Antimilitarisme og militærnekting
Vi har i tidligere kapitler kommet inn på antimilitarisme og militærnekting, og uenighet om dette innen arbeiderbevegelsen. I dette kapitlet skal vi se nærmere på denne problematikken.
Unionstilhengerne så unionen med Sverige som en garanti mot arbeiderbevegelsen og revolusjonen. Etter at unionsstriden hadde stilnet av gikk representanter både for Høyre og Venstre inn for at partiene måtte samles mot arbeiderbevegelsen. Det var en sak med militære aspekter. Det var stadig arbeideruro, og militær inngripen skjedde i Tromsø i 1902, og i Dunderlandsdalen, Mehavn og Larvik i 1903. I Nord‑Norge, hvor politiet var svakt utbygd, drev myndighetene «kanonbåtdiplomati» overfor kystbefolkningen. Denne bruken av militæret ved indre konflikter berørte ofte også utenlandske innbyggere, bl.a. forretningsmenn. Noen ganger trodde regjeringen at utenlandske agenter sto bak urolighetene.[1] I 1902─03 utgjorde forsvarsbudsjettet en fjerdedel av stasbudsjettet.[2] I NSU trakk man slutningen at «deres [kapitalisternes] plan er at frembringe uroligheter for derefter at underkue arbeiderbevægelsen ved hjælp af den militære magt.»[3] Antimilitarismen sto derfor sterkt i den norske arbeiderbevegelsen rundt århundreskiftet og et godt stykke inn i det nye århundret.
Helt fra det ble stiftet i 1887 var DNA kritisk innstilt til militærvesenet. I 1891 gikk det inn for at forsvaret i dets daværende form skulle avvikles og erstattes av en løsere organisert, mer demokratisk folkevæpning. «Opprettelsen av internasjonale voldgiftsdomstoler. Militarismens avskaffelse og innførelse av alminnelig folkevæpning» sto det i programmet.[4] Partiet støttet derfor opp om skytterlagsbevegelsen, som det håpet kunne utvikle seg til en folkevæpning av heimevernstypen, og dermed demokratisere forsvaret, og gjøre det umulig å bruke det i den indre klassekampen. På partiets landsmøte i 1906 ble imidlertid folkevæpningslinjen forlatt, bl.a. fordi skytterlagene var dominert av borgerlige som var fiendtlige til arbeiderbevegelsen, og erstattet av et punkt som tok sikte på full avvæpning. «Militarismens avskaffelse og opprettholdelse av internasjonale voldgiftsdomstoler» ble vedtatt.[5] Det norske forsvaret skulle legges ned uten at noe annet kom i stedet. Det var imidlertid ikke full enighet om denne kursendringen verken i 1906 eller senere.
LO‑kongressen i 1913 vedtok enstemmig:
«Militarismens fornemste opgave i vor tid er at værne om kapitalistklassens interesser og holde 'den indre fiende', arbeiderklassen, stangen.
Man er saaledes hyppig vidne til at militær anvendes i de faglige kampe, dels som ordenshaandhævere, som det heter, og tildels som direkte streikebrytere, som under maskiniststreiken ifjor sommer.
Fagbevægelsens interesser er her paa det alvorligste truet, og det er derfor nødvendig at reise den mest kraftige kamp mot militarismen i alle dens former.
Der er i det sidste vakt motion om værnepligtsstreik, støttet av faglig aktion.
Det er utvilsomt et meget virkningsfuldt middel og bør derfor komme under overveielse.
Man vil foreslaa for kongressen, at den beslutter at sende dette spørsmaal ut til de tilsluttede organisationer til uttalelse og resultatet forelegges den følgende kongres.»[6]
I 1915, under første verdenskrig, vedtok landsmøtet i DNA at «Partiet fastslår det som alltid har vært meningen med vårt nuværende militærprogram, at med 'militarismens avskaffelse' mener partiet fullstendig avvæpning, gjennomført så snart det har fått flertall, uten hensyn til hvordan avvæpningsspørsmålet står i andre land, uten hensyn til om et eller flere av disse vil avvæpne eller ikke.»[7] Man gikk inn for avvæpning, nøytralitet og obligatoriske ubetingede voldgiftsavtaler. Partiet som sådant oppfordret aldri til militærnekting eller godkjente den som et legitimt middel i den antimilitaristiske kampen, men militærnekterne ble tålt av partiet, men «ingen ansvarlig mand inden vort parti kan anbefale individuel militærstreik», som partiformannen Chr. Holtermann Knudsen uttalte i 1917.[8] Partiet hadde en noe kjølig holdning overfor militærnekterne. Dette bunnet i at militærnekting var et åpenbart brudd på Norges lover, noe et parlamentarisk parti vanskelig offentlig kunne stille seg bak. Det hindret ikke at man i DNA hadde sympati med, og forståelse for, militærnekterne.
