertid mene at vi i hans tilfelle i stedet står overfor et tredje alternativ, slik vi blant annet så [...] i mindretallsinnstillingen hans i 15‑mannskomiteen og i hovedinnlegget hans på LO‑ kongressen 1917. [...] Politisk sett så Tranmæl for seg et system som bygde på en kombinasjon av kommuner og folkelige organisasjoner, samtidig som han holdt muligheten åpne for eventuelle organisatoriske nydannelser. [...] Nettopp denne pluralismen hos Tranmæl, åpenheten for flere løsninger når det gjaldt det postrevolusjonære sosialistiske system, gjør at han etter min oppfatning ikke kan defineres som syndikalist på dette grunnlag ─ altså selv om ideene hans på dette felt tok utgangspunkt i arbeiderklassens organisasjoner og særlig i fagbevegelsen.»[26]

Tranmæl selv sto i perioder nær den tyske venstresosialisme, dvs. opposisjonen i det tyske sosialdemokrati, representert ved personer som marxistene Rosa Luxemburg og Karl Liebknecht.[27] Han hadde også stor sympati for de russiske revolusjonene i 1905 og 1917, og hilste bolsjevikkuppet i november 1917 velkommen uten forbehold. I 1918 forlot Tranmæl for alvor sentrum‑ venstre‑grupperingene, og støttet fullt ut den bolsjevikiske politikken. Tranmæl var senere en viktig pådriver for å melde DNA inn i Komintern (Den kommunistiske Internasjonale/3. internasjonale). I rettferdighetens navn må det sies at han også var en viktig pådriver for å melde partiet ut igjen. De syndikalistisk‑føderative prinsippene, makten tilbake til medlemmene, desentralisering av organisasjonen, besluttende myndighet ut til samorganisasjonene, som Fagopposisjonen tross alt hadde stått for, var lite forenlige med bolsjevikenes «demokratiske sentralisme». Vi kan i denne forbindelse nevne «Kristiania‑forslaget» vedtatt i Kristiania Arbeiderpartis representantskap i 1923.

Etter hvert som grenseoppgangen mellom Fagopposisjonen og den syndikalistiske/anarkistiske opposisjonen ble klarlagt, begynte den frihetlige retningen å forberede seg på et brudd. Man satset dels på en egen syndikalistisk fagbevegelse, dels på å reorganisere det ungsosialistiske forbundet for å ha et rent anarkistisk informasjonsorgan som kunne sikre at syndikalistorganisasjonen fikk en anarkistisk innretning.

Mens samarbeidet mellom syndikalistene og Fagopposisjonen hadde vært meget intimt med utveksling av talere og deltaking i en syndikalistisk skandinavisk kongress i 1917, så ble det en splittelse da de svenske syndikalistene opprettet egne fagforeninger i Norge utenom forbundene og LO. Fagopposisjonen var så konsolidert på dette tidspunkt, og utbruddet ble så lite, at splittelsen ikke fikk så stor betydning som man kunne ønske.

Avslutningsvis skal vi la NSFs syn på Fagopposisjonen komme til uttrykk:

«Den første betingelse for at en organisation skal kunne samle hele arbeiderklassen og gi uttryk for alle arbeideres fælles interesser er, at den indad saavelsom utad erklærer sig neutral overfor alle partier inden arbeiderklassen. Ret betragtet er det her at syndikalismen har sin styrke. Da en faglig opposition vel ikke reises for oppositionens skyld maa den ubetinget ha som opgave at skape en syndikalistisk kamporganisation. Hvis ikke, blir dens virksomhet tvetydig. Bedraget av den reformistiske fagforeningsbevægelse kan arbeiderne ikke uten videre tillate sig en organisation som ikke i princip har lagt sin karakter og sine hensigter klart i dagen. At der blandt arbeiderne er delte meninger om de økonomiske kamporganisationer har ikke sin rot i økonomiske, men i politiske synspunkter.[... ]

