«Sorte faner –!
Sorte faner, oprørsflag, vaier viden over jord;
hvor der strides, hvor det gjalder, hvor i dødskamp de sig vælte!
hvor der lides, hvor de falder, disse trællestandens helte!
roper høit om livets ret,
slaar for fredens skyld retræt,
voldets herrer triumferer, magt er magt og ord blot ord.
– – –
Kampens maal er ikke fred, slagets utfald aldrig ret,
der er krig i hver en evne, det er styrken, som dikterer,
der er altid svik at hævne, det er uret, som florerer
– Det er kræfter, som skal til,
viden-om, hvad selv man vil,
saa er maalet halvveis naadd, saa vindes seiren dobbelt let.
– – –
Bagom mulmet rinder sol, la de sorte syers nat
ruge tungt og tæt og slynge sig om alt, hvad dagen levnet,
knuge ungt og ret og tynge ned, hvad friske kræfter evnet.
Spillet frit for stormens magt,
under uveirs stolte pragt
skapes mot og hærdes vilje, da blir voldets grænse sat.
H. Th.»[1]
Misnøyen med DNAs forsiktige parlamentariske og faglige politikk toppet seg i 1909. Det var da et klart flertall i NSU som støttet den «anarkosocialistiske» tendensen.
I 1909 klarte en liten håndfull anarkister å få Saaheim arbeidsmandsforening, en avdeling på 300─400 medlemmer utmeldt av Bratsberg amts arbeiderparti.[2]
Da det bar mot landsmøtet i Norges socialdemokratiske Ungdomsforbund i Skien, pinsen 1909, rustet de stridende parter seg til det endelige oppgjøret. Kampen førtes også på den måten at medlemmer av forbundet gikk i gang med å stifte nye «lag», som ga dem representasjonsrett til landsmøtet, der slaget skulle stå. Dette var «papirlag». Det var de samme medlemmene som sto i alle lag.[3] Den «moderparti»‑vennlige møteledelsen var ikke villig til å bøye seg for den kritiske majoriteten. Møtelederen var frekk nok til å endre delegeringsreglene med tilbakevirkende kraft på en slik måte at flertallet ikke kom til sin rett. Forbundsstyret hadde ─ vel vitende om hva som var foregått ─ gitt melding om at de lag som var stiftet i landsmøteåret, ikke hadde representasjonsrett. Dette var stikk i strid med vanlig praksis fra tidligere år. Derfor møtte det frem tre representanter fra de lagene dette rammet. Fullmaktskomiteen innstilte på å nekte dem stemmerett. Dette ble vedtatt, av de godkjente representantene, med ni mot ni stemmer, idet formannens dobbeltstemme gjorde utslaget. Flertallet var sikret for forbundsledelsen. (Opposisjonen besto av skredder Henrik Østby, typograf H. Th. Thomsen, typograf Ottesen, typograf Espeli, sukkervarebaker Johan Jacobsen, typograf Ingvald Rastad, tobakksarbeider Johs. Abrahamsen, mekaniker Jac. Mathisen og steinhugger Frantzen fra Iddefjorden. Foruten disse var det fire andre representanter, hvoriblant Wilhelm Langlotz, som representerte nystiftede lag.)[4] Anarkosyndikalisten Henrik Østbye, leder for «den sorte bande», Kristianialagets militæragitasjonskomité, og talsmann for det ungsosialistiske flertallet, oppfordret da alle sine meningsfeller til å forlate møtet, siden han anså hele landsmøtet for ugyldig. Denne henstillingen ble tatt ad notam og alle anarkososialistene (de ni som utgjorde mindretallet, samt de tre omstridte) forlot møtet, etter at de først hadde revet ned sine svarte faner som var hengt opp til dekorasjon i lokalet. På et møte som disse delegatene holdt på hotell Augustin i Skien ble det besluttet å stifte et nytt forbund og utgi et revolusjonært månedsblad.[5]
Eugène Olaussen minnes Skien-landsmøtet:
«På Skien-landsmøtet som ungdomsforbundet holdt i pinsen, var det ventet et voldsomt oppgjør mellom de to retninger. Anarkistene kom trekkende til møtet med veldige, svarte faner, på hvilke det med hvite bokstaver var malt anarkistiske deviser som 'Leve handlingens propaganda', 'Død over kapitalistene' osv. Fanene var dessuten utstyrt med de obligate[6] giftmerker: et dødningehode og to korslagte bein. Man skulde nesten tro å være kommet inn i en frimurerlosje. ─
Da møtet skulde åpnes, foreslo formannen at vi skulde synge 'Internasjonalen'. Men det var for spinkel kost for de herrer anarkister. De stemte i med 'Carmagnolen' ─ den beryktede skafotsang[7] fra den franske revolusjon. Det heter i denne blant annet at
'Gata er vårt parlament,
bomben og dynamitten våre representanter'![8]
Da den for øvrig meget korte og puritanske åpningshøytidelighet var overstått, gikk man straks over til den såkalte fullmaktsdebatt. Her vilde anarkistene bestride mandatet fra et av sentralstyret nylig dannet ungdomslag. Og det var ikke uten hensikt de satte inn kampen her, for nettopp dette mandat var tungen på vektskålen. Ble det forkastet, vilde de ha flertall på møtet. Den frammøtte representant deltok selv i voteringen over sitt eget mandat, hvilket i dette tilfelle var helt berettiget, da anarkistene ved simpelthen å foreslå flere andre mandater forkastet og hindre disse fra å delta i voteringen herom, kunde ha erobret flertallet.