I den sosialistiske antimilitarismen i årene før 1914 var det vanlig å hevde at militærvesenet var blitt overflødig, fordi krig ikke lenger var mulig. Noen småkriger forekom, bl.a. på Balkan, men ingen virkelig storkrig i Europa. Kapitalismen var blitt internasjonal, og man mente at den derfor ikke lenger kunne tåle en storkrig. Den kunne ramme kapitalistenes egen profitt. Skulle en regjering prøve å utløse en krig ville arbeiderne i alle land svare med generalstreiken. De ville nekte å møte ved mobilisering, de ville ikke kjøre troppetogene, ikke arbeide i ammunisjonsfabrikkene ─ og fremfor alt ville de ikke skyte på sine kamerater på den andre siden. Generalstreiktroen brøt sammen 4. august 1914. Da stemte den sosialdemokratiske fraksjonen i den tyske riksdag samlet for bevilgningene til krig: «Vi lar i fredens stund ikke vårt eget fedreland i stikken .... Ledet av disse grunnsetninger bevilger vi den forlangte krigskreditt.»[9] De franske og engelske sosialistene gikk med sine land i krigen. I Norge mente man fortsatt at her var militærvesenet overflødig til forsvar av det lille Norge. Militæret var for svakt til å være et skikkelig vern mot noen av Norges potensielle fiender. Likevel opprettholdt staten et dyrt forsvar. Pengene kunne vært brukt til noe bedre. Militærutgiftene ble stilt opp mot utgiftene til sosialpolitikk, skolevesen og annet. Det var en utbredt forestilling i arbeiderbevegelsen at militærvesenet først og fremst var et våpen i statens hender mot «den indre fiende», den opprørske arbeiderklasse. Forsvaret tjente klassefiendens interesser. At militærvesenet ble opprettholdt i den spesifikke hensikt å undertrykke arbeiderklassen hadde man mange konkrete eksempler på.
Norges socialdemokratiske Ungdomsforbund tok opp antimilitarismen som merkesak allerede fra stiftelsen i 1903, og antimilitaristiske opprop og brosjyrer ble spredt i store opplag. Agitasjonen hadde et såvidt betydelig omfang at kommanderende general sendte ut et sirkulære hvor han i henhold til den nye straffeloven innskjerpet at agitasjonen var ulovlig og ville kunne straffes med opptil 3─4 års fengsel. NSUs sentralstyre fik i stand en uravstemning i lagene om hvorvidt man skulle la seg påvirke av disse truslene. Det ble selvfølgelig vedtatt å fortsette agitasjonen.[10] Det meste av agitasjonen var forsvarsnihilistisk med sterke pasifistiske drag, men noen av antimilitaristene sto også på det som da var DNAs offisielle standpunkt: at forsvaret i sin daværende form skulle avskaffes og erstattes med en folkevæpning. NSUs landsmøte i 1907 mente at både oppfordring til nekting og uttalt støtte til nekterne var for ytterliggående tiltak. Stavangerlaget truet endog med å tre ut av forbundet dersom oppfordring til nekting ble vedtatt. Landsmøtet kunne imidlertid enes om å sende telegrammer til de to sosialistiske militærnekterne som for tiden satt i fengsel, Einar Li og Carl Fredsti. Dermed uttrykte det sin moralske støtte til dem, samtidig som det ikke offentlig gikk god for handlingene deres.[11]
Arbeiderklassen har intet fedreland, fordi den intet eier av jord eller bedrifter. Olaussen stilte spørsmålet om noen arbeider kunne få øye på dette «stykke fædreland» som kapitalistene talte om. Han svarte selv: «Den bitre virkelighet er nok desverre den, at de fleste av os ikke eier en kvadratfot jord ... Sandheden er den, at det er kapitalisternes land du skal oplæres til at forsvare.»[12] Dette fedrelandsnihilistiske syn inntok en dominerende plass i ungsosialistenes skriftlige propaganda mot militarismen. Hans Marius Hansen (Marius Braatt) skrev en «Anti-krigshymne» som var dekkende for ungdommens syn:
«Vi eier ei mindste flekker
ei hytte paa egen grund
alt eies af pengesækken
mens intet er levnet vor mund.
