Norges Ungsocialistiske Forbund

 

 

«Sorte faner –!

 

Sorte faner, oprørsflag, vaier viden over jord;

hvor der strides, hvor det gjalder, hvor i dødskamp de sig vælte!

hvor der lides, hvor de falder, disse trællestandens helte!

roper høit om livets ret,

slaar for fredens skyld retræt,

voldets herrer triumferer, magt er magt og ord blot ord.

– – –

Kampens maal er ikke fred, slagets utfald aldrig ret,

der er krig i hver en evne, det er styrken, som dikterer,

der er altid svik at hævne, det er uret, som florerer

– Det er kræfter, som skal til,

viden-om, hvad selv man vil,

saa er maalet halvveis naadd, saa vindes seiren dobbelt let.

– – –

Bagom mulmet rinder sol, la de sorte syers nat

ruge tungt og tæt og slynge sig om alt, hvad dagen levnet,

knuge ungt og ret og tynge ned, hvad friske kræfter evnet.

Spillet frit for stormens magt,

under uveirs stolte pragt

skapes mot og hærdes vilje, da blir voldets grænse sat.

 

H. Th.»[1]

 

Misnøyen med DNAs forsiktige parlamentariske og faglige politikk toppet seg i 1909. Det var da et klart flertall i NSU som støttet den «anarkosocialistiske» tendensen.

I 1909 klarte en liten håndfull anarkister å få Saaheim arbeidsmandsforening, en avdeling på 300400 medlemmer utmeldt av Bratsberg amts arbeiderparti.[2]

Da det bar mot landsmøtet i Norges socialdemokratiske Ungdomsforbund i Skien, pinsen 1909, rustet de stri­dende parter seg til det endelige oppgjøret. Kampen førtes også på den måten at med­lemmer av forbundet gikk i gang med å stifte nye «lag», som ga dem represen­tasjons­rett til lands­møtet, der slaget skulle stå. Dette var «papirlag». Det var de samme med­lemmene som sto i alle lag.[3] Den «moderparti»‑vennlige møteledelsen var ikke villig til å bøye seg for den kritiske majoriteten. Møtelederen var frekk nok til å endre delegerings­­reg­lene med tilbake­virkende kraft på en slik måte at flertallet ikke kom til sin rett. Forbunds­styret hadde vel vitende om hva som var foregått gitt melding om at de lag som var stiftet i lands­møte­­året, ikke hadde represen­tasjonsrett. Dette var stikk i strid med vanlig prak­sis fra tidligere år. Derfor møtte det frem tre representanter fra de lagene dette rammet. Full­makts­komiteen innstilte på å nekte dem stemme­rett. Dette ble vedtatt, av de godkjente rep­resentan­tene, med ni mot ni stemmer, idet formannens dobbelt­­stemme gjorde utslaget. Fler­tallet var sikret for forbunds­ledels­en. (Opposis­jonen besto av skredder Henrik Østby, typo­graf H. Th. Thomsen, typograf Ottesen, typograf Espeli, sukker­varebaker Johan Jacobsen, typograf Ingvald Rastad, tobakksarbeider Johs. Abrahamsen, mekan­iker Jac. Mathisen og steinhugger Frantzen fra Iddefjorden. Foruten disse var det fire andre representanter, hvori­blant Wilhelm Langlotz, som representerte nystiftede lag.)[4] Anarko­syndi­kalisten Henrik Øst­bye, leder for «den sorte bande», Kristiania­lagets militær­­agitasjons­­komité, og tals­mann for det ung­sosialis­tiske fler­tallet, opp­fordret da alle sine menings­­feller til å forlate møtet, siden han anså hele lands­møtet for ugyl­dig. Denne henstillingen ble tatt ad notam og alle anarko­sosialistene (de ni som ut­gjorde mindre­­tallet, samt de tre om­stridte) forlot møtet, etter at de først hadde revet ned sine svarte faner som var hengt opp til dekorasjon i lokalet. På et møte som disse delegatene holdt på hotell Augustin i Skien ble det besluttet å stifte et nytt forbund og utgi et revolus­jonært månedsblad.[5]

 

Eugène Olaussen minnes Skien-landsmøtet:

«På Skien-landsmøtet som ungdomsforbundet holdt i pinsen, var det ventet et voldsomt oppgjør mellom de to retninger. Anarkistene kom trekkende til møtet med veldige, svarte faner, på hvil­ke det med hvite bokstaver var malt anarkistiske deviser som 'Leve handlingens propa­ganda', 'Død over kapitalistene' osv. Fanene var dessuten utstyrt med de obligate[6] giftmerker: et dødningehode og to korslagte bein. Man skulde nesten tro å være kommet inn i en fri­murer­losje.