Det omstridte mandat ble da godkjent med en stemmes overvekt, og dermed var slaget tapt for 'Carmagnolen''s høyrøstede sangere. Det reiste seg et ramaskrik i deres rekker, og Østby skrek ut at de burde forlate lokalet. Andre hoppet opp på stoler og benker og rev ned de opphengte faner, mens skjellsordene fosset ut over oss arme djevler som ble tilbake. Vi hadde nesten ventet å høre smell av bomber og se det glimte i revolusjonære dolker ─ men det ble med kjeftebruken. Selvsagt måtte karene synge 'Carmagnolen' på ny, da de marsjerte ut av lokalet. ─
Vi fortsatte rolig vårt møte og vedtok de betingelser som muliggjorde vårt samarbeide med Arbeiderpartiet, slik vi hadde lagt grunnen til det på Hamar-møtet, og dermed var vår misjon stort sett oppfylt.»[9]
I protokollene til Norges Ungsocialistiske Forbund kan man lese at det var lite ønskelig at Henrik Østby representerte NUF, da han hadde problemer med fagforeningen sin.[10] En gruppe personer rundt Henrik Østbye, «den sorte bande», ble avslørt som regulære forbrytere som bl.a. drev med skapsprengning og underslag.[11] Eugène Olaussen minnes:
«Han [Østby] var en ganske begavet kar, belest og dyktig i allslags foreningsvirksomhet. Men storparten av de mange som fulgte ham, var nok ikke voksne i politisk forstand ─ og det hadde sneket seg inn tallrike forbryterelementer som under ungsosialismens maske vilde dekke over kriminelle handlinger. Særlig var det svenske element sterkt representert blant disse.[...]
Imidlertid skulde vi snart få føle at det ikke bare var i kjeften at våre anarkistiske venner hadde det. En vakker dag kunde en av hovedstadens store aviser melde at politiet hadde fakket en stor innbruddsbande som bestod av folk fra ungsosialistenes eller anarkistenes rekker. Innbruddene hadde pågått i lengre tid og var foretatt som skapsprengninger med dynamitt. De stjålne beløp var tildels ganske betydelige. Flere svenske deltagere var kommet unna, men ble seinere tatt i Sverige. De hadde altså trukket de praktiske konsekvenser av sine ekstreme taktiske standpunkter og omsatt dem i handling.
Det ble en kostbar affære for de dristige 'dinamitardos', og det hele endte på Botsfengslet ─ for manges vedkommende i flere år.»[12]
Innen NUF var det de som ikke var særlig begeistret for «Den sorte bande»s virksomhet:
«[…] Det er ikke min hensigt med denne artikel at forsvare disse forhenværende ungsocialister, der nu er arresteret for tyveri. Jeg forsvarer ekspropriation med et ideelt formaal. Men naar en del personer gaar hen og stjæler, for at slippe at arbeide, saa betragter jeg dem som parasiter, der ─ likesaavel som kapitalisterne ─ lever paa arbeidernes bekostning.
Jeg bekjæmper det nuværende samfund derfor, at det tillater et faatal at leve i overflod uten at producere, mens producenterne lever i den yderste fattigdom. Jeg betragter som mine motstandere alle, der ikke selv vil arbeide, men i stedet tilegner sig udbyttet av andres arbeide. Det er likegyldig for mig om de tilhører over- eller underklassen, om det foregaar paa ’lovlig’ eller ’ulovlig’ maate.»[13]
De lagene som brøt ut var ungdomslaget Frihet fra Kristiania, samt de sosialdemokratiske ungdomslagene Kristiania, Kampen, Sagene, Grünerløkken, Ystehede, Skien, Liholt og Saaheim.[14]
I juli samme år utkom første nummer av Storm, organ for Norges Ungsosialistiske Forbund. Redaktør ble Henrik Lone.( I juni 1910 overtok Ingvald Rastad.[15] Antiparlamentarikeren Rastad ble senere stortingsmann for DNA.[16]) I bladets innledende artikkel påpekte man sterkt at kampen måtte rettes direkte mot det privat-kapitalistiske produksjonssystem, samt at klasseånd og klassekamp var nødvendig. Det åpnet for kampen mot religion, militarisme og parlamentarisme. Forøvrig syntes programmet endel uklart. I nr. 2 1909 innholdt bladet en kort artikkel om syndikalismen, som på dette tidspunkt var så godt som ukjent i Norge.[17] I de senere numre ble Storms propaganda klarere.