Hvad satan kriger vi efter
naar intet vi eier og har
Hvorfor øder vi liv og kræfter
naar intet vi opnaar? ─ svar.»[13]
Arbeiderklassens internasjonale broderskap ble satt opp som det borgerlige fedrelandets motpol. «Vi lar oss ikke længer hæmme af landegrænser», skrev Olaussen i mai 1908. «Arbeiderklassens internationalitet har gjort hele verden til vort fædreland og alle nationers arbeidere er vore kamerater.»[14] Det internasjonale språket Esperanto var et av de viktigste midlene til å fjerne krigsfaren, fordi man mente at det ville internasjonalisere folk.
Ung‑Socialisten 5/1908 var et antimilitaristisk nummer, og i en artikkel avsluttet Kr. Aamodt med å si: «Nei arbeider, væk med bøddeltjeneste‑værnepligten, ta heller det, som kommer. Lad oss samle os, hele den internationale arbeiderskare i ropet: Væk med denne raatne, umoralske morderorganisation, militarismen! Leve socialismen!»[15] Kr. Aamodt (senere kinodirektør) og redaktør Eugène Olaussen ble tiltalt og dømt. I følge Olaussen ble Olaussen, Aamodt og Sigwald Lian tiltalt etter § 140 i straffeloven ─ den såkalte anarkistparagraf.[16] Denne paragrafen ble tatt inn i ulike lands straffelover etter en internasjonal juristkongress i Roma.[17] Det antimilitaristiske nummeret viste med all tydelighet at ungsosialistene i Kristiania ikke lot landsmøtevedtaket fra året før hindre dem i å oppfordre ganske direkte til militærnekting. Noen av de mest ytterliggående samlet seg i en egen «militæragitationskomité», «en hemmelighetsfull gruppe som holdt nattlige møter hjemme hos Esperanto-Thomsen, der de villeste planer ble lagt og den skjønneste revolusjonsromantikk ble brodert.»[18] Militæragitationskomiteen var en hemmelig komité, som i grunnen hadde gjort seg selv. Dens oppgave var såvel med legale som med illegale midler å bekjempe militarismen. Og det ble også gjort ─ ikke minst med illegale midler.[19] Blant de sentrale personene i gruppen var Wilhelm Langlotz og Henrik Østbye. Det mest kjente utslaget av komitéens virksomhet var et opprop som ble spredt i 10 000 eksemplarer høsten 1908, og som ble trykt opp igjen i 1909 og 1914. Det inneholdt en klar oppfordring om å nekte å møte til militærtjeneste:[20]
«La dig ikke kujonere!
Din blodsuger av arbeidsgiver har magten over dig, og hvorfor? Fordi de har militæret paa sin side; men militæret bestaar jo av dig. Forstaar du ikke hvor elendig du er, som lader dig bedrage saaledes, som udfører deres befalinger, som lystrer og tier hele dit liv.
Du kammerat, arbeiderklassens unge mand, vaagn op og gaa ikke længere i dine forslavede forældres fotspor. Du maa vise, at du ikke vil la dig kujonere, og det første skridt du da har at gjøre er at reise dig op mot den militære forbandelse.
Hører du, hvor der kaldes. Du skal stille dig til at besigtiges om du duer til morder. Gaa ikke dit! Gaa ikke til morder-mønstringerne!
Du vil ikke længer være slave. Du vil ikke længer myrde din egen lykke. Du vil ikke længer staa vagt rundt dine blodsugende arbeidsgiveres pengekiste. Det viser du i handling, om du lader være at indfinde dig for mønstring.
