Impulser fra Sverige

 

På grunn av et anstrengt svensk arbeidsmarked, spesielt for ufaglærte arbeidere, reiste man­ge svenske arbeidere til Norge. Disse utgjorde etter hvert en god del av arbeiderne innen stein‑, anleggs‑ og byggeindustrien i Norge. Etter split­telsen av det svenske sosial­demokratiske ung­doms­forbundet i 1906 var ung­sosialistene nær­mest lyst fred­løse, og det var ikke uvanlig at de unge rebellene strøk over grensen til Norge for å unngå lovens lange arm. Den norske arbeider­ungdommen fikk dermed frihetlige impulser fra Sverige. Ungsosialistisk og anti­militaristisk propa­ganda var ikke popul­ært hos de svenske myndighetene. Det var den ikke hos de norske myndig­hetene heller.

 

Sommeren 1909 led fagorganisasjonen i Sverige et alvorlig nederlag i en streik som omfat­tet 300 000 arbeidere. Den svenske landsorganisasjonen mistet over halvdelen av sine med­lem­mer (102 000), og syndika­listene fikk vind i seilene for sin skarpe kritikk over den sent­raliserte og reformis­tiske fagorganisasjonen. Den syndikalistiske Sveriges Arbetares Central­­­organi­sation (SAC) holdt sin konstituerende kongress i Stockholm 25.‑27. juni 1910, og ble stiftet etter fransk mønster. Forbindelsen mellom svenske og norske arbeidere var den gang meget nær ─ særlig flakket rallarne meget fritt frem og tilbake over grensen. De mest radi­kale av dem som hadde ført streiken ble svarte­listet hos arbeids­kjøperne, og de fikk der­med vanskelig for å skaffe seg arbeid. Politisk og faglig for­føl­gelse, og et relativt gunstig norsk arbeidsmarked, brakte mange frihetlige svensker over «Kjølen» for kortere eller lengre tid, og de brakte med seg sitt radikale kamp­humør. Disse gjorde seg etter hvert gjel­dende i norsk arbeiderbevegelse.

 

Albert Jensen (1879‑1957) forfektet den faglige, syndikalis­tiske, breifrontstrategien som de franske syndika­listene Emile Pouget (1860‑1931) og Fernand Pelloutiers (1867‑1901) had­de meislet ut omkring århundreskiftet. «For Albert Jensen var det viktig å skape individer av det han oppfattet som en uformelig, interesseløs og sløv masse. For Jensen var strategien ikke opplysning primært, men den direkte aksjon, dvs. en aksjonsform der individet selv trådte fram som hand­lende, som personlig aktiv. I selve kampen ble det skapt 'helstøpte' individ­er.»[1] Han ble dømt til seks måneders fengsel for fredspropaganda i Sverige i forbin­delse med den svensk‑nor­ske unionsstriden i 1905. Han reiste fra militærleir til militærleir langs hele grensen for å overtale soldatene til å legge ned våpnene dersom det ble erklært krig mot Norge.[2]

 

Elise Ottesen-Jensen forteller:

«Noen steder byttet han navn og kalte seg Didrik Stigman. Han reiste med hesteskyss fra sted til sted, der ungsosialistene hadde arrangert møter, ofte med fare for å bli arrestert.

Han satt og spiste på et pensjonat da en annen mann ba om å få sitte ved det samme bordet. Presentasjon: 'Didrik Stigman ─ Hans Johansson.' Denne forteller:

'Jeg er ute i politioppdrag, og søker en redaktør som heter Albert Jensen og som er dømt fordi han forstyrrer disiplinen blant soldatene. Rene landsforræderen! Vi var på sporet en stund, men plutselig er han som sunket i jorden. Har De sett eller hørt om ham noe sted, De som reiser rundt slik?'

A. Jensen:

'Jovisst. Han ble begravd for noen dager siden. Det var en riktig slyngel. Han røkte opp mine sigarer og brukte mine sko og tok fra meg alt han kunne finne...'