Forbundet ble konstituert 26. september, med Carl Johannesen fra Kampen og Vaalerengen lag, som formann.[18] Det ble satset på en anarkistisk innrettet, bred ungdomsfront.
Ved stiftelsen hadde forbundet tilslutning fra tolv lag. Senere kom flere til, og vi kjenner i alt tyve lag som var tilsluttet forbundet før 1912. Disse lagene var
Østfold : Ystehede, Liholt, Hov og Nokkedalen, Fredrikshald, Torsnes, Spjerøen,
Aspedammen, Skjærhalden
Kristiania : Kristiania, Kampen og Vaalerengen, Sagene, Grünerløkken, «Frihet»
Bergen : To lag
Telemark : Saaheim, Skien
Andre lag : Narvik, Kirkenes, Kongsberg.[19]
Bevegelsen fikk umiddelbart et oppsving og kom muligens opp i et medlemstall mellom 600 og 800 i løpet av et par år, i følge Ingar Holm.[20] I følge Olav Scheflo kunne forbundet «en tid opvise et medlemstal paa 500. Men det gik fort tilbake igjen, og jeg gjør vist ingen uret naar jeg sier at forbundet nu strides med døden.»[21] NUF kunne i 1909 og ─10 registrere en betydelig fremgang, men tapte etter 1911 kampen om den sosialdemokratiske ungdoms gunst, og skrumpet inn til å bli en liten, men aktiv, sekt.[22] Forbundet sto sterkest blant den norsk‑ svenske blandingsbefolkningen i Østfolds steinhuggerdistrikter rundt Iddefjorden. Steinhuggerne kunne ordne arbeidet sitt på selvstendig vis, og tjente vanligvis langt bedre enn vanlige industriarbeidere, og hadde derfor et godt utgangspunkt for politisk skolering og aktivitet.
Ungsosialistene sto sterkt i områder med industrireising, stor anleggsvirksomhet og gruvedrift. På slike steder vil det danne seg et rotløst, radikalt miljø hvor syndikalistiske tanker vil ha stor appell. I tillegg var det nok også en del svenske arbeidere der.
«Bare i en enkelt landsdel, blandt den norsk‑svenske blandingsbefolkning i Smaalenenes stenhuggerdistrikter viste den anarkosocialistiske bevægelse sig at ha slaat dypere røtter. Man behøver bare at studere det hektografiske blad 'Idealisten', 'artikel‑ og diskussionscirkulære for medlemmer av Smaalenenes ungsocialistiske distrikt', aargang 1910‑13 for at bli klar over at her var det Hinkes aandsretning som dominerte. Den anarkistiske filosofi og avholdssaken blev dyrket med sand lidenskap, likesom angrep paa ledervældet og overløpere maatte betragtes som obligatorisk. Racen var let at kjende paa det store svarte slips og den bredbremmede hat. Men om slipset var hemma från Sverige, saa bar tankene og sprogets dragt et sterkt præg av Ibsen, Krapotkin eller Stirner. Enkelte var saa individualistisk at de ikke vilde staa i fagforeningen av principielle grunde. Men gjennemgaaende var det kjække, intelligente kamerater, fuld av ideer og filosofiske indfald, glødende i sin begeistring og saa herlig naive i sit syn paa bevægelsen, særlig i den første tid. Fra vaaren 1911 sporer man i 'Idealisten' en avgjort heldning mot syndikalismen, og den «ekonomiske kampen» blir det brændpunkt hvor alle de spredte straaler løper sammen.»[23]
Til forskjell fra den svenske ungsosialistiske bevegelsen, som i 1908 laget et revolusjonært parti, holdt man i Norge på den anarkistiske føderasjonsformen, uten styre med politiske fullmakter. Forbundets «sentralstyre» i Kristiania var et rent ekspedisjons‑ og informasjonsorgan. Alle vik-tige bestemmelser ble gjort ved uravstemning i de sidestilte lokallagene. Det ble straks agitert for en utvidelse av kampen gjennom opprettelse av en syndikalistisk, faglig, breifront med anar-kist-isk innretning. En tredjedel av numrene av Storm inneholdt til dels mye anarkistisk stoff.[24] Bladet hadde mange artikler om vitenskap, antimilitarisme, samt religions‑ og kirkekrikk. Det hadde også av og til et preg av bohêm‑tiden, men den teoretiske linjen var klart rent syndikalistisk.[25]
Åpningsartikkelen i Storm lyder:
«Hvad vi vil!
Voldsherredømmet eksisterer idag som for aarhundreder tilbake. Under det nu herskende privatkapitalistiske samfundssystem kan det enkelte mennesket utbytte og tyranisere sine medmennesker likesaa raat som i tidligere tiders mørke barbari. Kun formerne for utbyttingen og tyraniet er andre. Det er ikke nogen væsentlig forskjel paa lønsslavernes liv i det tyvende aarhundrede og de livsvilkaar, som trællerne i Romerriket levet under.
