Norges anarkistparti ga ut det individualanarkistiske bladet Anarkisten som kom ut på Røros.[1]
På et studiestevne på Røros i påsken 1917 innledet Henning Bäck til diskusjon om spørsmålet «Hvorfor og hvorledes skal vi avskaffe militarismen?» Bäck mente at tilgrunn for forsvarsprinsippet måtte man legge det personlige uavhengighetsprinsipp, suverenitetsprinsippet. «Derfor skal vi avskaffe militarismen, fordi den krænker vor, min suverænitet. Jeg er ikke længer uavhængig; den kapitalistiske stat, militarismen, kan befale over mig; den krænker mig og kommanderer mig til at krænke andre. Suverænitetsprincippet maa bli grundlaget for vor livsanskuelse, vor retsopfatning, og holder vi fast ved dette, da er saken klar, og vor stilling er grei, baade naar det gjælder statsprincippet og militarismen. Saaledes blir vor antimilitarisme en ren forsvarstanke. Vi skal forsvare vor personlige uavhængighet mot ethvert anfald fra magthavernes side.»[2] Klassekampen kommenterte: «Som midler i kampen mot militarismen pekte indlederen paa en organisert militærnegtelse med hele arbeiderklassen i ryggen som vern. Der utspandt sig en langvarig og meget interessant debat om dette spørsmaal. Øisang pekte herunder paa den rene anarkistiske tanke som laa til grund for indlederens opfatning av militærspørsmaalet, en opfatning som bygger paa den Max Stirnerske hævdelse av jeg-et og jeg-ets uavhængighet, behov og krav som det bestemmende for menneskets livsanskuelse.»[3] Til slutt fremla Bäck følgende forslag til uttalelse: «Vi bekjæmper militarismen, ─ for det første, fordi vi hævder individets ret til at bestemme over sig selv, hvilket princip danner grundlaget for vor rets- eller livsanskuelse, og som en konsekvens herav anerkjender vi ikke noget individs eller nogen konstitutions ret til at bestemme over andre. Vort løsen er: 'Fri sammenslutning'.»[4] Klassekampen kommenterte: «Denne resolution, som altsaa i realiteten knæsætter den anarkistiske anskuelse, blev sat under avstemning. 20 stemte for, 11 imot og 16 undlot at stemme. Det blev antydet at man i de forskjellige lag burde opta resolutionen til behandling, og dette har vi selvfølgelig ikke imot. Vi ber bare kameraterne være opmerksom paa den store væsensforskjel der her er mellem grundlaget (og konsekvenserne) for denne teori og den gjængse socialistiske opfatning.»[5]
I 1918 kom Anarkisten, «organ for bäckasinsk livsfilosofi», ut på Røros. Det skulle være hus- og livorgan «for de mange som ikke har noget tribunal i den socialistiske og borgerlige presse».[6] Redaktøren var Henning Bäck, «generalissimus i svensk busesprog».[7] Bladet var organ for Norges anarkistiske Forbund, og ble for en vesentlig del redigert med saksen med sitater fra Max Stirners «Den eneste og hans eiendom», samt stoff fra Revolt og Direkte Aktion uten å angi kilde.[8]
På Røstvangen ble det dannet et sosialistisk ungdomslag. Med åtte mot syv stemmer ble det vedtatt å ikke melde laget inn i NSU. I stedet ble vedtatt: «Laget anerkjender 'den personlige suverænitet', d. v. s. individets ret til at bestemme over sig selv, som retsgrund.»[9] «Altsaa vedtok laget med 1 st. overvegt, det anarkistiske princip. Paa grund av denne beslutning trak formanden sig tilbake ─ ─ ─ ─ , som ny formand blev enst. valgt undertegnede. Laget staar nu altsaa som selvstændig lag, og synes det mig at være det eneste fornuftige, da saa mange av dets medlemmer er anarkister», skrev H. Heksem.[10] Klassekampens redaksjon kalte Heksem og lagets medlemmer for «bæckianere». L. Heksem var formann i Norges anarkistparti.[11]
NSFs agitator Georg Olsen holdt to foredrag ved Røstvangen gruver i 1920. Her dukket også L. Heksem opp. Olsen har følgende karakteristikk av Heksems oppførsel på møtet:
«Denne person kommer efter min definition ind under en kategori, som jeg selv betegner for 'skvalder-kjærringer', der altid har som sin opgave at oponere, likegyldig mot hvad, bare de faar sin trang tilfredsstillet. Kan man ikke skape sig autoritet og respekt i sine omgivelser paa anden maate, saa maa man forsøke at imponere sig selv med indbildt tro paa egen storhet, som man understreker med oppositionstrang, ironiske smil og uovervindelig næseopsætning og hæleomdreining.»[12]
Henning Bäck var heller ikke spesielt populær blant en del andre syndikalister og anarkister. I Solidaritet karakteriseres Bäck som en
«politisk plattenslager og snydenstrup. [...]