Da møtet skulde åpnes, foreslo formannen at vi skulde synge 'Internasjonalen'. Men det var for spinkel kost for de herrer anarkister. De stemte i med 'Carmagnolen' den beryktede ska­fotsang[7] fra den franske revolusjon. Det heter i denne blant annet at

 

'Gata er vårt parlament,

bomben og dynamitten våre representanter'![8]

 

Da den for øvrig meget korte og puritanske åpningshøytidelighet var overstått, gikk man straks over til den såkalte fullmaktsdebatt. Her vilde anarkistene bestride mandatet fra et av sentralstyret nylig dannet ungdomslag. Og det var ikke uten hensikt de satte inn kampen her, for nettopp dette mandat var tungen på vektskålen. Ble det forkastet, vilde de ha flertall på møtet. Den frammøtte representant deltok selv i voteringen over sitt eget mandat, hvilket i dette tilfelle var helt berettiget, da anarkistene ved simpelthen å foreslå flere andre mandater forkastet og hindre disse fra å delta i voteringen herom, kunde ha erobret flertallet.

Det omstridte mandat ble da godkjent med en stemmes overvekt, og dermed var slaget tapt for 'Carmagnolen''s høyrøstede sangere. Det reiste seg et ramaskrik i deres rekker, og Østby skrek ut at de burde forlate lokalet. Andre hoppet opp på stoler og benker og rev ned de opp­hengte faner, mens skjellsordene fosset ut over oss arme djevler som ble tilbake. Vi hadde nes­ten ventet å høre smell av bomber og se det glimte i revolusjonære dolker men det ble med kjeftebruken. Selvsagt måtte karene synge 'Carmagnolen' på ny, da de marsjerte ut av lokalet.

Vi fortsatte rolig vårt møte og vedtok de betingelser som muliggjorde vårt samarbeide med Arbeiderpartiet, slik vi hadde lagt grunnen til det på Hamar-møtet, og dermed var vår misjon stort sett oppfylt.»[9]

 

I protokollene til Norges Ungsocialistiske Forbund kan man lese at det var lite ønskelig at Henrik Østby representerte NUF, da han hadde problemer med fagforeningen sin.[10] En grup­pe personer rundt Henrik Østbye, «den sorte bande», ble avslørt som regulære forbrytere som bl.a. drev med skapsprengning og underslag.[11] Eugène Olaussen minnes:

«Han [Østby] var en ganske begavet kar, belest og dyktig i allslags foreningsvirksomhet. Men stor­parten av de mange som fulgte ham, var nok ikke voksne i politisk forstand og det hadde sneket seg inn tallrike forbryterelementer som under ungsosialismens maske vilde dekke over kriminelle hand­linger. Særlig var det svenske element sterkt representert blant disse.[...]

Imidlertid skulde vi snart få føle at det ikke bare var i kjeften at våre anarkistiske venner hadde det. En vakker dag kunde en av hovedstadens store aviser melde at politiet hadde fakket en stor innbruddsbande som bestod av folk fra ungsosialistenes eller anarkistenes rekker. Inn­bruddene hadde pågått i lengre tid og var foretatt som skapsprengninger med dynamitt. De stjål­ne beløp var tildels ganske betydelige. Flere svenske deltagere var kommet unna, men ble sein­ere tatt i Sverige. De hadde altså trukket de praktiske konsekvenser av sine ekstreme taktis­ke standpunkter og omsatt dem i handling.

Det ble en kostbar affære for de dristige 'dinamitardos', og det hele endte på Botsfengslet for manges vedkommende i flere år.»[12]

Innen NUF var det de som ikke var særlig begeistret for «Den sorte bande»s virksomhet:

«[…] Det er ikke min hensigt med denne artikel at forsvare disse forhenværende ung­socialis­ter, der nu er arresteret for tyveri. Jeg forsvarer ekspropriation med et ideelt formaal. Men naar en del personer gaar hen og stjæler, for at slippe at arbeide, saa betragter jeg dem som parasiter, der ─ likesaavel som kapitalisterne ─ lever paa arbeidernes bekost­ning.

Jeg bekjæmper det nuværende samfund derfor, at det tillater et faatal at leve i overflod uten at producere, mens producenterne lever i den yderste fattigdom. Jeg betragter som mine motstandere alle, der ikke selv vil arbeide, men i stedet tilegner sig udbyttet av andres arbeide. Det er likegyldig for mig om de tilhører over- eller underklassen, om det foregaar paa ’lovlig’ eller ’ulovlig’ maate.»[13]

 

De lagene som brøt ut var ungdomslaget Frihet fra Kristiania, samt de sosialdemokratiske ung­doms­lagene Kristiania, Kampen, Sagene, Grünerløkken, Ystehede, Skien, Liholt og Saa­heim.[14]

I juli samme år utkom første nummer av Storm, organ for Norges Ungsosialistiske For­bund. Redak­­tør ble Henrik Lone.( I juni 1910 overtok Ingvald Rastad.[15] Antiparlamentarik­eren Rastad ble senere stortingsmann for DNA.[16]) I bladets innledende artikkel påpekte man sterkt at kam­pen måtte rettes direkte mot det privat-kapitalistiske produksjonssystem, samt at klasseånd og klassekamp var nødvendig. Det åpnet for kampen mot religion, militarisme og parlamen­tarisme. Forøvrig syntes programmet endel uklart. I nr. 2 1909 innholdt bladet en kort artikkel om syndi­kalismen, som på dette tidspunkt var så godt som ukjent i Norge.[17] I de senere numre ble Storms propaganda klarere.