Privatkapitalen utfolder dag for dag sin stadig stigende brutale magt. Aandelig og materielt holdes det store proletariat, arbeiderne, ned i en ussel og menneskeuværdig tilværelse, ─ berøvet alle kulturens og civilisationens goder, som kun er forbeholdt et lite faatal, den eiendomsbesiddende klasse.
Mot dette samfundssystem, hvorunder arbeiderne, som er den skapende og bærende magt, fraranes frugterne av sit arbeide, til fordel for den profitbegjærlige kapitalistklasse, er det vi vil reise en storm ─ en kamp. Klassesamfundet maa styrtes!
Men dette angrep maa rettes mot selve roten av samfundsondet: det privatkapitalistiske produksjonssystem.
De sterkeste og vigtigste grundstøtter, som samfundet idag opretholdes av, er efter vor mening religionen og militarismen. Mot disse vil vi føre en kraftig og hensynsløs kamp.
Religionen, som altid har været et hinder for al selvstændig tænkning, fordummer og udyktiggjør arbeiderne i kampen for sine rettigheter.
Militarismen er et vaapen i den utbyttende klasses haand, hvorved den beskytter sine særinteresser og underkuer arbeiderne.
Naar derfor religionens og militarismens magt er knækket, vil det privatkapitalistiske samfund falde.
Men denne kamp maa føres paa klassekampens grund. Aldrig vil arbeiderne faa se sit samfundsideal virkeliggjort ad parlamentarisk vei. Parlamentarismen korrumperer. Det er en av kompromipolitikens uundgaaeligste følger. Erfaringen viser, at selv de mest overbevisningstro og hæderligste karakterer forkvakles og gaar tilgrunde i kompromipolitikens grumsete vand. Parlamentarismen øder kræfterne i en haapløs og litet frugtbringende kamp, for smaareformers 'gjennemførelse', mens agitationen for de store revolutionerende ideer forsømmes, saa arbeiderne litet eller intet kjender til socialismen i al dens storhet og skjønhet. Derfor er der ogsaa saa liten forstaaelse, begeistring og kraft i arbeidet.
Parlamentarismen fører arbeiderbevægelsen bort fra klassekampens grund. Men klasseaand og klassekamper er nødvendig, hvis arbeiderbevægelsen skal gaa fremover.
Vor kamp er en økonomisk kamp og derfor fører kun den revolusjonære vei til maalet. Ikke stortinget, men fagorganisationen er det organ, hvorigjennem kampen mot kapitalismen maa føres.
Derfor maa fagorganisationen styrkes og utvikles, saa at vi engang ved en generalstreik skal kunne styrte voldsherredømmet og reise det socialistiske samfund.»[26]
I Storm nr. 2 står det:
«Syndikalismen som led i arbeiderbevægelsen, har ikke andet som teori end stræpen efter menneskeværdige livsbetingelser efter nutidens forholde.
Syndikalismen er et et socialt befrielsesmiddel, naar den optar socialismens og anarkismens idealer i sig. Den blir da den økonomiske taktik for disse idealer og de socialpolitiske frihedsidéer, ─ utvider dermed rammen for det syndikalistiske væsensbegrep og blir den sociale revolutions kampgruppering ─ det anarkistiske ideals maal.
Aldrig kan syndikalismen træde i stedet for disse teoretiske anskuelser, ─ være sig selv nok; først gjennem den socialistiske anarkisme finder syndikalismen sit teoretiske maal, sin teoretiske berettigelse og rettfærdiggjørelse. Syndikalismen maa derfor stadig arbeide for de socialistisk‑ anarkistiske idéer saafremt den tar sigte paa det rent økonomiske omraade. Denne propaganda maa være dens sociale aktion, som den er anarkismens metode og kamptaktik. [...]
Den historiske utviklings momentfaser kan, naar de gjennom en klar oversigt og ut fra en rigtig bedømmelse av forholdene er bragt til et fælles, stort maal i den proletariske frigjørelseskamp, være av betydelig værd for den del av menneskeheten, som stræber efter ideelle maal. Kun gjennem deres aandelige erkjendelse, kun gjennem opfatningen og forstaaelsen av disse momentfaser og den derigjennem skimtede veiviser fører vor vei fremad til det endelige maal. En objektiv anskuelse, overveielse, og saa den rigtige værdsættelse av hver saadan momentfase er ogsaa uundgaaelig nødvendig, men feilagtig og overfladisk opfattet, er de ikke noget fremskridtsmiddel, men virker kun forvirrende og er eller kan bli en hindring for dem, der maalbevidst og klart skuer ind i fremtiden. Især da sker dette, naar deres betydning overvurderes paa grund av mangelfuldt kjendtskap til sakernes virkelige stilling, ─ de saker, som skal tjene til at gi os oplysning, og som skal forklare de eller de forholde, som for den daværende tid maaske var de rigtige, men som sikkert var forgjængelige, ─ og i hvis sted det maa være opgaven at sætte, hvad der er uforgjængelig rigtig og uovervindelig i sin positive stræben: Det socialistisk‑anarkistiske ideal og den verdensanskuelse, der tjener dette.»[27]
I en resolusjon fra september 1909 het det:
«Da det har vist sig, at den av arbeiderpartiet benyttede taktik parlamentarismen, øver en svækkende indflytelse paa fagbevægelsen og fører denne bort fra klassekampens grund, opfordres alle tilsluttede lags medlemmer at opta et intenst arbejde i sine respektive fagforeninger for at faa disse meldt ut av Det norske arbeiderparti, idet vi hævder, at den kamp vi fører, ikke er nogen politisk, men en økonomisk kamp.»