Politimannen foreslo at siden de skulle reise samme vei så kunne de kanskje dele på reise­utgiftene slik at det ble billigere.

Avtale.

På det neste forelesningsstedet kom kameratene for å ta imot ham.

'Albert Jensen!' utbrøt de. 'Vi trodde...'

Jensen:

'Han ble begravd for noen dager siden, så jeg kommer istedet. Jeg heter Didrik Stigman, dere får klare dere med meg.'

Kameratene forsto. Det fantes en trenet underjordisk bevegelse allerede gangen.

Nå ─ da freden kom tok Albert Jensen sin straff. Med under hvilke idylliske former, sam­menlignet med hva vi senere opplevde når straffens bakgrunn var politisk. Han fikk velge feng­sel, velge når han ville gå inn, fikk arbeide i sitt yrke, sende manuskript til sin avis og ─ ble innbudt til fengselsdirektøren på julaften. Innen gruppen, ungsosialistene, ble fengslingen reg­net som en ære, og Det norske Arbeiderparti sendte takketelegram! Det var da det!»[3]

 

Jensen var lite tilfreds med svenske LOs forsiktige politiske linje, og tok derfor initiativet til opprettelsen av Sveriges Arbetares Centralorganisation ─ SAC, som han grunnla sammen med «Hinke» Bergegren og andre syndikalister i 1910.[4] Jensen var i perio­der redak­tør for det svenske anarkistbladet Brand, og var redaktør for den norske syndikalist­avisen Direkte Aktion i 1913‑14. I 1914 ble han arrestert i Bergen for anti­militaristisk virk­somhet, og utvist fra Norge. LO­kongressen i 1923 vedtok, etter forslag fra Halfdan Jønsson (Jern‑ og metal­arbeider­forbundet, Kristiania), Ole Storaa (Kjøtindustriarbeiderforbundet, Kristiania), Lars Humlebræk (Sam­organisationene, Rogaland fylke, Haugesund) og Oscar Olberg (Sam­organi­sationene, Kristiania): «Arbeidernes faglige landsorganisations 10. ordi­nære kong­res kræver av regjeringen, at utvis­ningen av Albert Jensen ophæves, og at han gives uhindret ad­gang til landet.» Vedtaket var enstemmig.[5] Utvisnin­gen ble først opphevet i 1928 av DNAs første regjer­ing, hvor Chris­topher Hornsrud var stats­minister.[6] Dette var én av de få ting denne regjerin­gen fikk iverksatt. Den ble felt etter atten dager. Al­bert Jensen var gift med den nor­ske syndikalisten Elise Ottesen («Ottar»), kjent for sin kamp for seksuell opplysning i Sverige. Hun skrev bl.a. i Revolt og Alarm.

 

Bernard Henrik («Hinke») Bergegren (1861‑1936) og skomaker Carl V. Cederholm la frem en polit­isk brei­frontstrategi for den sosialistiske ungdoms­bevegelsen etter svensk møns­ter. Berge­gren var i perioder redaktør av Brand, som var inspirerende lese­stoff for mange norske beund­rere. Han gikk også inn for militær­­nekting som middel i kampen mot militaris­men. (Bergegren ble medlem av det svenske kommunistpartiet i 1919.[7]) Carl Ceder­holm hadde en dom for «ung­socialistisk», også kalt «anarko‑socialistisk», agitasjon hjemme­­fra. Ceder­holm agiterte for sine idéer, og vant mange til­hengere, særlig i Kristianialaget. Eugène Olaussen forteller fra sitt første møte med ungsosialisten Cederholm og den venstre-marxistiske redak­tøren Sundström i 1906:

«De to svenskene var ytterst elegant kledd da de ankom. Det var kjole og hvitt, flosshatt og hvite hans­ker. Jeg måtte for meg selv tilstå min store overraskelse over et slikt dandymessig antrekk, som mere tydet på at de skulde på slottsball enn på et revolusjonært arbeidermøte. Det gjorde jo ikke saken bedre at de var ledsaget av utsøkt elegante damer, om ikke nettopp i 'rosa crêpe de chine' ─ så i hvertfall i solide og mondene fløyelskåper og med hele blomsterparadiser på hodet. Som sagt ble jeg nok litt forbauset over all denne utfordrende eleganse. Det forminsket dog ikke den strålende nimbus som stod omkring disse fremmede gjesters hoder. Jeg hadde jo dess­uten allerede lest litt om Lassalles utskeielser i retning av lakksko og silkestrømper, så jeg visste at enkelte arbeiderførere hadde det på denne måten, Og jeg hadde jo heller ikke ustraffet opp­levd Ludvig Meyer.»[8]

 

Da Cederholm måtte for­late landet den 6. mai 1907 for å avsone sin straff i Jønkøping holdt Kristianialaget en stilfull avsk­jeds­fest. Siden vandret fest­del­takerne til Østbane­stasjonen, hvor tonene fra «Snart dages det brødre» ble Carl Cederholms siste inntrykk fra Kristiania.[9]

SAC hadde i 1912 invitert den britiske syndikalisten Tom Mann til å holde foredrag i Sverige, hvor han holt femten foredrag. Han holdt også ett i København og ett i Kristiania for fulle hus.[10]

Under første verdenskrig kom en ny bølge av svenske arbeidere, særlig mange fra 1916. Noen kom fordi lønnen ved de norske anleggene var bedre enn i Sverige, noen kom for å agitere, mens noen dro til Norge for å unngå å bli innkalt i tilfelle Sverige skulle komme med i verdenskrigen. Mange av disse arbeiderne var medlem av SAC, og de begynte snart å opp­rette lokale sam­organisas­joner knyttet til SAC. Det var særlig ved anleggene på Vest­landet de fikk fot­feste.[11] Stavanger Aftenblad beklaget:

 

«Det har de sidste aar kommet en masse svensker her til landet, deriblandt en del syndi­kalister. Disse hensynsløse folk agter ikke at ta hensyn til de forhold som er raadende her i landet uten fortsætter samme fremgangsmaate her som i hjemlandet. Saaledes har vi i dag i Jørpeland, paa Buøen og forskjellige andre steder streiker av ægte syndikalistisk natur. Det er paa tiden at for­søke avverge en fare som kan bli skjæbnesvanger for de økonomiske inte­r­es­­ser her i landet.»[12]

 

Syndikalistene ble også beskyldt for å gå utenlandske interessers ærende. Helgeland Blad spurte:

«Mottar syndi­ka­lis­­terne her i landet pengebidrag fra utlandet ─ ikke fra partifæller, men fra uten­landske fab­rikk­­­herrer og børsspekulanter, som ønsker det norske folk knuget i økonomisk hen­seende for lettere at faa herredømmet i landet 'med de rike muligheter'? Dette er det store spørs­maal som trænger sig frem. Syndikalistagitatorerne lever som grever og flotter sig med pen­ger hvor de færdes. Hvor faar de pengene fra?»[13]

 

De norske anleggsarbeiderne tok etter mye av det svenskene brakte med seg. Det var ikke bare de bred­bremmede hattene og flagrende slipsene; det var også et radikalt omslag i språk­bruk, navne­skikker og politisk opp­fatning. Men det var heller ikke fritt for at de ga et varig bidrag til å ut­dype kløften mellom de innvandrende, hjem­stavnsløse arbeiderne, og de ennå fast­­boende bøn­dene. Like­vel var det disse omvandrende anleggs‑ og bygnings­arbeiderne som i vesentlig grad brakte nye og revolusjonære idéer ut til strøk av landet der det tidligere ikke hadde vært gro­bunn for slike. Og når om­vand­rerne endelig slo seg ned for alvor, var de et varig radikalt element på stedet.

