Arbeiderrådene

 

«Program for arbeiderraadene

 

1)         Regulering av produktionen og avsætningen ved

a)    at arbeiderne gjennem valgte komitéer faar kontrol over de industrielle bedrifter

b)    Regulering av ut- og indførsel og stans av al uproduktiv virksomhet som ikke er

              nødvendig av hensyn til varebytte med andre nationer

c)    Ved at omsætningen socialiseres.

2)         Effektive dyrtidsforanstaltninger ved

a)    beslagleggelse av alle levnedsmidler og forraad ved hel rationering og streng kontroll med  alle beholdninger ved undersøkelser gjennem specielle arbeider­komitéer.

b)    Ved nedsættelse av priserne paa matvarer og andre fornødenhetsartikler.

c)    Ved at arbeidernes lønninger hæves saa de mindst dækker levnedsmidlernes stigning.

d)    Ved indførelse av 8-timers arbeidsdag og

e)    Ved at arbeidsløse skaffes arbeid gjennem igangsættelse av ekstraarbeider og ved at 

              arbeidstiden reduseres saa den staar i forhold til arbeidsmængden og antal arbeidere.

3)         Sløifing av de militære øvelser og omdannelse av de militære verksteder og  etablissementer til nyttige produktionsvirksomheter. Herunder søkes samarbeid med soldater­raadene.

Arbeidsplan.

Raadets program søkes gjennemført ved krav til de bevilgende myndigheter ved opinions- eller demonstrationsmøter, ved paatryk gjennem fagorganisationen eller ved masseaktion paa anden maate.

Organisation.

Arbeiderraadet skal bestaa av fagforeninger eller andre foreninger med økonomisk formaal, som arbeider paa klassekampens grundlag. De tilsluttede foreninger velger en representant, og dessuten har alle arbeidsplasser, hvor der arbeider mindst 50 organiserte, ret til en repræsentant hver til raadet, samt fagforeninger og foreninger ved jernbane, post, telefon og bladvæsen, som har sluttet sig til raadet ─ en repræsentant hver. Arbeiderpartiets kvindeforeninger vælger en repræsentant for hvert 50 medlem. Disse repræsenterer husmødrene i raadet.»[1]

 

Direkte Aktion skrev i januar 1918:

«Der dannes arbeiderraad! Den revolutionære bølge vokser. Nederlag for det gamle leder­skap i Kristiania.»[2]

 

Sterke anti‑reformistiske, og delvis anti‑parlamentariske, strømninger hadde gjennom en lang rek­ke år gjort seg gjel­dende innen arbeiderbevegelsen. Sentralt sto parolene om «masse­aks­jon» og «dir­ek­te aksjon».

 

I forbindelse med første verdenskrig opplevde arbeiderklassen en dyrtid, og matmangelen ble merk­bar, spesielt vinteren 1916─17 grunnet skjerpet blokade og den uinnskrenkede ubåtkrigen. Prisene tok til å stige umiddelbart etter at krigen var brutt ut, til å begynne med forholdsvis lang­somt, men senere i et stadig voldsommere tempo. Fra juli 1914 til mars 1916 var indeksen gått opp til 137 poeng, eller med vel to prosent pr. måned. Fra mars 1916 til mars 1917 gikk den månedlige stigning opp i tre prosent, men fra da av sprang den opp i over 5,5 prosent i måneden, slik at indekstallet i mars var på 239.[3] I mars 1917 ble det kjent at Norges kornforråd ikke ville vare over sommeren, og utsiktene til tilførsler var minimale. Det ble innført rasjonering, men denne virket urettferdig ved at de som hadde skaf­fet seg store fortjenester under krigen kunne fortsette sitt kostbare vellevnet, mens gate­bildet var preget av fattig­folk. Overklassen hadde sik­ret seg og satt inne med betydelige lagre. Prisene spilte heller ingen nevneverdig rolle for dem. Mens lønningene nesten ikke steg, økte prisene raskt; jobbing og spekulasjon florerte i stor stil.