I Storm nr. 4 1910 skrev formannen i Norges ungsocialistisk Forbund, Carl Johannesen, en artikkel med tittelen «Ungsocialisme kontra socialdemokrati» hvor det bl.a. het:
«Ungsocialismen er en revolutionær bevægelse, som ad direkte vei vil styrte det nuværende kapitalistiske samfund; socialdemokratiet er en reformistisk, borgerlig bevægelse, som vil forbedre, ikke omstyrte, det nuværende samfund.
Det skarpeste skille mellem ungsocialismen og socialdemokratiet, er spørsmaalet om deltagelsen i det politiske arbeide, deltagelsen i parlamenterne.
Socialdemokratiet lægger al sin kraft og energi i det politiske arbeide; ungsocialismen er antiparlamentarisk. [...]
Hvorfor forkaster ungsocialismen deltagelsen i parlamentet? Fordi det er et ubrukelig vaapen i klassekampen, og fordi det vil føre til arbeiderbevægelsens ruin. Arbeiderne vil aldrig kunne omstyrte samfundet gjennem parlamentet. [...]
Ungsocialismen vil omstyrte samfundet gjennem de institutioner, som socialdemokratiet for sit politiske jobberi har sat fuldstæmdig i skyggen, nemlig fagforeningerne.
Arbeidernes kamp er en kamp for at erobre den økonomiske makt, ikke den politiske, og den økonomiske kamp kan kun føres gjennem fagforeningerne, hvor man naar kapitalisterne direkte; disse fagforeninger skal saa tilslut overta produktionen, og man behøver ikke overlate dette til en stat. [...]
Socialdemokratiet tilstræper en socialistisk stat. Staten skal være eiendomsbesitter. I denne stat maa der være en regjering og som følge derav en stab av embedsmænd. Der vil med andre ord bli to klasser i den socialdemokratiske stat ogsaa; de, som regjerer, og de, som blir regjert. Lønssystemet skal bibeholdes, enhver skal faa efter sin fortjeneste.
Som det av dette fremgaar, saa blir det en klassestat, hvor der findes herrer og slaver, som nu; forskjellen er altsaa kun den, at staten eier produktionsmidlerne istedetfor privatkapitalisterne. Arbeidernes kaar vil antagelig bli forbedret, men lønsslaver vil de fortsætte at bli, de vil ikke bli frie individer. Det blir følgen av, at socialdemokratiet har slaat ind paa den parlamentariske vei og beskjæftiger sig med borgerlige reformer for at lappe paa den gamle samfundsskute, istedetfor at kaste den bort og erstatte den med en ny.
Ungsocialismen er ingen ny idé eller teori. Det er socialismens rene lære, den prædiker, dens, som gjennem socialdemokratiets overgang til en borgerlig bevægelse er blit forfusket og forvrængt, saa man nu ikke kan kjende igjen den lære, som de første socialister sendte ut blandt arbeiderne.»[28]
Et skandinavisk syndikalistmøte ble avholdt i Liholt ved Idefjorden, arrangert av Krokst(r?)and LS 15/10 1911. 3─400 arbeidere møtte opp.[29]
Forbundet satset nå alt på å bygge opp en syndikalistisk breifront. Allerede i 1911 ble det etablert en kontakt mellom Norges Ungsocialistiske Forbund og Fagopposisjonen,[30] og de fleste av aktivistene kastet seg inn i kampen for å vinne så mange som mulig av de fagopposisjonelle for en anarkistisk‑syndikalistisk strategi. I Storm nr. 9 1911 hadde Christian W. Andersen, formann i Trondhjem samorganisasjon, en artikkel om «Ungsocialisme og syndikalisme, Albert Eines, nestformann i Trondhjem samorganisasjon, hadde en artikkel om «Den trønderske fagopposition» som hadde startet i nummeret før, og Martin Tranmæl hadde et reisebrev , «Den engelske situation», som beskrev hvordan nye kampmidler var i fred med å vinne innpass i den engelske fagbevegelsen. Man vurderte Trondhjemsresolusjonen meget høyt, og betraktet medlemmene av Fagopposisjonen som allierte i sin kamp mot sosialdemokratiet og for den sosialistiske revolusjonen. Men det virket «imidlertid som om ungsosialistene på dette tidspunkt ikke var klar over at opposisjonen i Trondhjem sto for en annen syndikalisme enn de selv», hevder Ingar Holm.[31] Vi skal senere se litt på hva denne «annen syndikalisme» var.