Gaa ikke dit!
Lad dig ikke kujonere!
Til krig mot krigen!
Med ungsocialistisk hilsen
Militæragitationskomiteen.»[21]
Kr. Aamodt forteller:
«Opropet 'La dig ikke kujonere' vakt vældig opsigt og satte politiet i febrilsk virksomhet. Og nervøsiteten hos politiet blev ikke mindre, da byen en morgen vaaknet med 'La dig ikke kujonere' opklistret over hele byen. Det var skedd i nattens mulm og mørke, og praktisk talt ikke en gaard i centrum var gaat fri. Forretningsvinduer, kirkedører, politistationer, ja endog slottet blev hædret med en plakat. I løpet av nogen korte nattetimer hadde 10─15 mand slaat op flere hundre plakater.
Politiet knep to av kameraterne, men militæragitationskomiteens medlemmer fik politiet aldrig fat i. Og værre var det, at komiteens formand dagen efter ringte op til opdagelseschef Mossin og spurte om flere var blit arrestert. Mossin blev litt rar, da han hørte det var militæragitationskomiteens formand, og følgende samtale utspandt sig:
─ Hvem er det jeg taler med?
─ Det er militæragitationskomiteens formand-
─ Hvad ─ hvad behager, er det ─
─ Ja.
─ Hm. Hvad er navnet?
─ Det faar De nok rede paa engang.
─ Men hvor er De?
─ Her.
─ Men si mig en ting ─ ─ ─
─ Har ikke tid længer, hr. opdagelseschef. La dig bare ikke kujonere, mor'n!
Brrrr.
Der stod Mossin ved sin ende av traaden paa nr. 19, mens militæragitationskomiteens formand smilende forlot kiosken og gik ned i Dampkjøkkenkjelderen for at holde møte med militæragitationskomiteen. Mossin fik aldrig rede paa hvem formanden var. Nu kan det vel uten skade fortælles. Det var Vilh. Langlotz. Og blandt komiteens medlemmer var der personer som idag har forlatt os og sitter i betrodde og ledende stillinger rundt om i landet. Rigtig gode brave borgere.»[22]
Etter bruddet med ungsosialistene i 1909 så det ut til at lederne i NSU hadde mistet troen på at militærnekting var noen særlig god taktikk i arbeidet for å undergrave, og til sist avskaffe, det norske militærvesenet. Nektingen hadde vist seg å ikke være effektiv nok, og den krevde for store ofre av den enkelte nekteren, mente de. Tanken om individuell militærnekting som kampmiddel ble etter hvert avløst av militærstreiken. Man gikk også over til standpunktet om at arbeiderne måtte bevæpne seg for å kunne vinne i kampen mot kapitaliststaten.
Også Fagopposisjonen drev antimilitaristisk virksomhet, bl.a. av Albert Jensen og Alfred Madsen. Madsen holdt et foredrag i Vardø i 1914, og der «møtte selveste kommandanten paa Vardøhus fæstning op og deltok i den diskussion om militarismen som efterfulgte foredraget. (Efter Madsens rapport tok dette saa haardt paa kommandanten at han gik hen og døde nogen dage efter).»[23]
Unionsoppløsningen i 1905 og 1. Verdenskrig bare bekreftet anarkistenes og syndikalistenes syn på militærvesenet:
«Den norske arbeiderklasse hadde forvisst ikke nogen gagn av den norske militarisme hverken i 1905 eller 1914.
For arbeiderklassen blir det forvisst knusende likegyldig enten svensken, engelskmannen, tyskeren eller amerikaneren 'tar oss'. Mot dem behøver vi ingen militarisme. Norge er 'erobret' av dem.
Norsk militærvesen er derimot ofte blitt brukt mot norske streikende og kjempende arbeidere, til forsvar for utenlandske kapitalister. Således for engelsk kapital i Dunderlandsdalen. For svensk kapital i Sulitjelma. For fransk kapital på Rjukan.
Det er den ærefulle norske hærs bedrifter!
For arbeiderne i Norge er det på tide å ta sin nasjonale patriotisme og sitt fedrelandsforsvar op til revisjon.