Forbundet ble konstituert 26. septem­ber, med Carl Johannesen fra Kampen og Vaalerengen lag, som formann.[18] Det ble satset på en anarkistisk innrettet, bred ung­doms­front.

Ved stiftelsen hadde forbundet tilslutning fra tolv lag. Senere kom flere til, og vi kjenner i alt tyve lag som var tilsluttet forbundet før 1912. Disse lagene var

Østfold : Ystehede, Liholt, Hov og Nokkedalen, Fredrikshald, Torsnes, Spjerøen,

 Aspedammen, Skjærhalden

Kristiania         : Kristiania, Kampen og Vaalerengen, Sagene, Grünerløkken, «Frihet»

Bergen             : To lag

Telemark         : Saaheim, Skien

Andre lag         : Narvik, Kirkenes, Kongsberg.[19]

 

Bevegelsen fikk umiddelbart et oppsving og kom muligens opp i et medlemstall mellom 600 og 800 i løpet av et par år, i følge Ingar Holm.[20] I følge Olav Scheflo kunne forbundet «en tid opvise et medlems­tal paa 500. Men det gik fort tilbake igjen, og jeg gjør vist ingen uret naar jeg sier at forbundet nu strides med døden.»[21] NUF kunne i 1909 og 10 registrere en betydelig fremgang, men tapte etter 1911 kampen om den sosialdemokratiske ungdoms gunst, og skrumpet inn til å bli en liten, men aktiv, sekt.[22] Forbundet sto sterkest blant den norsk‑ svenske blan­dings­­befolkningen i Østfolds steinhugger­distrikter rundt Iddefjorden. Stein­hug­gerne kun­ne ordne arbeidet sitt på selvstendig vis, og tjente vanligvis langt bedre enn van­lige industri­arbeid­ere, og hadde derfor et godt utgangs­punkt for politisk skolering og aktivi­tet.

Ung­sosialistene sto sterkt i områder med industri­reising, stor anleggs­virk­som­het og gruve­drift. På slike steder vil det danne seg et rotløst, radi­kalt miljø hvor syndi­ka­­lis­tiske tanker vil ha stor appell. I tillegg var det nok også en del svenske arbeid­ere der.

«Bare i en enkelt landsdel, blandt den norsk‑svenske blandingsbefolkning i Smaalenenes sten­hugger­distrikter viste den anarkosocialistiske bevægelse sig at ha slaat dypere røtter. Man behø­ver bare at studere det hekto­grafiske blad 'Idealisten', 'artikel‑ og diskussions­cirkulære for med­lemmer av Smaa­lenenes ungsocialistiske distrikt', aargang 1910‑13 for at bli klar over at her var det Hinkes aandsretning som dominerte. Den anarkistiske filosofi og avholdssaken blev dyr­ket med sand lidenskap, likesom angrep paa ledervældet og overløpere maatte betragtes som obliga­torisk. Racen var let at kjende paa det store svarte slips og den bred­bremmede hat. Men om slipset var hemma från Sverige, saa bar tankene og sprogets dragt et sterkt præg av Ibsen, Krapotkin eller Stirner. Enkelte var saa individualistisk at de ikke vilde staa i fagforeningen av principielle grunde. Men gjennemgaaende var det kjække, intelligente kamerater, fuld av ideer og filosofiske indfald, glød­en­de i sin begeistring og saa herlig naive i sit syn paa bevægelsen, særlig i den første tid. Fra vaar­en 1911 sporer man i 'Idealisten' en avgjort heldning mot syndi­kalismen, og den «ekonomiske kam­pen» blir det brænd­punkt hvor alle de spredte straaler løper sammen.»[23]

 

Til forskjell fra den svenske ungsosialistiske bevegelsen, som i 1908 laget et revolus­jonært parti, holdt man i Norge på den anarkistiske føderasjonsformen, uten styre med politiske full­makter. For­bundets «sentralstyre» i Kristiania var et rent ekspedisjons‑ og informas­jons­­­organ. Alle vik­-tige bes­tem­melser ble gjort ved uravstemning i de sidestilte lokal­lagene. Det ble straks agitert for en ut­videlse av kampen gjennom opprettelse av en syndikalis­tisk, faglig, breifront med anar­-kist­-isk inn­retning. En tredjedel av numrene av Storm inneholdt til dels mye anarkistisk stoff.[24] Bladet hadde mange artikler om viten­skap, anti­militarisme, samt reli­gi­ons‑ og kirke­krikk. Det hadde også av og til et preg av bohêm‑tiden, men den teoretiske lin­jen var klart rent syndikalis­­tisk.[25]

 

Åpningsartikkelen i Storm lyder:

«Hvad vi vil!

Voldsherredømmet eksisterer idag som for aarhundreder tilbake. Under det nu herskende privat­kapitalistiske samfundssystem kan det enkelte mennesket utbytte og tyranisere sine med­mennes­ker likesaa raat som i tidligere tiders mørke barbari. Kun formerne for utbyttingen og tyraniet er andre. Det er ikke nogen væsentlig forskjel paa lønsslavernes liv i det tyvende aar­hundrede og de livs­­vilkaar, som trællerne i Romerriket levet under.