Landsmøtet i 1912 besluttet å flytte sentralstyret fra Kristiania til Saaheim fordi dette var forbundets største forening. Det brøt ut en streik her, og de ledende ungsosialistene, som også hadde vært medlem av streikekomiteen, ble jaget vekk fra anlegget. Sentralstyret flyttet dermed tilbake til Kristiania. I mars 1912 gikk Storm inn, og Direkte Aktion ─ «organ for revolutionær fagbevægelse og ungsocialismen.» ─ ble startet den 16. november 1912 med Carl Espelid som redaktør. Senere ble bladet redigert av en komié. Bladet inntok en mer syndikalistisk karakter enn det Storm hadde.[32] Det neste landsmøtet ble avholdt i Kristiania i pinsen 1913. Her ble Kristiania ungsocialistiske forening pålagt å utpeke sentralstyre, med unntak av forretningsfører og ekspeditør.[33]
Styret ble stadig mer opptatt av Fagopposisjonens virksomhet og 2/2 1913 var ungsosialistene med på å danne Kristiania fagoppositionsgruppe, som representerte en ren syndikalistisk linje. Her ble de en dominerende gruppe. På Fagopposisjonens stiftelsesmøte stilte de med flere typisk syndikalistiske forslag. Gruppen hadde i 1914 og 1915 et medlemstall på gjennomsnitt 30. Formann i 1914 var O. Karlsen og i 1915 Alfred Marius Nilsen (1883‑?).[34]
Gjennom en klausul mot videre overdragelse garderte man seg mot at Direkte Aktion skulle miste en anarkistisk profil. Bladet ble lansert som organ for fagopposisjonen generelt, og på denne måten fikk man en gunstig taktisk utgangsposisjon. Etter en uravstemning i NUF ble det besluttet at Direkte Aktion skulle overgå til Kristiania fagoppositionsgruppe, og ble fra 21. mars 1914, omgjort til «Organ for revolutionær fagbevægelse. Utgit av Kr.a. fagoppositionsgruppe». Bladet gikk fra å være et organ for ungsosialismen til å bli et organ for Fagopposisjonen, og ble redigert etter Fagopposisjonens program.[35] Bladet fikk ikke særlig innflytelse over Fagopposisjonen. (I 1916 oppga Fagopposisjonen å ha 36 000 medlemmer, mens Direkte Aktion hadde et opplag på 3000.[36]) Albert Jensen ble redaktør og Ernst Rosenvinge ansvarlig utgiver. Augusta Aasen var ekspeditør og forretningsfører. Etter Jensens utvisning fra Norge ble bladet igjen redigert av en komité, nå med Jensen som medarbeider. I et brev til kommanderende general anbefalte Generalstaben i 1914 at man måtte stoppe bladet pga dens antimilitarisme.[37] Myndighetene forbød gatesalg av bladet i Kristiania.[38] Bladet hadde stadig advarsler mot bedragere som opptrådte som agitatorer for syndikalistene, og som lånte penger av arbeiderne eller deres organisasjoner uten å betale tilbake. Tømrernes fagforening abonnerte på, og bevilget penger til, Direkte Aktion.[39] Arbeidsmandsforbundets landsmøte i 1916 vedtok å bevilge kr. 500,‑ årlig til bladet.[40] I Arbeidsmanden kunne man lese beklagelser over at Direkte Aktion stadig kom med «urigtige meddelelser; men da det ikke er føste gang at bladet paa den maate løper med limstangen eller lar den frie fantasi løpe av med sig, tror vi det vilde være heldig for bladet, hvis det setter pris paa at være sandfærdig, om det undersøkte hvordan det forholdt sig med en konflikt før de skrev om den.»[41] Opplagstallet var da 2500. Alfred Marius Nilsen, sekretær i Arbeidsmandsforbundet, var ansvarshavende i 1914‑16. (Han var med å stifte Fagopposisjonen, og fungerte som dennes formann i begynnelsen inntil han i 1913 valgtes til sekretær i NAF. Han ble syndikalist i 1915.[42]) Deretter overtok Oscar L. Ottersen. Bladet gikk inn i juni 1918.