Her i Norge har derimot ikke bare den reformistiske fagforeningsbevægelse, men ogsaa 'fagoppositionen' indtat et standpunkt, som endog har fremkaldt splittelse blandt syndikalisterne. I resolutioner, vedtat paa oppositionens konferancer, er endog medlemmer av N. S. F. blit stemplet som splittelsesmænd. Enhver, som ikke er helt forblindet, vil dog klart kunne indse, at de tvertimot arbeider forat avskaffe den splittelse, som allerede eksisterer, og for at bygge en organisation, som vil være istand til at samle hele arbeiderklassen. At den norske fagopposition ikke vil kunne samle arbeiderklassen i Norge tør praktisk set være bevist av den omstændighet at i og med oprettelsen av N. S. F. har allerede utbrytning foregaat. Aarsaken til denne 'splittelse' er imidlertid ikke at søke hos 'splittelsesmændene', men i den organisation, fra hvilken splittelsen er utgaat. En av de viktigste aarsaker til denne splittelse ligger i Norsk fagoppositions stilling til parlamentarismen.

Allerede paa konferancen i 1915 foreslog oppositionsgruppen i Kristiania at

'fagforeningerne gjøres uavhængig av de politiske partier og indtar en neutral stilling til disse.'

Dette forslag blev nedstemt med 50 mot 19 stemmer, som var for at fagoppositionen skulde indta et syndikalistisk standpunkt. Dette resultat var det som i første række var bestemmende for den saa meget omtalte splittelse.

Hvilke motiver kunde nu ligge til grund for at oppositionen heller tok 'splittelsen' en et skridt i syndikalistisk retning, da splittelsen kun derved kunde undgaaes. Motiverne var helt enkelt partipolitiske selv om de skjules bak en vrangforestilling om syndikalismen. Alfred M. Nilsen, som motiverte kristianiagruppens forslag gik ut fra det rent syndikalistiske synspunkt, 'at fagoppositionen skal samle alle lønsarbeidere paa grundlag av deres økonomoske interesser, likegyldig hvilke politiske opfatninger de nærer', at den nuværende kombination derfor er uholdbar og at fagoppositionen som følge derav bør stille sig neutral til alle partier. Har den politiske bevægelse nogen eksistensberettigelse faar den staa paa egne ben og danne sine egne foreninger.

Denne motivering blev fra den motsatte side betegnet som typiske antipolitiske argumenter og av parlamentaristerne sparket væk som ren 'ungsocialisme'. Efter Tranmæls opfatning burde kristianiagruppen 'ta fat paa andet arbeide end at agere underbruk for en antipolitisk retning.'

Naar man husker de rivninger som opstod inden den norske fagopposition efter konferancen i 1915, saa maatte man være berettiget til at nære haap om, at den næste konferance vilde bringe et andet resultat, at man der vilde ha forstaat at vareta arbeiderklassens velfærd og utvikling paa en bedre maate end i 1915. De rivninger som dengang opstod kom nemlig ikke som følge av ubekjendtskap til syndikalismens stilling til parlamentarismen, men hadde samme politiske aarsak som overhodet ligger til grund for fagforeningernes kollektive tilslutning til de socialdemokratiske partiorganisationer i Norge og Sverige. Den som næret et sligt haap blev imidlertid grundig skuffet. Og denslags skuffelser vil man desværre altid opleve saalænge arbeidernes samhold og solidaritet sættes paa spil ved at politiske særinteresser faar gjøre sig gjældende inden kamporganisationerne.

Ved fagoppositionens konferance i 1918 fremsatte Kristianiagruppen paany forslag om at organisationen skulde erklære sig politisk neutral saavel indad som utad. man vilde nemlig derved gjøre endnu et forsøk paa at samle alle arbeidere i en fælles organisation, uanset hvilken politisk opfatning av socialismen de end maatte ha.