I Sverige har han optraadt slik at arbeiderne begyndte at kalde ham for det jeg har karakteriseret ham. Et sted derborte var der ved at skulde bli anlagt sak mot ham. Fattige arbeidere samlet da penger ind til ham at føre sin sak for og føre vidner. Men Bäck stak de fattige arbeideres penger i sin egen lomme og reiste til Norge.
Her i Norge har han optraadt som foredragsholder. Engang efter et foredrag samlet han penger ind til 'Arbeidets Ret's trykkeri, som han sa. Men da han saa blev gaat paa klingen av organisationsfolk og de spurte hvad det var for en indsamling for de kjendte intet til den, da maatte han tilsidst indrømme at det ikke var til 'A. R.'s trykkeri han samlet penger ind, men til 'Anarkisten's gjæld til dette trykkeri. [...]
Han hører til de personer som ved sin optræden altid har skadet den revolutionære bevægelse. Desværre har vor bevægelse flere gange før været beheftet med lignende snyltesjæle. Selv kjender jeg etpar tidligere tilfælder. Men naar deres affærer kom frem i lyset har de altid faat sparken. Og det samme vil jeg haabe Bäck faar.
Vi er vort eget politi. Javel, men la os vise, at vi ogsaa kan være det. Jeg forundrer mig over, at Norges anarkistparti vil ha Bäck som redaktør. Anarkismen er en ideel bevægelse. Og den er det maal vi alle arbeider for at naa, selv om vi mener at arbeiderne kan gaa forskjellige veie for at naa dette vort fælles maal. Men en mand som staar som redaktør av et anarkistblad og samtidig eller et aars tid før søker plass som socialdemokratisk redaktør, han er hverken idealist eller anarkist, men ret og slet en levebrødsspekulant. Og de fyre skader altid en bevægelse.»[13]
Ole Storaa iRevolt var derimot mer positiv til Bäck: «Han sier ganske vist at han ikke vil forsvare Bäck, men stiller sig samtidig saa sympatisk overfor ham som en mor overfor sit barn.»[14] Bäck selv tilbakeviste anklagene i Solidaritet nr. 23 1918, en tilbakevisning «Tyrfing», i nr. 28, mener han ikke hadde klart.
6/5 1919 holdt Bäck «en ypperlig forelæsning» over emnet «Marxistisk dogmatik», hvor han påviste at Marx ikke var kommet til sine slutninger ved vitenskapelig forskning, tvertimot: forskningen var benyttet for å fremskaffe bevismateriale for allerede oppkonstruerte teorier. Bäck påviste at den materialistiske historieoppfatning var bygd på feilaktige premisser, og som følge ble feilaktig i sine konklusjoner. «Efter indlederen fik Eugene Olausen ordet til et til formen ypperlig, men til indhold svakt og vaklende forsvar for Marxismen».[15]
[1].Direkte Aktion nr. 19 1918 («Har dere set?»)
[2].Klassekampen nr. 19, 12/5 1917 («Vort standpunkt til militarismen. Den personlige suverænitet som livsanskuelse?»).
[3].Ibid.
[4].Ibid.
[5].Ibid.
[6].«Anarkisten» i «Med den røde blændløkt» i Klassekampen 27. april 1918. (Skrevet av Jack i «Arb. Ret». Arbeidets Ret.)
[7].Ibid. I følge Revolt nr. 13 1918 var Bäck svensk («'Anarkisten'. En sjofel personforfølgelse mot Henning Bæck.» Av Ole Storaa.).
[8].Revolt nr. 12 1918 («'Anarkisten' og Henning Bäck» av «W.»).
[9].Klassekampen nr. 28 13/7 1918 («Anarkister» av L. Heksem). Se også Revolt nr. 11 1918 («En møtebeslutning.» Av «W.»).
[10].Ibid. Det er mulig at H. er trykkfeil for L.
[11].Solidaritet nr. 7 1918 («Hr. Tyrfing!» av L. Heksem, formand i Norges anarkistparti).
[12].Alarm nr. 48, 4/12 1920 («Reisebrev.» av Georg Olsen). Diskusjonen fortsatte i Alarm nr. 2, 8/1 1921 og Alarm nr. 4, 22/1 1921.
[13].Solidaritet nr. 5 1918 («Ogsaa en 'idealist'! Hvad 'Anarkisten's redaktør kan tillate sig av frækhet.» av «Tyrfing,») Den redaktørstillingen Bäck søkte på var i Tidens Krav i Kristiansund.
[14].Solidaritet nr. 7 1918 («Hr. Tyrfing!» Tyrfings svar til Heksem).
[15].Revolt nr. 18, 21/6 1919 («Marxistisk dogmatik»).