Ungsosialistenes engasjement i Fagopposisjonen medførte at de forsømte sitt eget forbund, og i mars 1914 hadde Norges Ungsocialistiske Forbund definitivt gått i oppløsning som landsomfattende organisasjon. Sentralstyret hadde opphørt å virke, og organisasjonen hadde ikke lenger noen avis. Enkelte av de lokale foreningene overlevde likevel, og i august 1915 tok Rjukan‑ foreningen initiativ til å sammenkalle et landsmøte i Kristiania med det formål å gjenopprette forbundet som landsomfattende organisasjon. Det ble imidlertid Trondhjems ungsocialistiske klub (Revolt) i Trondheim som satte landskonferansen ut i livet 29/12 1915. (Tryggve Aakervik og den senere formann for pølsemakerne, Ola Storaa, sto i spissen for Revolt.[43] Aakervik skrev ofte under pseudonymet «Robert Rein».) Her ble det vedtatt å sende en hilsen til Tryggve Aakervik som satt i Botsfengslet, og til den ungsosialistiske kongress i Stockholm hvor man mante «til fortsat kamp mot forbrydersamfundet». Det ble også sendt en hilsen til Ellisif Wessel i Kirkenes som «tak for Deres arbeide i vor fælles frigjørelseskamp».[44]
Det ble enstemmig vedtatt å gjenopprette det landsomfattende
forbundet, og forbundsstyret skulle ha sete i Kristiania.[45]
Bladet Revolt (som ungsosialistene i Trondheim hadde startet i 1914) ble
flyttet til Kristiania, og ble dette forbundets organ. På dette tidspunktet
hadde Revolt pådratt seg flere
tiltaler enn noe annet sosialistisk blad i Norge. Myndighetene prøvde stadig på
å stoppe Revolt. Den ene etter
den andre av de som satt i redaksjonen ble fengslet.[46]
Ansvarshavende var Ole Storaa, og bladet ble redigert av dansken Axel Sørensen som forøvrig ble dømt for sin redaksjon av Revolt og utvist i mars 1916. Fra
1916 ble bladet redigert av en komité, mens ansvarshavende var E. Rosenkilde.
I likhet med Direkte Aktion offentliggjorde også Revolt
navnet på personer som bedrev økonomiske misligheter, eller ikke betalte
kontingenten, overfor bevegelsen og bladet; «Sortelisten». Streikebrytere kom
også på denne listen.[47]
Tryggve Aakervik, var med på å starte bladet,
og var redaktør i perioden 1918‑21. I 1920‑årene var han agitator
for anarkistforbundet, så vel som for syndikalistføderasjonen. Han ble
medlem av NSF i 1917.[48]
Kristiania Stein‑, Jord‑ og Sementarbeideres forening var blant de første fagforeningene i Kristiania hvor de radikale syndikalistiske idéene fikk innpass, da de hadde en del svenske syndikalister og ungsosialister som medlemmer. De etter hvert så kjente anarkosyndikalistene Tryggve Aakervik og Carl O. Tangen var også medlemmer. Det ble ved en anledning bevilget penger til Direkte Aktion (25 kroner), og Revolt fikk i 1915 lov til å legge ut liste på kontoret til innsamling av frivillige bidrag til bladets drift.[49]
Ingenting tyder på at Norges Ungsocialistiske Forbund hadde noen særlig organisatorisk fremgang etter at det ble konsolidert på nytt som et landsomfattende forbund, hevder Ingar Holm.[50] 7. april 1917 ble det avholdt en skandinavisk konferanse mellom de ungsosialistiske forbundene i Sverige, Norge og Danmark. Dette ble gjentatt 29. juni 1918. 24. november 1917 møttes endel medlemmer av ungsosialistiske klubber og foreninger for å stifte Trøndelagens anarkistiske distriktorganisation som en distriktsorganisasjon i tilslutning til NUF. Formann ble Ludvig Øien. I 1918 var Tryggve Aakervik formann i NUF. Han var også medlem av NSF siden stiftelsen.[51]
«Program
for Norges ungsocialistiske forbund
Vedtat
paa konferance i Trondhjem 1915 og i Kristiania 1917
Forbundets
formaal er:
1. Indarbeide forstaaelsen av den revolutionære socialistiske og
anarkistiske idé hos arbeiderne og især ungdommen, samt at i det hele tat at
arbeide for dennes individuelle og kulturelle utvikling med det anarkistiske
samfund som maal.
2. At sprede oplysning gjennem foredrag, diskussion, utgivelse av
brosjyrer o.l., om den revolutionære socialisme, samt produktionens overtagelse
av producenterne.
3. Oplyse arbeiderne om parlamentarismens og det repræsentative systems
uduelighet i klassekampen.
4. Bekjæmpelse av militarismen ved agitation blandt de
vernepligtige: specielt ved spredning av korte, fyndige oprop og greit
avfattede brosjyrer.
5. Kamp mot religionen i alle dens former.
6. Oplyse arbeiderne om Nymalthusianismen og dens betydning for
arbeiderne i deres frigjørelseskamp.
7. Arbeide for rusdrikkens avskaffelse.
8. Sammenslutte alle ungsocialistiske
klubber forat gjennemføre en planmæssig agitation.»[52]
Tryggve Aakervik
[1].Fra «Storm» nr. 5 1910
[2].Alarm nr. 52, 15/2 1923.
(«Landsorganisationen foran en sprængning. En samling om Norsk syndikalistisk
Federation maa bli følgen.»)
[3].Aamot 1929.
[4].Aamot 1929,
[5].Storm nr. 1 1909. Se også Hansen m.fl. 1923:85-89.
[6].Obligat = uunnværlig,
nødvendig.
[7].Skafott = stillas reist som
rettersted. Her ble den dømte halshogd, hengt e.l.
[8].Den eneste «Carmagnole» jeg
har funnet er «Carmagnole for rojalistene» («La Carmagnole des Royalistes»).