At det ikke gik an at stænge adgangen for nogen til at bli medlem av organisationen fordi vedkommende tilhørte denne eller hin politiske retning det var man ogsaa klar over inden den gamle fagbevægelse. Det maatte derfor ansees for at være en saa selvsagt sak, at spørsmaal herom ikke engang skulde komme til behandling i en organisation som fagoppositionen, som har til opgave at bli udtryk for hele arbeiderklassen, og ikke bare for et enkelt punkt inden denne.

Allikevel hændte det uforklarlige at spørsmaalet ikke alene kom op til behandling, men ved avstemningen var endog 25 stemmer mot og 26 for forslaget. Saken blev altsaa avgjort med en stemmes overvægt. Hvad vilde saa de 25? Hvis en av de 26 hadde gaat over til motparten, saa vilde beslutningen ha utelukket alle arbeidere som hadde en anden opfatning end de politisk-parlamentariske. Da den reformistiske fagforeningsbevægelse ikke i noget land har hævdet en saa abnorm opfatning som de 25 kan vi ikke undlate endnu en gang at spørre: Hvad vilde de 25? Med en stemmes flertal har imidlertid fagoppositionen besluttet, at enhver arbeider kan optages uanset politisk partistandpunkt; men er dermed fagoppositionen politisk neutral?

Nei!

I Kristianiagruppens andet forslag heter det nemlig:

'foreningerne som organisationer stiller sig utenfor de specielt politiske grupper eller partier indenfor den socialistiske bevægelse og vier hele sin kraft til arbeidernes økonomiske klassekamp'.

Den organisation som i egenskap av klassekamporganisation ikke stiller sig over de forskjellige politiske opfatninger, som gjør sig gjældende indenfor arbeiderklassen, vil selvsagt aldrig være istand til at samle hele arbeiderklassen selv om den som fagoppositionen aapner adgang til optagelse for medlemmer av alle politiske partier. En saadan organisation kan nemlig ikke optræ som talsmand for hele klassens fællesinteresser, men bare i et enkelt partis interesse.

Ovenciterte forslag, som i fuld overensstemmelse med syndikalismen, blev imidlertid nedvotert paa fagoppositionens kongres med 39 mot 16 stemmer.

Dermed har fagoppositionen yderligere understreket sin beslutning av 1915 om ikke at stille sig politisk neutral i sin virksomhet utad. Og idet den ved denne beslutning har forbeholdt sig adgang til at forfølge visse politiske opfatninger og bekjæmpe andre, har den dermed ogsaa fraskrevet sig adgangen til at samle hele arbeiderklassen inden sin organisations ramme.

La os anta at der for eksempel i Trondhjem er 4000 arbeidere. Som utbytningsobjekter for kapitalen har de alle fælles interesser og trænger selvfølgelig gjensidig hjælp og støtte av hverandre, ydet gjennem en fælles organisation. Av disse 4000 arbeidere tilhører imidlertid 1000 det socialdemokratiske høire, 1000 er antiparlamentarister og 2000 er venstresocialister. Uagtet de alle indser nødvendigheten av at tilhøre en fælles organisation, benytter venstresocialisterne sig av det flertal, de har inden organisationen, til paa samme maate som høiresocialisterne i de forskjellige lande at anvænde fællesorganisationen som middel i den politiske kamp. Dermed er organisationens politiske neutralitet ophævet og de grupper som er i minoritet vil da ikke ha andet at gjøre end enten at træ ut og stifte separate organisationer eller som syndikalisterne at danne en selvstændig organisation, bygget paa det politiske neutralitetsprincip.

Ved forskjellige beslutninger, som hittil er fattet, har fagoppositionen gjort sig skyldig i likesaa grove magtsmisbruk, som en hvilkensomhelst reformistisk organisation selv den tyske ikke undtagen. Vistnok har de tyske socialdemokrater trampet al frihet under føtter, men de har allikevel ikke gjort fagbevægelsen til utbytningsobjekt for den politiske partiogranisation.