Privatkapitalen utfolder dag for dag sin stadig stigende brutale magt. Aandelig og materielt holdes det store proletariat, arbeiderne, ned i en ussel og menneskeuværdig tilværelse, berø­vet alle kulturens og civilisationens goder, som kun er forbeholdt et lite faatal, den eien­doms­besid­dende klasse.

Mot dette samfundssystem, hvorunder arbeiderne, som er den skapende og bærende magt, fra­­ranes frugterne av sit arbeide, til fordel for den profitbegjærlige kapitalistklasse, er det vi vil reise en storm en kamp. Klassesamfundet maa styrtes!

Men dette angrep maa rettes mot selve roten av samfundsondet: det privatkapitalistiske produk­sjonssystem.

De sterkeste og vigtigste grundstøtter, som samfundet idag opretholdes av, er efter vor men­ing religionen og militarismen. Mot disse vil vi føre en kraftig og hensynsløs kamp.

Religionen, som altid har været et hinder for al selvstændig tænkning, fordummer og udyk­tiggjør arbeiderne i kampen for sine rettigheter.

Militarismen er et vaapen i den utbyttende klasses haand, hvorved den beskytter sine sær­interesser og underkuer arbeiderne.

Naar derfor religionens og militarismens magt er knækket, vil det privatkapitalistiske sam­fund falde.

Men denne kamp maa føres paa klassekampens grund. Aldrig vil arbeiderne faa se sit sam­funds­ideal virkeliggjort ad parlamentarisk vei. Par­lamen­­t­arismen korrum­perer. Det er en av kompromi­politikens uundgaaeligste følger. Erfa­r­in­­­gen viser, at selv de mest overbevisnings­tro og hæderligste karakterer forkvakles og gaar til­grunde i kom­promi­politikens grumsete vand. Par­lamentarismen øder kræfterne i en haap­løs og litet frugt­bringende kamp, for smaareformers 'gjennemførelse', mens agitationen for de store revolution­erende ideer for­sømmes, saa arbeider­ne litet eller intet kjender til socialis­men i al dens storhet og skjønhet. Der­for er der ogsaa saa liten forstaaelse, begeist­ring og kraft i arbeidet.

Parlamentarismen fører arbeiderbevægelsen bort fra klassekampens grund. Men klasse­aand og klasse­kamper er nødvendig, hvis arbeiderbevægelsen skal gaa fremover.

Vor kamp er en økonomisk kamp og derfor fører kun den revolusjonære vei til maalet. Ikke stor­­tinget, men fagorganisationen er det organ, hvorigjennem kampen mot kapitalismen maa føres.

Derfor maa fagorganisationen styrkes og utvikles, saa at vi engang ved en generalstreik skal kunne styrte voldsherredømmet og reise det socialistiske samfund.»[26]

I Storm nr. 2 står det:

«Syndikalismen som led i arbeiderbevægelsen, har ikke andet som teori end stræpen efter menneske­­værdige livsbetingelser efter nutidens forholde.

Syndikalismen er et et socialt befrielsesmiddel, naar den optar socialismens og anarkis­mens idealer i sig. Den blir da den økonomiske taktik for disse idealer og de socialpolitiske friheds­idéer, utvider dermed rammen for det syndikalistiske væsensbegrep og blir den sociale revolutions kampgruppering det anarkistiske ideals maal.

Aldrig kan syndikalismen træde i stedet for disse teoretiske anskuelser, være sig selv nok; først gjennem den socialistiske anarkisme finder syndikalismen sit teoretiske maal, sin teoretiske bere­ttigelse og rettfærdiggjørelse. Syndikalismen maa derfor stadig arbeide for de socialistisk‑ anarkis­tiske idéer saafremt den tar sigte paa det rent økonomiske omraade. Denne propaganda maa være dens sociale aktion, som den er anarkismens metode og kamp­taktik. [...]

Den historiske utviklings momentfaser kan, naar de gjennom en klar oversigt og ut fra en rigtig bedøm­melse av forholdene er bragt til et fælles, stort maal i den proletariske fri­gjør­elses­­kamp, være av betydelig værd for den del av menneskeheten, som stræber efter ideelle maal. Kun gjennem deres aandelige erkjendelse, kun gjennem opfatningen og for­staaelsen av disse moment­faser og den deri­gjennem skimtede veiviser fører vor vei fremad til det endelige maal. En objektiv anskuelse, over­veielse, og saa den rigtige værdsættelse av hver saadan momentfase er ogsaa uundgaaelig nød­vendig, men feilagtig og overfladisk op­fat­tet, er de ikke noget frem­skridts­middel, men virker kun for­vir­rende og er eller kan bli en hindring for dem, der maal­bevidst og klart skuer ind i fremtiden. Især da sker dette, naar deres betydning over­vurderes paa grund av mangelfuldt kjendtskap til saker­nes virkelige stilling, de saker, som skal tjene til at gi os oplysning, og som skal forklare de eller de forholde, som for den da­vær­ende tid maaske var de rigtige, men som sikkert var forgjæn­gelige, og i hvis sted det maa være opgaven at sætte, hvad der er uforgjængelig rigtig og uovervindelig i sin positive stræben: Det socialistisk‑anarkistiske ideal og den verdens­anskuelse, der tjener dette[27]

 

I en resolusjon fra september 1909 het det:

«Da det har vist sig, at den av arbeiderpartiet benyttede taktik parlamentarismen, øver en svæk­kende indflytelse paa fagbevægelsen og fører denne bort fra klassekampens grund, opfor­dres alle tilsluttede lags medlemmer at opta et intenst arbejde i sine respektive fag­foreninger for at faa disse meldt ut av Det norske arbeiderparti, idet vi hæv­der, at den kamp vi fører, ikke er nogen politisk, men en økonomisk kamp.»