 

4. mai 1917 demonst­rerte nærmere 7000 arbeidere i Kris­tia­nia mot dyrtiden. Initiativet ble tatt av arbeiderne ved de mekaniske verkstedene i byen. Montør Sigurd Simensen stod i spissen, og folk fra Norges Socialdemokratiske Ungdomsforbund (NSU) folk sørget for å få ledelsen av bevegelsen, som bredte seg med stor fart.[4] En måned senere, 6. juni, viste 40 000 arbeidere i Kristiania at de var beredt til å ta i bruk utenom­parlamen­tariske virke­midler. Alt i alt var 300 000 med på demon­strasjoner den­ne dagen.[5]         

 

En folkereisning, generalstreik, besluttet av en alminnelig arbeiderkongress, satt i verk av lokale arbeiderråd ─ dette var nye veier, nye organer, revolusjonær tale, men DN­As og LOs ledelse blåste til retrett etter at regjeringen og Stortinget hadde gitt konsesjoner for å berolige det opprørte folkehav. Planene om en arbeider­kongress, masse­aksjoner og generalstreik ble lagt på is, selv om valgene til arbeiderkongressen allerede var foretatt. Beslutningen om ikke å føre aksjonen videre ble betegnet som det rene forræderi. Der­med isolerte den refor­mistiske ledel­sen seg mer og mer fra arbeiderklassen. Det hele førte til bitterhet og skuffelse som fremskyndet systemskiftet innen arbeiderbevegelsen.[6]

 

Med den russiske revolusjon i 1917 kom tanken om en brå samfunnsomveltning for alvor på dags­­­ordenen. NSUs lag i Kristiania kalte inn til et massemøte som krevde at DNA måtte støtte Lenin og bolsjevikene, og at partiets stortingsgruppe måtte kreve norsk anerkjennelse av den nye bolsjevikregjeringen. Partisekretær Magnus Nilssen og nestformann og LO-leder Lian avfeide «dette paafund fra syndikalistiske brushoder».[7]

 

Kravet om arbeiderråd, om organer som var i samsvar med arbeidernes vilje og interes­se, vakte stor interesse, og i desember 1917 ga 700 tillitsmenn i Jern‑og‑Metall­arbeider­forbundet i Kris­tiania sin tilslutning til rådsidéen. Rådene oppsto spontant, men NSU spilte en dominerende rolle i stiftelsen av rådene.[8] Det var montør Sigurd Simensen ved Thunes mek. Verksted i Kris­tiania som i desember 1917 tok initiativ til å danne arbeiderråd i Norge. Han var redaksjons­sekretær i Klassekampen og sentralstyremedlem i NSU.[9]

 

Ikke uventet var Martin Tranmæl udelt positiv til rådene. Her var en ny vei til å aktivisere arbeider­­­­­klassen, og politisere fagbevegelsen. Rådene utvidet «rammen for fagbevægelsens virk­­som­­het», og skulle ikke lenger «nøie sig med lønskamp, men gjennem masseaktion ogsaa gripe aktivt ind i samfundsforholdene [...] Fagorganisationen blir fra samme øieblik en revolutionær magt­faktor»[10]. Rådene ville «danne grundstammen i den nye samfunds­institution arbeiderne vil skape».[11] «En begyndelse til den nye ytringsform for samfundsviljen ser vi i arbeiderraadene. De gir et mer umiddelbart uttrykk for arbeiderklassens oppfatning end nogen anden institution. Arbeiderraadene bygger paa det føderative princip. De virker saa­ledes decentralistisk eller opp­løsende paa den nuværende statsform. ─ ─ ─ Foreløbig er de situationsorganer. Men i fremtiden vil de kunne bli de samfundsorganer som avløser den liberalistiske og kapitalis­tiske maktytrings­form.»[12] Samtidig var det slett ikke snakk om å «kaste vrak paa parlamen­tariske aktion». Den skulle «utfyldes med masse­aktion»[13] «Hvis utviklingen gaar i denne retning hvad vi har al grund til at tro ─ vil ogsaa de forskjellige grene av arbeiderbevægelsen efterhanden komme til at gaa op en enhet, arbeiderraadene. Det blir en konsolidering og forenkling av arbeidsforholdet paa et nyt, paa et føderativt og revol­utionært grundlag.»[14]

 

I løpet av de første ukene i 1918 ble det dannet arbeider­råd over stort sett hele landet, og med god oppslutning, og i løpet av tre måneder skal bevegelsen ha fått 70─80 000 medlem­mer.[15] Det er registrert 91 arbeiderråd i Norge i 1918.[16] De fikk hjelp fra NSU og Fagopposisjonen. I mars ble det etablert en lands­sammen­slutning, og en lands­konferanse debat­terte rådenes for­mål, organisas­jon, prog­ram og taktikk. Bevegelsen fikk bred støtte i arbeider­pres­sen, og de kritiske røstene var få i startfasen. Oppslutningen om rådene var fra stort sett alle retningene innen arbeiderbevegelsen.