Direkte kamp mot militarismen må bli vår kamp.
Innen våben- og og ammunisjonsindustrien må arbeiderne organisere sig for aksjon mot produksjonsmidlene. Enhver klassebevisst kamerat må nekte å trekke på sig uniformen og lære å bli sin egen klasses bøddel. Individuelt og organisert må vi gå til kamp mot krig og militarisme.
Folkeforbundet, parlamentaristene og politikerne kan ikke avruste. Bare arbeiderne ved direkte aksjon kan det.»[24]
Blant sosialistene var ungsosialistene, anarkistene og syndikalistene de mest konsekvente antimilitaristene. Mange nektet militærtjeneste av samvittighetsgrunner, av moralske grunner eller av politiske grunner. Krigen var «likesaa grusom og barbarisk idag som den altid har været, derfor vil og maa jeg bekjæmpe Militarismen, som er Krigens Ophav», sa den ungsosialistiske lederen Johannes Alexander Abrahamsen.[25]
Skolelærer Ingolf Nygaard mente at norske arbeidere ikke var tilstrekkelig revolusjonære. Han ville gjerne være med i hæren hvis den ble brukt til å styrte det bestående samfunnet, men ikke før:
«Om jeg ifjor vaar hadde været klar over, at revolutionen kunde gjennemføres i Norge iaar 1921, vilde det ha været en forbrytelse av mig ikke at møte paa moen til eksersis, men jeg var aldeles klar over, at de norske arbeidere ikke var modne til at overta magten, og undlot jeg derfor at møte frem. Den dag jeg har haap om, at arbeiderne har faat øinene op, med andre ord: Den dag revolutionen er forestaaende, skal jeg gladelig melde mig til aktiv krigstjeneste. Altsaa: Døm væk, mine herrer! Jeg har ingen brøde begaat mot mine klassefæller.»[26]
I motsetning til Norges socialdemokratiske Ungdomsforbund oppfordret ungsosialistene konsekvent, intenst og vedvarende til å nekte å utføre militærtjeneste. Ungsosialistene oppfattet militærnekting som et så særpreget og eksklusivt kjennetegn på sin egen bevegelse at de mente at antall militærnektere direkte kunne betraktes som en målestokk på bevegelsens styrke.[27] «Militærnegtelse og militærstreik er og blir det sterkeste vaaben i kampen mot voldet», skrev Revolt.[28]
Det var flere årsaker til at ungsosialistene hadde så høye tanker om militærnekting:[29]
· Militærnekting skulle ha en uvurderlig agitatorisk effekt. Behandlingen militærnekterne fikk, vakte hat og motvilje mot militærvesenet, og mot statens lover og regler generelt. Man trodde at militærnekting var smittsomt, og at den ville spre seg av seg selv hvis bare mange nok nektet samtidig.
· Den svekket respekten for samfunnets institusjoner og lover, og fremmet ungsosialismen, og brakte den ønskede samfunnsomveltningen nærmere.
· Nekting var en aksjonsform som oppdro individene til «selvstendig villen og handling».[30]
· Militærnekting var det eneste moralsk forsvarlige for en virkelig antimilitarist. Ungsosialistene og syndikalistene ville ha forsvaret helt bort, og gikk aldri over til tanken om å overta det, eller på å danne sine egne bevæpnede avdelinger.
· Det var i seg selv galt at et fritt menneske skulle tvinges inn under kommando. Ved å avtjene verneplikten erkjente man «statens eiendomsret over sig».[31]
På landsmøtet til Norges Ungsocialistiske Forbunds landsmøte i januar 1918 vedtok man å forsøke å organisere et militærnekterfond og ‑organisasjon i samarbeid med Norsk Syndikalistisk Federation, Norges socialdemokratiske ungdomsforbund og Fagopposisjonen. Dette ble så vidt vites aldri noen realitet.
I 1920 henstilte forbundsstyret i NUF til alle konsekvente antimilitarister om å danne egne organisasjoner, og forbundet nedsatte selv en antimilitaristisk arbeidskomité i samarbeid med NSF. Dette kan muligens ha spilt en rolle når Foreningen for konsekvente antimilitarister ble stiftet i Haugesund samme år.