 

I Storm nr. 4 1910 skrev formannen i Norges ungsocialistisk Forbund, Carl Johannesen, en artik­kel med tittelen «Ungs­ocialisme kontra socialdemokrati» hvor det bl.a. het:

«Ung­socia­lis­­men er en revolutionær bevægelse, som ad direkte vei vil styrte det nuværende kapitalistiske samfund; socialdemokratiet er en reformistisk, borgerlig bevægelse, som vil for­bedre, ikke omstyrte, det nuværende samfund.

Det skarpeste skille mellem ungsocialismen og socialdemokratiet, er spørsmaalet om del­tagel­sen i det politiske arbeide, deltagelsen i parlamenterne.

Socialdemokratiet lægger al sin kraft og energi i det politiske arbeide; ungsocialismen er anti­parlamentarisk. [...]

Hvorfor forkaster ungsocialismen deltagelsen i parlamentet? Fordi det er et ubrukelig vaapen i klassekampen, og fordi det vil føre til arbeiderbevægelsens ruin. Arbeiderne vil aldrig kunne omstyrte samfundet gjennem parlamentet. [...]

Ung­socialis­men vil omstyrte samfundet gjen­nem de institutioner, som socialdemokratiet for sit politiske jobberi har sat fuldstæmdig i skyggen, nemlig fagforeningerne.

Arbeidernes kamp er en kamp for at erobre den økonomiske makt, ikke den politiske, og den økonom­iske kamp kan kun føres gjennem fagforeningerne, hvor man naar kapitalisterne direkte; disse fagforeninger skal saa tilslut overta produktionen, og man behøver ikke over­late dette til en stat. [...]

Socialdemokratiet tilstræper en socialistisk stat. Staten skal være eiendomsbesitter. I denne stat maa der være en regjering og som følge derav en stab av embedsmænd. Der vil med andre ord bli to klasser i den socialdemokratiske stat ogsaa; de, som regjerer, og de, som blir regjert. Løns­systemet skal bibeholdes, enhver skal faa efter sin fortjeneste.

Som det av dette fremgaar, saa blir det en klassestat, hvor der findes herrer og slaver, som nu; forskjellen er altsaa kun den, at staten eier produktionsmidlerne istedetfor privatkapitalis­ter­ne. Arbeidernes kaar vil antagelig bli forbedret, men lønsslaver vil de fortsætte at bli, de vil ikke bli frie individer. Det blir følgen av, at socialdemokratiet har slaat ind paa den parlamen­tariske vei og beskjæftiger sig med borgerlige reformer for at lappe paa den gamle samfunds­skute, istedetfor at kaste den bort og erstatte den med en ny.

Ungsocialismen er ingen ny idé eller teori. Det er socialismens rene lære, den prædiker, dens, som gjennem socialdemokratiets overgang til en borgerlig bevægelse er blit forfusket og for­vrængt, saa man nu ikke kan kjende igjen den lære, som de første socialister sendte ut blandt arbeid­erne.»[28]

 

Et skandinavisk syndikalistmøte ble avholdt i Liholt ved Idefjorden, arrangert av Krokst(r?)and LS 15/10 1911. 3─400 arbeidere møtte opp.[29]

Forbundet satset nå alt på å bygge opp en syndikalistisk breifront. Allerede i 1911 ble det etab­lert en kontakt mellom Norges Ungsocialistiske Forbund og Fagopposisjonen,[30] og de fleste av aktivis­tene kastet seg inn i kampen for å vinne så mange som mulig av de fag­opposis­jonelle for en anar­kistisk‑syndikalistisk strategi. I Storm nr. 9 1911 hadde Christian W. Andersen, for­mann i Trondhjem samorganisasjon, en artikkel om «Ungsocialisme og syndikalisme,  Albert Eines, nest­formann i Trondhjem samorganisasjon, hadde en artikkel om «Den trønderske fag­opposition» som hadde startet i nummeret før, og  Martin Tranmæl hadde et reisebrev , «Den engelske situation», som beskrev hvordan nye kampmidler var i fred med å vinne innpass i den engelske fagbevegelsen. Man vurderte Trond­hjems­resolus­jonen meget høyt, og betraktet med­lem­mene av Fagopposisjonen som allierte i sin kamp mot sosial­demo­kratiet og for den sosialis­tiske revolusjonen. Men det virket «imidlertid som om ung­sosialis­tene på dette tids­punkt ikke var klar over at opposis­jonen i Trondhjem sto for en an­nen synd­ikalisme enn de selv», hev­der Ingar Holm.[31] Vi skal senere se litt på hva denne «an­nen syndi­kalisme» var.

