Åttetimersdagen

 

Arbeiderrådsbevegelsen gjorde seg gjeldende på to felter: som lokal pressgruppe for å bedre matsituasjonen og rasjoneringsbestemmelsene, og i landsmålestokk i kampen for 8‑timersdagen. Enkelte mener at man med stor grad av tyngde kan hevde at arbeiderrådsbevegelsens parole om å «ta 8‑timersdagen» var av avgjørende betydning for innføringen av 8‑ timersdagen i Norge. Andre mener at inntrykket av at rådsbevegelsen hadde hovedæren for gjennomføringen av 8-timersdagen oppsto i tiden etter andre verdenskrig. I mellomkrigstiden var det sterkt divergerende oppfatninger av dette spørsmålet.[1]

 

Syndikalistene oppfatning var:

«Endelig begynte endel arbeidere å kjempe for 8 timersdagen og gjennemføre den. Straks etter kom parlamentet og innregistrerte det vundne resultat i form av en lov om 8 timers arbeidsdag.»[2]

 

«Det var sagt av tilhengerne til det borgerlige demokrati helt fra 1890 og frem til 1920, at 8-timersdagen ikke måtte gjennemføres ved direkte aksjon, men bli en frukt av arbeiderrepresentantenes virksomhet i de borgerlige statsorganer. 8-timersdagen kom ganske naturlig ikke før arbeiderne tok den gjennem sin direkte aksjon. Først da kom stortinget og regjeringen og stadfestet den som lov. Da hadde jo arbeiderne alt tatt den, så da var det ingen fare lenger.»[3]

 

«I slutten av forrige verdenskrig og de første årene etter denne, gjennomførte arbeiderne det mangeårige demonstrasjonskrav om 8 timers arbeidsdag. Dette skjedde ikke ved hjelp av politikerne, men på tross av disse. Både politikerne og de reformistiske fagforeningspamper støttet arbeidskjøperne etter beste evne, men mot den direkte aksjonens kampmetode hadde arbeidskjøperne intet å stille opp. De måtte vike skanse for skanse, og i løpet av få år hadde arbeiderne selv gjennomført 20 prosent kortere arbeidstid, praktisk talt i alle industrier over hele landet. Siden ble arbeidernes seire ved hjelp av den direkte aksjon anerkjent av staten og lovfestet.»[4]

 

Jostein Nordvik, derimot, mener:

«Att åttetimarsdagen blei gjennomførd av råda eller som ei direkte følgje av råda sitt arbeide, er som vi har sett direkte feil. Kor langt ein vil gå i å tillegge aksjonen betydning for den seinare behandlinga av saka i fagorganisasjonane og Stortinget må bli ei vurderingssak, men mykje tyder på at det i løpet av dei næraste åra før aksjonen hadde foregått ei ikkje uvesentleg endring blant arbeidarane, arbeidsgivarane og de politiske styresmaktene i dette spørsmålet, og Simensen sjølv peika altså på at det var spesielt gunstige forhold for gjennomføringa av kravet. Det ser difor ut til at dei som i dei seinare åra har skrive om dette spørsmålet har lagt for lite vekt på den generelle økonomiske og sosiale utviklinga og dermed lagt alt for stor vekt på aksjonen sin innverknad på løysinga av dette spørsmålet.»[5]

 

Arbeiderrådenes landskonferanse i mars 1918 vedtok:

«Raadene opfordrer til upholdelig at kræve indført normal arbeidsdag med bibehold av fuld løn. Imøtekommes ikke dette krav inden 1. mai, maa arbeiderne selv fra og med 2. mai ta 8 timersdagen. Motstand og eventuelle trakasserier vil fra arbeiderne bli møt med planmæssig gjennemført sabotage eller streik.»[6]

 

Aksjonen ble en fiasko:

«Det var derfor med glede N.A.F. kunne konstatere at 2. mai‑aksjonen ble en fiasko. Gleden ble ikke mindre da det viste seg at LOs formann Ole Lian hadde gitt uttrykk for samme vurdering. Dette innebar naturligvis ikke at spørsmålet om 8 timers dag var ute av verden. Derimot innebar det at spørsmålet, iallfall foreløpig, ble løftet opp på en annen arena, den parlamentariske. De moderate, reformistiske krefter i LOs ledelse hadde 27. april 1918, altså før arbeiderrådenes påtenkte aksjon, signalisert sitt alternativ til masseaksjonslinjen ved å rette en henstilling til regjeringen om ved lov eller forordning å fastsette 8 timers dag, under henvisning til de ekstraordinære forhold. Det synes rimelig å anta at den holdning LO her markerte har vært en medvirkende årsak til at 2. mai‑aksjonen løp ut i sanden. Som vi skal se nærmere nedenfor, satset N.A.F. bevisst på å styrke de moderate krefter i den ansvarlige fagorganisasjon med sikte på oppdemming mot de radikale, fagopposisjonelle elementer. Det gjaldt som Rasmussen uttrykte det i april 1918, å 'bidra til at svække syndikalistene og styrke de faglige organisationer'. En forutsetning for at denne strategi skulle lykkes, var imøtekommenhet overfor krav LO stilte seg bak. N.A.F.s linje måtte være å '... holde os stive likeoverfor arbeiderraadene. Men rakte vi organisationerne en finger, kunde kanskje meget vindes'. Fremst blant disse krav sto kravet om arbeidstidsreduksjon.»[7]

 

Syndikalistene var blant de drivende kreftene i kampen for 8‑timers arbeidsdag. Johannes F. Johansen fortalte om hvordan de tok åttetimersdagen på Osterøy ved Bergen allerede i 1917:

«Ja, vi vedtok 8‑timers dag, og så en krone og femogtjue øre i timen. Det var det vi måtte ha for ikke å gå ned i lønn, vet du. Men arbeidsgiveren protesterte, vi fikk det ikke igjennom med en gang ... Da gikk vi opp i lia og rev torven av milene så alt trekullet brant opp og ble ødelagt. Og så lå det en jekt med sand nedi bukta der. Vi var nede og bora høl i bånn på den, og så sank den, vet du. Ja, og så stengte vi lyset for ingeniøra, så dom fikk verken lys eller varme... Ja, det var mye rart, gutt...»[8]

 

LO tok kravet opp i en henstilling til Stortinget i 1918. Ved tariffrevisjonen våren 1919 ble 8‑timersdagen tatt med, og i juni ble den lovfestet for de fleste arbeidere i Norge. Vi kan også nevne at arbeiderne ved Sundløkken smelteverk hadde 6‑timers skift i 1919. Dette ble det tydeligvis slutt på, for i slutten av 20‑årene tok de kampen opp igjen, og ble svartelistet og motarbeidet av både forbundsledelsen i Norsk Kjemisk Industriarbeiderforbund og arbeidskjøpere ved en streik.[9] Allerede i 1921 agiterte NSF for 6‑timers dagen for arbeiderne: «Og hvad de maa gjøre er at sætte ned arbeidstiden til 6 timer pr. dag med det første, og skulle ikke det være nok, saa fik man sætte den endnu længre ned.»[10] Den syndikalistiske internasjonale, Internasjonale Arbeider Assosiasjon (IAA), krevde 6-timers arbeidsdag i 1922. Utover på 1920- og 30-tallet agiterte NSF og Alarm stadig for 6-timers arbeidsdag som et middel til å få ned arbeidsledigheten.