(Bøe 1976:13) Der er ikke teksten slik. Det er mulig at det fantes flere
«Carmagnole».
[9].Olaussen 1945:84-85.
[10].ARK 1678.
I
Vikingen nr. 42, 16/10 1909, står det i et vers i diktet «Valg og Anarki» av
«aha & fils»:
«En
Skrædder, som var Anarkist,
og
Leder for de unge,
han
rundstjal Kassen nu tilsidst
og
voldte Sorger tunge.
Mot
Tyvesamfund talte han,
Mot
falske Sortekjoler.
Ja,
Østby gjør vist, hva han kan, ─
Men efterpaa han ’holer’. ─»
[11].Rognes 1974:207 og 222,
note 99 og 100..
[12].Olaussen 1945:82, 85.
[13] Storm nr. ? 1909 («Ned med ungsocialisterne!» Av Ingvald Rastad).
[14].Storm nr. 1 1909.
[15].Storm nr. 6-7 1910.
[16].Alarm nr. 37 1927.
[17].Alarm nr. 29 1927 («Syndikalismens
utvikling i norsk arbeiderbevegelse» av Carl O. Tangen).
[18].Storm nr. 3 1909. Se også Halvorsen
2003:46.
[19].Holm 1975:29, samt 103‑104,
note 37.
[20].Holm 1975:29.
[21].«Det tyvende aarhundrede»
1912:175.
[22].Rognes 1974:284.
[23].Hansen m.fl. 1923:156.
[24].Holm 1975:102, note 28.
[25].Holm 1975:24.
[26]. Storm nr. 1/1909. Se også Lorenz 1970:45-46.
[27].Storm nr. 2/1909.
[28].Storm nr. 4/1910.
[29] Storm nr. 10 1911.
[30] Holm 1975:28
[31].Ibid.
[32].Alarm nr. 29 1927 («Syndikalismens
utvikling i norsk arbeiderbevegelse» av Carl O. Tangen).
[33].Direkte Aktion nr. 11/1913. Styret ble valgt
kvartalsvis. Foreningen skiftet stadig navn:
Kristiania
Ungsocialistiske Forening ÷ 7/12 1922
Kristiania
Anarkist‑kommunistiske forening ÷ 23/5 1924
Kristiania
Social‑Anarkistiske Forening ÷ 15/1 1925
Oslo
Social‑Anarkistiske Forening ÷ april 1926 (?). Ble også kalt Oslo
Anarkistiske Forening. Jeg har ikke data etter dette.
Foreningen
hadde en håndskrevet avis «Lynglimt», som ble opplest på klubbmøtene.
Redaksjonen gikk på omgang blant medlemmene. (Det er mulig at de også ga ut
«Lyngblomsten».)
(Kilde:ARK
nr. 1679, Kassabok, møteprotokoller)
[34].FO 1916:23.
[35].Direkte Aktion nr. 5, 21/3 1914 («'Direkte
Aktion' organ for fagoppositionen.»).
[36] Alarm nr. 29 1927 («Syndikalismens utvikling i norsk arbeiderbevegelse» Av Carl O. Tangen)
[37].Agøy 1997:68.
[38].Cirkulære nr. 1 1915. Fra
den norske fagoppositions styre til de tilsluttede foreninger. Trondheim i
februar 1915. (ARK 1630)
[39].Tjelmeland 1985:133.
[40] NAF 1916:203.
[41].Arbeidsmanden nr. 2 1917:28
(«Feil underretet»).
[42].Alarm nr. 48, 26/11 1921 («Arbeidsmandsforbundets
styre og syndikalismen. Alfr. M. Nilsen kræves exkludert for sin
agitation; men fagforeningen sier nei.»).
[43].Zachariassen 1979:134.
[44].Revolt nr. 1 1916 («Referat fra den
ungsocialistiske konferance i Trondhjem.»)
[45].Forbundets første adresse
var frk. Holmfrid Egenes, Birkelundsgaten 2 IV.
[46].Revolt nr. 1 1916 («Revolt.»).
[47].Arbeidsmanden,
medlemsbladet til Arbeidsmandsforbundet, hadde tilsvarende Den sorte tavle
(også kalt Den mørke tavle). De som ikke oppfylte sine plikter til sin
organisasjon, dvs. ikke betalte kontingenten, kom i Sløvhedens protokol. I De
fraløbnes protokol kom de som uten gyldig grunn meldte seg ut av foreningen.
[48].Alarm nr. 49, 3/12 1921 («Dommen mot
'Alarm's redaktør.» Av Trygve Aakervik). I følge Alarm nr. 3, 21/1 1922 var Aakervik medlem av NSF siden stiftelsen. («En ny og
skrikende klassedom. Trygve Aakervik dømt til fem maaneders fængsel.»)
[49].Ryggvik 1995.
[50].Holm 1975:69‑70.
[51].Alarm nr. 3, 21/1 1922 («En ny og
skrikende klassedom. Trygve Aakervik dømt til fem maaneders
fængsel.»).
[52].Aakervik 1919.