Lands­møtet i 1912 besluttet å flytte sentral­­­styret fra Kristiania til Saa­heim fordi dette var for­bundets største forening. Det brøt ut en streik her, og de ledende ung­sosial­istene, som også hadde vært med­lem av streike­komiteen, ble jaget vekk fra anleg­get. Sentral­styret flyttet der­med tilbake til Kristiania. I mars 1912 gikk Storm inn, og Direkte Aktion  «organ for revo­luti­o­nær fag­bevægelse og ungsocialismen.» ble startet den 16. november 1912 med Carl Espelid som redak­tør. Senere ble bladet redigert av en komié. Bladet inntok en mer syndikalistisk karakter enn det Storm had­de.[32] Det neste lands­møtet ble avholdt i Kristiania i pinsen 1913. Her ble Kristiania ung­socialis­tiske forening pålagt å utpeke sentral­styre, med unntak av forretningsfører og eksped­itør.[33]

Styret ble stadig mer opp­tatt av Fagopposisjonens virksom­het og 2/2 1913 var ung­sosialis­tene med på å danne Kristiania fag­­oppositions­gruppe, som representerte en ren syndikalistisk linje. Her ble de en dominerende gruppe. På Fagopposisjonens stiftel­ses­møte stilte de med flere typisk syndikalistiske forslag. Gruppen hadde i 1914 og 1915 et medlemstall på gjen­nomsnitt 30. For­mann i 1914 var O. Karlsen og i 1915 Alfred Marius Nilsen (1883‑?).[34]

Gjennom en klausul mot videre over­dragelse garderte man seg mot at Direkte Aktion skulle miste en anar­kistisk profil. Bladet ble lansert som organ for fagopposisjonen generelt, og på denne måten fikk man en gunstig taktisk utgangs­posisjon. Etter en uravstemning i NUF ble det besluttet at Direkte Aktion skulle overgå til Kristiania fag­­oppositions­gruppe, og ble fra 21. mars 1914, omgjort til «Organ for revolutionær fag­bevæg­else. Utgit av Kr.a. fagoppositions­gruppe». Bladet gikk fra å være et organ for ung­sosialismen til å bli et organ for Fagopposisjonen, og ble redigert etter Fagopposisjonens program.[35] Bladet fikk ikke særlig innflytelse over Fagopposis­jonen. (I 1916 oppga Fagopposis­jonen å ha 36 000 medlemmer, mens Direkte Aktion hadde et opplag på 3000.[36]) Albert Jensen ble redaktør og Ernst Rosenvinge ansvarlig ut­giver. Augusta Aasen var ekspeditør og forretnings­fører. Etter Jensens utvis­ning fra Norge ble bla­det igjen redigert av en komité, nå med Jensen som medarbeider. I et brev til kom­man­der­ende general anbefalte General­staben i 1914 at man måtte stoppe bladet pga dens anti­militarisme.[37] Myndig­hetene forbød gatesalg av bladet i Kristiania.[38] Bladet hadde stadig advarsler mot bed­ragere som opptrådte som agitatorer for syndikalistene, og som lånte pen­ger av arbeiderne eller deres organisas­jon­er uten å betale tilbake. Tømrernes fagforening abon­nerte på, og bevilget pen­ger til, Direkte Aktion.[39] Arbeidsmands­forbundets landsmøte i 1916 vedtok å bevilge kr. 500,‑ årlig til bladet.[40] I Arbeidsmanden kunne man lese beklagelser over at Direkte Aktion stadig kom med «urigtige meddelelser; men da det ikke er føste gang at bladet paa den maate løper med lim­stangen eller lar den frie fantasi løpe av med sig, tror vi det vilde være heldig for bladet, hvis det setter pris paa at være sandfærdig, om det under­søkte hvordan det forholdt sig med en konflikt før de skrev om den.»[41] Opplagstallet var da 2500. Alfred Marius Nilsen, sekretær i Arbeids­mandsforbundet, var ansvarshavende i 1914‑16. (Han var med å stifte Fagopposisjonen, og fun­­gerte som dennes formann i begynnelsen inntil han i 1913 valgtes til sekretær i NAF. Han ble syndikalist i 1915.[42]) Deretter overtok Oscar L. Ottersen. Bladet gikk inn i juni 1918.