Efterhvert som arbeiderne faar et mer indgaaende kjendskap til syndikalismen og dermed forstaaelse av hvor man har aarsaken til arbeiderbevægelsens avmagt, vil de ogsaa har i Norge ─ derom føler vi os overbevist ─ finde den rette vei og følge den til de forenes inden en eneste fælles organisation: 'Norsk syndikalistisk Føderation'.

Venstresocialister og ungsocialister har hittil været underkastet høiresocialisternes formynderskap og har gjennem landsorganisationen maattet betale skat til disse. Efter den politiske revolution har høire og venstre byttet rolle. Nu er det høiresocialister og ungsocialister som er stillet under venstresocialisternes formynderkap og maa betale skat til dem.

Hvorvidt høiresocialisterne ─ forsaavidt de beholder sin magt inden landsorganisationen ─ loyalt vil underordne sig det nye venstrestyre inden partiet, er endnu uavgjort. Det sandsynlige er at landsorganisationen og det socialdemokratiske parti vil bli adskilt i to helt forskjellige organisationer. Spørsmaalet vil antagelig bli avgjort paa kommende landsorganisationskongres, hvis venstresocialisterne da endnu har magten inden partiet.

For os er det knusende likegyldig enten høiresocialisterne erobrer flertallet inden partiet eller venstresocialisterne faar magten inden landsorganisationen. I begge tilfælder vil nemlig landsorganisationen bli et underbruk for det socialdemokratiske parti til skade for arbeiderklassen som helhet.»[28]

---

[1].Alarm nr. 4, 15/5 1919 («Syndikalismens triumftog.» av «Pass»).

[2].Revolt nr. 1-2 1918.

[3] NAF 1918:201 (Innlegg av Alfred M. Nilsen på NAFs kongress.)

[4].Direkte Aktion nr. 6 1917 («Syndikalismen i Norge.» Av Albert Jensen).

[5].NAF ─ «Meddelelser» nr. 94, januar 1912:14 («Det voldsomme lovbruds apostle.»).

[6].NAF ─ «Meddelelser» nr. 111‑112, juni‑juli 1913:167 («Syndikalistiske kampmidler», s.167‑172).

[7].Direkte Aktion 2/1916.

[8].Bjørgum 1998b:619, note 214 (Ny Tid 3. august 1917, «Under knyttnevemerket»).

[9].Det tyvende aarhundrede 1912:49 («Faglige organisationsformer.»

[10].Lie 1988:259.

[11].Bull 1976:119. Se også Arbeidernes leksikon, Bind I, spalte 983-984 «Buvik-konflikten».

[12].Zachariassen 1979:118.

[13].Zachariassen 1979:118.

[14].Bull 1976:120 (Dagsposten 23/9 1913).

[15].Bull 1976:120 (Aftenposten 23/9 1913).

[16].Bull 1976:121-122.

[17].Hansen 1926:43.

[18].Aftenposten 6/2 1914 (Kilde: NAF ─ «Meddelelser» nr.120 1914:77).

[19].NAF ‑ «Meddelelser» nr. 119 1914:38‑40.

[20].Ørebladet 5/2 1914 (Kilde: NAF ‑ «Meddelelser» nr. 120 1914).

[21].Knutsen 1993:40, og note 143.

[22].Knutsen 1993:40, og note 145.

[23].Knutsen 1993:40, og note 146.

[24].Alarm nr. 35 1926 («N.S.F.s nermeste opgaver. En enquete.» Arve Haraldstad).

[25].Persson 1983:290‑291.

[26].Bjørgum 1998b:496‑498.

[27].Bjørgum 1998b:24 og 47.

[28].Rud. Holme: «Hvem er splitningsmænd?»:25-29 («Er den norske fagoppositions stilling til parlamentarismen syndikalistisk?»).