Ungsosialistiske lokalforeninger organiserte ved flere anledninger møter, tok initiativ til streiker o.l. for å støtte sultestreikende militærnektere.
I mai 1920 ble den første norske militærorganisasjon dannet, Foreningen for konsekvente antimilitarister, i Haugesund. De tolv stifterne var selv militærnektere.[32] De skal ha stått tilsluttet det lokale laget av Norges socialdemokratiske ungdomsforbund, men også ha hatt syndikalistiske sympatier og medlemskap i Haugesund LS.[33] Foreningen sendte snart ut et opprop hvor mål og midler ble skissert. Her het det blant annet:
«Militarismen er menneskehetens største forbandelse, den faktor som opretholder staten, kapitalisternes jagt efter guld, og deres ret til at utbytte og undertrykke arbeiderne.
Derfor arbeiderungdom, organiser eder i rene antimilitære organisationer, hvis formaal er at bekjæmpe militarismen med alle effektive midler. I første række, og som det mest effektive er ubetinget totale negtelse av militærtjeneste i hvilkensomhelst form.
Vor forening er bygget paa konsekvent antimilitarisme, og dens medlemmer er militærnegtere og andre som staar foran verneplikten, ─ plikten til at fornegte sig selv, sin personlighet og sin klasses interesser, og ret til at leve som mennesker, for at bli et lydig redskap i statens og kapitalisternes hænder.
Vort formaal er at bekjæmpe militarismen, med specielt sigte paa negtelser og agitation for samme og videre at støtte militærnekterne økonomisk og moralsk, samt saavidt mulig at gi den enkelte oplysning og retledning ved retsforfølgelse m.v.
Vi sender hermed en intrængende appel til alle landets vernepligtige unge mænd, om at organisere sig i antimilitære foreninger og opta en intenst [sic] kamp mot verneplikten, samt negte at la sig utkommandere til mordøvelserne, og videre at sætte igang agitation for en eventuel landsomfattende aktion for vernepliktens avskaffelse.
Vi indser videre at en lov som griper ind i et menneskes inderste følelser og overbevisning er en forbrydelse, og det er ethvert frihetselskende menneskes, ─ ikke alene ret, men plikt at bryte denne, og sætte sin personlige vilje og selvbestemmelsesret ind i kampen mot denne.»[34]
Foreningen var beregnet på arbeiderungdom, og skulle fungere som en interesseorganisasjon for militærnertere. Foreningen i Haugesund fikk liten betydning, og en kort levetid.
Antallet militærnektere var spesielt høye i Nord‑Norge. Verneplikten var ikke blitt utstrakt til å gjelde der før i 1897, og den ble ikke alminnelig før med den nye hærordningen i 1911.[35]
Spredt bosetning og dårlige kommunikasjoner gjorde det strevsomt og tidkrevende å reise på moen. Det store flertall av befolkningen levde av fiske eller jordbruk ─ begge næringsveier som ikke tålte særlig godt at man dro bort for lengre perioder av gangen. Den sosialistiske agitasjon hadde god grobunn.
Tryggve Aakervik kunne fortelle:
«Paa mine reiser i Nord‑Norge har jeg erfart, at der er svær begeistring for militærnegtelse blant ungdommen. Paa møter har der altid været stormende jubel, naar jeg har fortalt om de viljesterke, unge mænd der har sat sit: ─ jeg vil ikke! ─ mot statens du skal! ─»[36]
L. J. Torgundrud skrev et brev til militæret:
«Herr rullefører!
Jeg vil herved meddele, at jeg ikke kommer til at møte frem til sesjon forat besigtiges om jeg duger til morder, da jeg av socialistisk overbevisning anser det for umoralsk og stridende mot mine klasseinteresser at delta i Eders mordøvelser.
Jeg haaper at I respekterer min overbevisning. I motsat fald vil jeg forholde mig rolig indtil Eders lakeier kommer for at hente mig.
Død over militarismen!!