Ungsosialistenes engasjement i Fagopposisjonen medførte at de forsømte sitt eget forbund, og i mars 1914 hadde Norges Ungsocialistiske Forbund definitivt gått i oppløsning som lands­om­fat­tende organisasjon. Sentralstyret hadde opphørt å virke, og organisasjonen hadde ikke lenger noen avis. Enkelte av de lokale foreningene overlevde likevel, og i august 1915 tok Rjukan‑ foreningen initiativ til å sammenkalle et landsmøte i Kristiania med det formål å gjen­opp­rette forbundet som lands­omfattende organisasjon. Det ble imidlertid Trondhjems ung­socialistiske klub (Revolt) i Trond­heim som satte landskonferansen ut i livet 29/12 1915. (Tryggve Aakervik og den senere formann for pølsemakerne, Ola Storaa, sto i spissen for Revolt.[43] Aakervik skrev ofte under pseudonymet «Robert Rein».) Her ble det vedtatt å sende en hilsen til Tryggve Aaker­vik som satt i Botsfengslet, og til den ung­sosialistiske kongress i Stockholm hvor man man­te «til fortsat kamp mot forbryder­samfun­det». Det ble også sendt en hilsen til Ellisif Wes­sel i Kirkenes som «tak for Deres arbeide i vor fælles frigjørelses­kamp».[44]

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 
Det ble enstem­mig vedtatt å gjen­opprette det landsomfat­tende for­bundet, og forbundsstyret skulle ha sete i Kristiania.[45] Bladet Revolt (som ung­sosialistene i Trondheim hadde startet i 1914) ble flyttet til Kristiania, og ble dette forbun­dets organ. På dette tidspunktet hadde Revolt pådratt seg flere tiltaler enn noe annet sosialistisk blad i Norge. Myndighetene prøvde stadig på å stoppe Revolt. Den ene etter den andre av de som satt i redaksjonen ble fengs­let.[46] Ans­vars­havende var Ole Storaa, og bladet ble redigert av dansken Axel Sørensen som for­øvrig ble dømt for sin redaksjon av Revolt og utvist i mars 1916. Fra 1916 ble bladet redi­gert av en komité, mens ansvarshavende var E. Rosenkilde. I likhet med Direkte Aktion offentlig­gjorde også Revolt navnet på personer som bedrev økonomiske misligheter, eller ikke betalte kontingenten, overfor bevegelsen og bladet; «Sortelisten». Streikebrytere kom også på denne listen.[47] Tryggve Aaker­vik, var med på å starte bladet, og var redak­tør i perioden 1918‑21. I 1920‑årene var han agitator for anarkist­­forbundet, så vel som for syndikalist­­føderasjonen. Han ble medlem av NSF i 1917.[48]

Kristiania Stein‑, Jord‑ og Sementarbeideres forening var blant de første fagforeningene i Kristiania hvor de radikale syndikalistiske idéene fikk innpass, da de hadde en del svenske syndi­kalister og ungsosialister som medlemmer. De etter hvert så kjente anarkosyndikalistene Tryggve Aakervik og Carl O. Tangen var også medlemmer. Det ble ved en anledning bevilget penger til Direkte Aktion (25 kroner), og Revolt fikk i 1915 lov til å legge ut liste på kontoret til innsamling av frivillige bidrag til bladets drift.[49]

Ingen­ting tyder på at Norges Ung­socialistiske Forbund hadde noen særlig organisatorisk frem­gang etter at det ble konsolidert på nytt som et landsomfattende forbund, hevder Ingar Holm.[50] 7. april 1917 ble det avholdt en skandi­na­visk konferanse mellom de ungs­osialis­tiske forbundene i Sverige, Norge og Danmark. Dette ble gjentatt 29. juni 1918. 24. novem­ber 1917 møttes endel med­lem­mer av ungsosialistiske klubber og foreninger for å stifte Trønde­lagens anarkistiske distrik­torgani­sation som en distriktsorganisasjon i tilslutning til NUF. Formann ble Ludvig Øien. I 1918 var Tryggve Aakervik formann i NUF. Han var også medlem av NSF siden stiftelsen.[51]


«Program for Norges ungsocialistiske forbund

Vedtat paa konferance i Trondhjem 1915 og i Kristiania 1917

Forbundets formaal er:

1.     Indarbeide forstaaelsen av den revolutionære socialistiske og anarkis­tiske idé hos arbeiderne og især ungdommen, samt at i det hele tat at arbeide for dennes individ­uelle og kulturelle ut­vik­ling med det anarkis­tiske samfund som maal.

2.     At sprede oplysning gjennem foredrag, diskussion, utgivelse av bros­jyrer o.l., om den revolut­ionære socialisme, samt produktionens over­tagelse av producenterne.

3.     Oplyse arbeiderne om parlamentarismens og det repræsentative sys­tems uduelighet i klasse­kampen.

4.     Bekjæmpelse av militarismen ved agitation blandt de vernepligtige: specielt ved spredning av korte, fyndige oprop og greit avfattede brosjyrer.

5.         Kamp mot religionen i alle dens former.

6.     Oplyse arbeiderne om Nymalthusianismen og dens betydning for arbeiderne i deres fri­gjørel­ses­kamp.

7.         Arbeide for rusdrikkens avskaffelse.

8.         Sammenslutte alle ungsocialistiske klubber forat gjennemføre en planmæssig agitation.»[52]

 

 

Tryggve Aakervik 


 



[1].Fra «Storm» nr. 5 1910

[2].Alarm nr. 52, 15/2 1923. («Landsorganisationen foran en sprængning. En samling om Norsk syndikalistisk Federation maa bli følgen.»)

[3].Aamot 1929.

[4].Aamot 1929,

[5].Storm nr. 1 1909. Se også Hansen m.fl. 1923:85-89.

[6].Obligat = uunnværlig, nødvendig.