 

Arbeidsinnvandringen 1914─17 var på 23 000, mens det i perioden 1918─20 var på 26 000. De største innvandringsårene var 1917 med i alt 14 000 og 1919 med vel 10 000 arbeids­innvand­rere. Svenskene utgjorde mer enn syv av ti av dem som kom i de fire første krigs­årene.[14]

 

En norsk arbeider, Aksel Walther, forteller om sitt møte med svenske syndikalister på et fabrikk­anlegg ved Knarrevik, ute i en øy i Bergensfjorden, i 1917:

«Her stiftet jeg for første gang bekjentskap med svenske 'rallare', og jeg vil ha sagt at mer 'ren­hårige kom­piser' finnes ikke. Selskapet hadde en spisebrakke ved anlegget. Vi kunne få kjøpt enkelte billetter til frokost, middag eller kveldsmat, men kunne også få kjøpt en bok med billet­ter for en hel uke. En slik bok kostet kr. 17.00, så det var billig kost. Vi hadde ikke snakket lenge med de svenske arbeiderne før den ene sier: 'Ja, det er vel med dere som med de fleste andre som kom­mer til et anlegg. De er vel blakke?' Jo, vi måtte innrømme at det var ikke man­ge ørene vi hadde. 'Ja, her har du billetter til noen mål,' sier han til den ene av oss. Så kom en annen med billetter til den andre, og slik fortsatte den ene etter den andre til vi hadde fått mat­billetter av alle mann; da hadde vi billetter til det meste av en uke. [...]

Det var ca. 300 arbeidere der. Nesten halvparten av dem var svensker, og de fleste svenskene var syndi­kalister. Disse syndikalis­tene var iherdige folk. De solgte syndikalistiske og ung‑ sosialist­iske aviser og bros­jyrer. [...] Jeg kjøpte og leste alt de hadde å by fram, og ble snart interessert i deres idéer, organisasjons­former og kamptaktikk. Dette var ikke helt ukjent for meg fra før heller, for jeg hadde helt fra begyn­nel­sen fulgt med i Martin Tranmæls agitasjon, som gikk ut på en om­legging av Arbeidernes faglige lands­organisasjons organisas­jons­former og kamptaktikk etter syndi­kalis­tisk mønster. Da syn­dikalis­tene i Knarrevik arranger­te møte med fore­drag av en svensk agitator, ble jeg med og stiftet en forening. Norsk Syndikal­istisk Federas­jon (NSF), var enda ikke stiftet den gang, og vi ble tilsluttet Sveriges Arbetares Central­organi­sation (SAC) til å begynne med; men det var bare tre‑fire uker senere at NSF så dagens lys i Oslo.[15] [...]

Som før nevnt fikk vi kjøpt matbilletter til anleggets spisebrakke, men disse matbillettene var ikke nok for å få mat. Vi måtte også levere et kort som vi fikk av den 'syning'[16] som vi arbeidet for. Hvis man skoftet arbeidet, fikk man ikke kort, og dermed heller ikke mat. Dette var gjort fordi det hadde vært mange profesjonelle kortspillere på anlegget. De satt mest inne i brakkene og spilte kort, og de fikk med seg mange bra arbeidere, som også skoftet arbeidet, og som tapte sine penger til profesjonistene. Det var selvfølgelig bra å forsøke å få slutt på dette uvesenet, men det valgte sys­temet var ikke bra. Det var jo ofte at en eller annen var ster­kt forkjølet eller dårlig på annen måte, slik at de måtte skofte arbeidet, og da fikk de ikke mat. Det var sterk har­me blant de fleste arbeiderne over dette.

Noe av det første syndikalistene tok seg av, var dette kortsystemet. De sammenkalte et felles­møte av alle foreninger på anlegget, og det ble enstemmig vedtatt at fra neste dag skulle vi la være å ta imot kortene av syningen, som vanlig stille i kø foran spisesalen, og når døra ble åpnet skulle vi storme fram og bare levere de betalte billettene. Ved spisesaldøra sto vakt­mes­teren på den ene sida og anleggets egen politikonstabel i full uniform på den andre sida for å ta imot bil­let­ter og kort. Disse greide ikke å stanse massene som trengte fram. Da dette hadde gjentatt seg et par ganger, hadde man ikke annet å gjøre enn å sløyfe 'synings­kortene.' Dette var straks før påske, og da jeg reiste hjem til påsken, trodde vi alle at den saken var avgjort og seiren vunnet.