 

«Kam­pen mot krigen» sto sentralt. Om formålet het det: Den økonom­iske krise «kan da heller ikke løses inden­for rammen av det nuværende samfunds­system ─ og dyrtid, hun­gers­­nød og arbeidsløshet vil altid være proletariatets følgesvende i det nuværende sam­fund. [...] En saadan situation gjør det nødvendig for arbeiderraadene som rep­ræsen­tant for hele den arbeidende klasse at overta kon­t­rollen av industrien, landbruket, fiskeriene, trans­por­t­væsenet og om­sæt­ningen ─ liksom hele den sociale og administrative forvalt­ning blir at læg­ge i raad­enes hænder.»[17]

 

Arbeiderrådenen skulle organisatorisk bygge «paa verkstedklubber, fagforeninger, fiskeri‑ og land­bruks­­sammenslutninger, som arbeider paa klassekampens grundlag, samt socialistiske kvinde­foreninger. Fra arbeids­pladse, hvor der ikke findes fagforeninger, kan arbeiderne træ sam­men og gjennem verkstedklubber til­slutte sig raadene. Paa smaasteder og i bonde‑ og fiskeri­dist­rikter kan arbeiderraad dannes paa grundlag av direkte medlem­skap. De stedlige raad kan og­saa aapne politiske foreninger, som er enig i arbeiderraads­bevægel­­­sens formaal, ad­gang til raad­ene.»[18]

 

Som lignende bevegelser ellers i Europa var arbeiderrådene et uttrykk for at den aktivistis­ke del av arbeiderklassen hadde mistet tilliten til partiets og fagorganisasjonens evne til å målbære arbeider­klassens interesser. Arbeider‑ og soldatrådsbevegelsen vinteren og våren 1918 kom full­stendig over­rumplende på den etablerte ledelsen i DNA og LO, og de satte inn sine mottrekk. De ble uroet av at det var i ferd med å skapes organer på siden av de etab­lerte. Samtidig kunne de ikke overse at rådene hadde sterk opp­slutning blant bl.a. jern­arbeid­erne. Deres linje ble der­for å temme rådene; få dem under LOs og DNAs kontroll. Da var det viktig at representanter til rådene ikke ble valgt direkte fra arbeids­plassene, men ble satt sammen av representanter fra fag­forenin­gene og andre etablerte orga­n­i­s­a­s­joner. I stedet for masseaksjon i arbeiderrådenes regi fikk man i stedet en parlamen­tarisk aksjon i hoved­organisasjonenes regi.

Det var ingen klar linje når det gjaldt bevegelsens oppgaver, strategi og taktikk. For man­ge rep­re­sen­­terte den bare et utfyllende ledd i tillegg til de bestående arbeider­organisas­joner ─ LO og DNA. Rådenes oppgaver skulle være begrenset til å øve press på det økonom­is­ke og sosiale plan, og ville miste sin eksistens­berettigelse så snart for­holdene var bedre. Arbeid­erne flest så på råd­ene som en hjelp i nøden, et middel til å skaffe dem mer og bil­ligere mat i en fortvilet situasjon. Stort sett ble da også arbeider­rådene en slags lokale dyr­tids­komitéer som sprang opp som en protest mot mat­mangel, jobbing, svarte­børs og pris­stigning, og virk­somheten gikk ikke utover hen­stillinger og krav om forskjellige velferds­tiltak. Rådene ble heller ikke helt uavhengige orga­ner, tak­ket være press fra de fag­lige hoved­organisas­jonene. Kretsen rundt Martin Tran­mæl, derimot, så i arbeiderrådene kimen til en prin­sipiell ny stats­makt, men ønsket likevel ikke å sky­ve de tradis­jonelle arbeider­organer ut av bildet. For disse var råds­bevegelsen grunnlaget for å mobilisere for å ta over makten i partiet. En tredje grup­pe, bl.a. blant dem som senere skulle dan­ne Norges kommunistiske Parti, så på arbeider­råd­ene som grunnlaget for den nye stats­makten ─ råds­republikken Norge. NSU var splittet i synet på arbeiderrådenes funksjon.