[7].Skafott = stillas reist som rettersted. Her ble den dømte halshogd, hengt e.l.

[8].Den eneste «Carmagnole» jeg har funnet er «Carmagnole for rojalistene» («La Carmagnole des Royalistes»). (Bøe 1976:13) Der er ikke teksten slik. Det er mulig at det fantes flere «Carmagnole».

[9].Olaussen 1945:84-85.

[10].ARK 1678.

I Vikingen nr. 42, 16/10 1909, står det i et vers i diktet «Valg og Anarki» av «aha & fils»:

«En Skrædder, som var Anarkist,

og Leder for de unge,

han rundstjal Kassen nu tilsidst

og voldte Sorger tunge.

Mot Tyvesamfund talte han,

Mot falske Sortekjoler.

Ja, Østby gjør vist, hva han kan,

Men efterpaa han ’holer’. ─»

[11].Rognes 1974:207 og 222, note 99 og 100..

[12].Olaussen 1945:82, 85.

[13] Storm nr. ? 1909 («Ned med ungsocialisterne!» Av Ingvald Rastad).

[14].Storm nr. 1 1909.

[15].Storm nr. 6-7 1910.

[16].Alarm nr. 37 1927.

[17].Alarm nr. 29 1927 («Syndikalismens utvikling i norsk arbeiderbevegelse» av Carl O. Tangen).

[18].Storm nr. 3 1909. Se også Halvorsen 2003:46.

[19].Holm 1975:29, samt 103‑104, note 37.

[20].Holm 1975:29.

[21].«Det tyvende aarhundrede» 1912:175.

[22].Rognes 1974:284.

[23].Hansen m.fl. 1923:156.

[24].Holm 1975:102, note 28.

[25].Holm 1975:24.

[26]. Storm nr. 1/1909. Se også Lorenz 1970:45-46.

[27].Storm nr. 2/1909.

[28].Storm nr. 4/1910.

[29] Storm nr. 10 1911.

[30] Holm 1975:28

[31].Ibid.

[32].Alarm nr. 29 1927 («Syndikalismens utvikling i norsk arbeiderbevegelse» av Carl O. Tangen).

[33].Direkte Aktion nr. 11/1913. Styret ble valgt kvartalsvis. Foreningen skiftet stadig navn:

Kristiania Ungsocialistiske Forening ÷ 7/12 1922

Kristiania Anarkist‑kommunistiske forening ÷ 23/5 1924

Kristiania Social‑Anarkistiske Forening ÷ 15/1 1925

Oslo Social‑Anarkistiske Forening ÷ april 1926 (?). Ble også kalt Oslo Anarkistiske Forening. Jeg har ikke data etter dette.

Foreningen hadde en håndskrevet avis «Lynglimt», som ble opplest på klubbmøtene. Redaksjonen gikk på omgang blant medlemmene. (Det er mulig at de også ga ut «Lyngblomsten».)

(Kilde:ARK nr. 1679, Kassabok, møteprotokoller)

[34].FO 1916:23.

[35].Direkte Aktion nr. 5, 21/3 1914 («'Direkte Aktion' organ for fagoppositionen.»).

[36] Alarm nr. 29 1927 («Syndikalismens utvikling i norsk arbeiderbevegelse» Av Carl O. Tangen)

[37].Agøy 1997:68.

[38].Cirkulære nr. 1 1915. Fra den norske fagoppositions styre til de tilsluttede foreninger. Trondheim i februar 1915. (ARK 1630)

[39].Tjelmeland 1985:133.

[40] NAF 1916:203.

[41].Arbeidsmanden nr. 2 1917:28 («Feil underretet»).

[42].Alarm nr. 48, 26/11 1921 («Arbeidsmandsforbundets styre og syndikalismen. Alfr. M. Nilsen kræves exkludert for sin agitation; men fagforeningen sier nei.»).

[43].Zachariassen 1979:134.

[44].Revolt nr. 1 1916 («Referat fra den ungsocialistiske konferance i Trondhjem.»)

[45].Forbundets første adresse var frk. Holmfrid Egenes, Birkelundsgaten 2 IV.

[46].Revolt nr. 1 1916 («Revolt.»).

[47].Arbeidsmanden, medlemsbladet til Arbeidsmandsforbundet, hadde tilsvarende Den sorte tavle (også kalt Den mørke tavle). De som ikke oppfylte sine plikter til sin organisasjon, dvs. ikke betalte kontingenten, kom i Sløvhedens protokol. I De fraløbnes protokol kom de som uten gyldig grunn meldte seg ut av foreningen.

[48].Alarm nr. 49, 3/12 1921 («Dommen mot 'Alarm's redaktør.» Av Trygve Aakervik). I følge Alarm nr. 3, 21/1 1922 var Aakervik medlem av NSF siden stiftelsen. («En ny og skrikende klassedom. Trygve Aakervik dømt til fem maaneders fængsel.»)

[49].Ryggvik 1995.

[50].Holm 1975:69‑70.

[51].Alarm nr. 3, 21/1 1922 («En ny og skrikende klassedom. Trygve Aakervik dømt til fem maaneders fængsel.»).

[52].Aakervik 1919.