Da påsken var over, reiste jeg tilbake til Bergen og derfra med anleggets båt til Knarre­vik. Da jeg kom fram, viste det seg at anleggets ledelse hadde tatt kampen opp. De hadde simpelt­hen stengt hele spisebrakka, og da vi som hadde vært hjemme, var kommet tilbake, stanset de båt­ene, så vi ikke skulle komme derfra igjen. Alt arbeid var selvfølgelig nedlagt. Vi fikk besk­jed om at så snart vi gikk med på å begynne med 'syningkortene' igjen, skulle spise­brakka åpnes, båtene settes i rute og arbeidet begynne igjen. Det fantes ikke butikker på øya, så hen­sik­ten var å sulte oss til ettergivenhet. Det var imidlertid noen fiskerhytter der ute, og for 50 øre lånte fisk­erne oss sine robåter. Vi rodde da over til Alvøen, kjøpte oss mat i en butikk der og rodde så over til brak­kene i Knarrevik igjen.

Utsultingstaktikken slo altså feil, og fem dager etterat jeg kom tilbake, ble det slått opp en plakat hvorpå det sto at dampbåten skulle gå til Bergen dagen etter, og alle som ikke ville opp­­ta arbeidet på selskapets betingelser, hadde å forlate anlegget. Hensikten med dette var nok å bli kvitt de svenske syndikalistene. Men de fleste av dem var ugifte og hadde vært så lenge på plas­sen at de hadde spart opp noen kroner; de hadde derfor anledning til å holde det gående med roturene til Alvøen. Flere av oss andre hadde ikke så mye penger, og mange hadde familie på en annen plass, så vi kunne ikke gi oss til å gå der. Da båten gikk fra Knarrevik den bestemte tid, var det så godt som fullt med folk, men det var flest av dem som ledelsen håpet skulle bli igjen. De svenske syndikalis­tene, de 'stannat kvar.'»[17]

 

Enkelte steder kom svenske syndikalistiske arbeidere i kollisjon med Arbeidsmandsforbundet. Svenskene holdt nemlig et mye høyere arbeidstempo enn nordmennene:

«De norske anlægsarbeidere er i saa henseende [...] langt foran de svenske. Nordmanden vil heller ræsonnere og akkordere sig til arbeidslønnen end 'blodarbeta' sig til den. Svensker kunde lære meget av dem. Ved anlægs‑ og bygningsarbeider vil de svenske arbeidere gjerne være i lag for sig selv og vil i regelen ikke ha norske arbeidere med, netop av den grund, at disse ikke 'blodarbetar'. Man har to fjeldskjæringer. I den ene arbeider et svensk, i den anden et norsk lag. Beggel lag har f. Eks. 6 kroner m.3. Det svenske lag skriver straks til Sverige efter store slægger o. lign., for svenskerne kan ikke arbeide med de smaa, lette og behagelige verktøi, som findes i Norge; de klager stadig at det monner ingenting at arbeide med dem. Og saa beg­ynder slæpet og slitet. Svens­kerne 'blodarbetar', og arbeidsgiverne ser allernaadigst paa dem. Nordmændene tar det sagte og vakkert, mens arbeidsgiverne glor argt paa dem. Ved op­gjøret tjener det svenske lag kr. 1,25 pr. time og det norske 1 krone. Det svenske lag faar sin pris sænket til 1 krone, men 'blodarbetar' nu saa meget desto verre for at opveie dette og har ved næste avlønning tjent kr. 1,10 pr. time. Det norske lag har ogsaa nu tjent 1 krone. Prisen for det svenske lag sænkes nu yderligere med 50 øre m.3, og ved næste opgjør tjener begge lag 1 krone pr. time. Det svenske lag har nu kr. 4,50 pr. m.3, mens det norske har 6 kroner. For at tjene den samme ene krone maa selvfølgelig det svenske lag forhøie arbeids­intensiteten, mens det norske lag i forhold dertil har det ganske let. Det svenske lags arbeidere blir naturlig­vis færdig længe før det norskes. Intet under derfor, at svenskerne staar høit hos lederne paa arbeidspladsen, men sees paa med onde øine av de norske arbeidere.»[18]