 

Både Direkte Aktion og Revolt hadde stadig artikler som støttet arbeider­­råds­­bevegelsen, men de var meget kritiske til sosialdemokratiseringen av den: «Arbeiderraadssystemet er intet brud med centralismen, i det mindste ikke naar det er socialdemokrater, som styrer med det, det er bare en ny organisering av makten.»[19] Rådssystemet ble en sikkehetsventil mot revo­lusjon.

 

Også i andre land oppsto det arbeiderråd. Mens de i Norge stort sett bare var tenkt som arbeid­er­nes sosiale interesseorganer ─ det var aktuelle og radikale reformer rådene stilte krav om i første om­gang, og det kom aldri lenger, selv om en ikke skal overse det politiske, for ikke å si revolus­jonære, aspektet ved de dyrtidskravene som ble stilt ─, var de i andre land også tenkt som politiske organer, dvs. som et alternativ til parlamentarismen.

 

Kvinnenes matdemonstrasjoner hadde vært en viktig utløsende faktor både for den franske revolus­jonen i 1789 og for den russiske februarrevolusjonen i 1917. Utover i 1918 ble hus­mød­rene også rekruttert til den norske rådsbevegelsen. Disse deltok i en rekke aks­joner og demon­­strasjoner.

 

Jostein Nordvik mener at den norske rådsbevegelsen ikke var noen ekte rådsbevegelse:

«Bevegelsen har tidlegare vorte framstilt som eit eksempel på ein organisasjon med direkte rep­resentasjon. I denne oppgava er det imidlertid påvist at ikkje eit einaste av dei råda ein har kun­na finne bygde på eit reint direkte representasjonsprinsipp. Den overveldande majoriteten av råda bygde på representasjon frå foreningane, og rådsbevegelsen i Norge hadde ikkje den poli­tiske form ein råds­bevegelse skal ha, etter dei kriteria som deter vanleg å gå etter i sosialis­tisk teori. Den norske råds­bevegelsen var altså ingen rådsbevegelse. Det finst ingen spor etter det som skal vere grunneininga i ein ekte rådsbevegelse: bedriftsråda, og dei einingane ein byg­de på ─ foreningane ─ gav ikkje den nære kontakt mellom representant og represen­terte som er ein av føresetnadene for at ein rådsbevegelse skal fungere skikkeleg. Bevegelsen opp­stod spon­tant, slik ein rådsbevegelse skal, og ein kunne kanskje tru at når ein fekk i stand ein lands­kon­feranse og eit slag landsomfattande organisasjon ville ein debattere korleis ein best skulle organisere råda og samordne bevegelsen. I staden for dette vedtok konferansen ein organisas­jonsparagraf som kunne tolkast etter ønskje og behov, og som iallfall ikkje skisserte noko råds­system.»[20]

 


[1].Langfeldt 1966:74-75 (Vedtatt på konferanse i Skien 24. februar 1918).

 

[2].Direkte Aktion 13/1‑1918.

[3].Zachariassen 1979:140.

[4].Zachariassen 1979:146.

[5].Langfeldt 1966:24.

[6].Se Zachariassen 1979:142-144.

[7] Halvorsen 2003:99.

[8].Nordvik 1974:100.

[9] Halvorsen 2003:85-86.

[10].Bjørgum 1998b:435 (Ny Tid 8. Januar 1918, leder «Arbeiderraad»).

[11].Bjørgum 1998b:439 (Ny Tid 6. Februar 1918).

[12].Fure 1983:337 (Ny Tid 14/3 1918, leder «Arbeiderraadene ─ deres berettigelse og maal»). Se også Bjørgum 1998b:453.

[13].Bjørgum 1998b:453 (Ny Tid 16. mars 1918, leder «Det avgjørende»).

[14].Fure 1983:356. (Ny Tid 14/3 1918).

[15].Nordvik 1974:145. I følge Lorenz 1970:42 så representerte rådene i februar 1918 60 000 medlemmer.

[16].Nordvik 1974:156.

[17].Langfeldt 1966:31-32. (Vedtatt på landskonferansen 24.-27. mars 1918. Gjengitt i Direkte Aktion 6. april 1918.)

[18].Ibid.:34.

[19].Revolt nr. 19 1919 (Trygve Aakervik i svarhale til «Til T. Aa.»).

[20].Nordvik 1974:146.