Leve den revolutionære socialisme!»[37]
Den kjente syndikalistiske agitatoren Edwald Brændheim opplevde i 1920 at forhørsretten nesten ikke ville tro ham når han sa at det ikke fantes religiøse motiver bak nektelsen hans. Alarm skrev i den forbindelse:
«Det syntes [...] at være meget om at gjøre at faa ham ind under den religiøse kategori og faa dette angitt som hans grunde for militærnegtelse. Han maatte derfor atter og atter gjøre opmerksom paa at saa ikke var tilfælde ─, men at det var hans revolutionære anarkiistiske [sic] klasseinstinkt og moralske overbevisning som her var dikterende.»[38]
En del av militærnekterne nøyde seg ikke med å protestere passivt med ord eller søknader, men tok fra 1916 av i bruk sultestreik, som var et mye kraftigere og mer direkte kampmiddel. Vi kjenner til elleve norske militærnektere som sultestreiket, noen av dem flere ganger. Minst åtte av dem var sosialister. Noen av dem ble tvangsforet av myndighetene.[39] Dette vakte stor avsky og forbitrelse ute blant folk. Saken hadde en etisk side, og var heller ikke helt ufarlig. Anton Solem sultestreiket høsten 1919 og våren 1920. Først «sultet han seg» ut av varetektsfengselet, og når han senere ble arrestert for å sone, tvang han myndighetene til å løslate seg to ganger med bare noen få ukers mellomrom, etter henholdsvis ni og ti dagers sultestreik. «Atter en gang er nutidens mest morderiske institution tvunget i knæ», jublet Revolt.[40] I forbindelse med den tredje arrestasjonen forsøkte Trondhjem L.S. og Trondhjems ungsocialistiske klub å sette i gang en arbeideropposisjon. Det ble holdt flere offentlige møter, og de henvendte seg både til samorganisasjonen og felleskomitéen for DNA og soldatrådet for å få i stand et samarbeide, men uten hell. De større organisasjonene «værdigede ikke engang komiteen et svar»[41], og Revolt klaget høylytt over arbeidernes mangel på solidaritet og på tiltro til egen kraft og styrke.[42] Alarm stemplet tvangsforingen av Emil Sigbjørn Larsen i 1922 som «inkvisitorisk tortur» og fengselslegen som et «barbarenes verktøi», en mann som endog en «militarist» hadde forsøkt å unnskylde med at han «var kjendt for at være et fordrukkent subjekt, som maaske hadde utført sin umenneskelige handling under indflydelse av alkohol».[43] Prosessen ble beskrevet slik i Østfold Arbeiderblad:
«Fangens hender blev bundet, munden tvunget op og en gummislange blev boret ned i halsen. gjennem slangen pumpet saa den hjerteløse læge flytende mat ─ mælk og egg.
Larsen hadde sultet i 15 dage. I denne tid hadde han bare nydt vand; men han var allikevel sterk nok til at gjøre voldsom motstand.
Etter at torturen var fuldbyrdet, efter at legemet var tilført føde ved magt, gav Larsen op kampen. Det vilde ikke være menneskelig at kunne utholde saadanne lidelser. [...]
Nu spiser Larsen. Kampen er haabløs naar myndigheterne virkelig vaager at sætte trudselen om tvangsforing iverk. [...]
I 120 dage vilde myndigheterne ha tvangsforet ham. 100 gange [sic], en gang hver dag, maatte han føre en kamp i cellen før han blev bundet og fik gummislangen ned i halsen. negtet han at svælge blev han kvalt. Naar de 120 dage var over kunne han forlate fængselet som et menneskelig vrak, arbeidsudygtig for levetiden.
Allerede søndag fik han en forsmak paa i hvilken grad tvangsforingen ødela helbreden. Halsen hovnet op til en stor byld som følge av at gummislangen var blit tvunget ned. Larsen forstod da at livet stod paa spil, hvis mishandlingen fortsatte.»[44]
Siden myndigheten ved siden av å tvangsfóre bare kunne lokke og true, og aldri våget å ta sjansen på at militærnekterne skulle dø i deres varetekt, ble de fleste sultestreikaksjonene vellykket. Bare i to av tilfellene klarte myndighetene å bryte streiken. Sultestreiken var altså et særdeles effektivt kampmiddel, som myndighetene lot til å ha stått maktesløse overfor.