Direkte Aktions utgave av artikkelen fortsetter:

«Denne uhyre, indgrodde, svenskfødte dumhet som har fulgt den svenske arbeideren fra begyn­delsen er en stor hindring i arbeiderklassens økonomiske frihetskamp. For enhver pris maa vi forkorte arbeids­tiden og og nædsette arbeidsintensiteten og saaledes værdsætte vor arbeids­kraft, at vi gjennem denne gjør os til herrer paa arbeidsmarkedet.»[19]

 


[1].Bjørnson 1990:310.

[2].Linder 1996:53, Ottesen-Jensen 1986:84.

[3].Ottesen-Jensen 1986:84-85. (Oversettelsen fra svensk er min.)

[4].Linder 1996:53. Alarm nr. 9, 16/5 1936: «Den syndikalistiske bevegelse vant aldri forståelse hos Hinke, og de siste år han kjempet som en av foregangsmennene i Sveriges ungsocialistiske forbund, var han ofte et stridens frø i bevegelsen. Men selv om han aldri blev den praktiske klassekampskjempe, der står som idealet for syndikalismen, har han gjennem sin vekkende virksomhet, sitt glimrende agitatoriske talent, sitt uuttømmelige fond av kunnskaper og stadig pågående humør, allikevel blitt en slags banebryter for syndikalismen i Skandinavia, for hvem ungsocialistene i sin tid ryddet veien.» («Hinke Bergegren død.» av T─n.) Se også Alarm nr. 19, 7/5 1921 («Hinke Bergegren. 60 aar.» Av Carl O. Tangen).

[5].LO kgr.prt. 1923:244.

[6].Kilder: Alarm nr. 7, 18/2 1928 («Albert Jensen i Oslo.»), T. 4/9 1973 («Elise Ottesen-Jensen død» av Aksel Zachariassen), Linder 1996:97 og Zachariassen 1979:133.

[7].Linder 1996:144.

[8].Olaussen 1945:8.

[9].Hansen m.fl. 1923:108. (Se også Ung-Socialisten nr. 5 1907 («Fra ungdomslagene» av «Sigw.»)

[10].SAC 1912:7.

[11].Holm 1975:81 og Alarm nr. 29 1927 («Syndikalismens utvikling i norsk arbeiderbevegelse» av Carl O. Tangen).

[12].Stavanger Aftenblad i april 1917, i følge Direkte Aktion 24/1917. («Den syndikalistiske fare.» Av E. Hultgren)

[13].Direkte Aktion 4/1914 («Hvad der kan spørges om».) Utklipp fra Helgeland Blad.

[14] Kjeldstadli 2003:377-378.

[15].«Formelt ble visst N.S.F. stiftet alt 28. desember 1916, men det kan være trolig at den først kom i gjenge ut på våren 1917, da dette som her fortelles, foregikk.»

(Edvard Bulls fotnote s.291)

Jeg har funnet brev i arkivet til Norges Ungsocialistiske Forbund/Norges Social‑ Anarkistiske Forbund (ARK nr. 1678), som viser at Aksel Walther også var medlem der. I følge Revolt nr. 10 1922 var han «Korrespond. sekretær» i Hønefoss ungsocialistiske klub.

[16].«Syning» var en oppsynsmann eller ingeniør.

[17].Bull 1961:290‑292.

[18].NAF ─ «Meddelelser» nr. 192 28/2 1917:79‑80 («Hur svenskar pressas och hur norrmänn latas i Norge» fra Syndikalisten nr. 1 1917. Også sitert i svenske «Industria», som NAF sannsynligvis har hentet artikkelen fra.). Direkte Aktion nr. 3 1917 («Arbeidsintensiteten.») har den samme historien.

[19].Direkte Aktion nr. 3 1917 («Arbeidsintensiteten.»).