I NAFs beretning for 1916 ble det bemerket fra Bergen og Stavanger distrikt at det ble organisert og agitert for SAC.[1] I oktober 1916 ble det reist spørsmål om stillingen til de personer ute på arbeidsplassen som vegret seg for å gå inn i Kristiania Stein‑, Jord‑ og Sementarbeiderforening, og som «inntok en uvennlig holdning til fagorganisasjonen under påberopelse av at de sto i en L.S.», i hovedsak svensker. Enkelte mente at dette var en lite solidarisk holdning fra vedkommende arbeideres side. Saken vakte stor debatt.[2] Arbeidsmandsforbundets hovedstyre avholdt ekstraordinært møte i Kristiania 10.‑12. desember 1916.
«Første
punkt paa dagsordenen var foranlediget ved skrivelser fra Aalesunds
Stenarbeiderforening
og Kristiania og Omegns Jernbanearbeiderforening hvori disse beklager sig over
den splittelse som foraarsages ved de svenske syndikalisters agitation paa
arbeidspladsene, samt forespørsel om hvilken stilling forbundets medlemmer skal
indta til de av syndikalisterne stiftede lokale samorganisationer som
tilsluttedes S. A. C. i Sverige.»[3]
Et forslag fra Volan ble vedtatt:
«Hovestyret
vil uttale sin beklagelse over at medlemmer fra Sveriges Arbetares
Centralorganisation har stiftet lokale
samorganisationer her i landet i tilslutning til sin centralorganisation i
Sverige.
Dette
forhold er saa meget beklageligere, som det her i landet er rik anledning til
for S. A. C.s medlemmer at arbeide for sine ideer indenfor den bestaaende
organisation. En splittelse av arbeidernes fagorganisation vil utvilsomt
svække den norske arbeiderklasses kampevne og skade organisationens fremgang
og vekst.
Da
det er hensigten med al organisering av arbeiderne at gjøre det mulig for
arbeiderne ved fælles optræden at høine sine øonomiske kaar for tilslut at
tilkjæmpe sig kontrollen over arbeidsmidlerne, skulde det synes som at ingen
retning inden organisationen skulde ha nogen interesse av at splitte arbeiderne,
men at samle alle til enig arbeide for socialismens seier over
privatspekulationens
interesser.
Ut
fra dette vil hovedstyret henstille til alle arbeidere som er beskjæftiget her
i landet at slutte sig til de bestaaende organisationer.
Arbeidsmandsforbundet
kan derfor ikke anerkjende nogen organisation, som arbeider for en splittelse
av arbeiderklassen. Heller ikke lokale samorganisationer i tilslutning til
S.A.C.
For
at lette overgangen fra S. A. C. til Arbeidsmandsforbundet indvilger
hovedstyret i at de arbeidere, som har været medlemmer av S. A. C. i Sverige og
har sine bøker i orden har ret til overgang til N. A. F. uten at erlægge
indskrivningspenger.
Hovedstyret
er villig til at la sig representere paa en konferance av representanter fra L.
S. og S. A. C.s og Fagoppositionens styre.»[4]
Arbeidsgiverforeningens blad hadde sine synspunkter på NAFs hovedstyremøte:
«Vi
har før paavist det intime samarbeide mellem de syndikalistiske organisationer
og Norsk arbeidsmandsforbund. Det kom ikke mindst tilsyne paa forbundets
sisste aarsmøte. Interessen for en nærmere forbindelse syns stadig stigende. I
begyndelsen av december var arbeidsmandsforbundets hovedstyre sammenkaldt til
møte for bl. a. at behandle de svenske syndikalisters agitation i Norge. [...]
Der fremkom paa hovedstyrets møte tre forslag. Alle var enig i at beklage
dannelsen av disse syndikalistiske organisationer. Dog ikke for sakens egen
skyld, men fordi de vildfarne ikke hadde søkt hus og hjem i
arbeidsmandsforbundet, hvor øiensynlig syndikalister og syndikalistiske ideer
er hjertelig og broderlig velkomne. Hvad forslagene skilte sig i, var alene den
mere eller mindre behagelige maate at si det paa. [...] Sluttelig blev hr. Volans,
som var omhyggelig avfilt til alle kanter, vedtat mot 9 stemmer. Det er stas og
atter stas med syndikalistene, naar de bare vil melde sig ind i
arbeidsmandsforbundet. De skal endog kunne overføres uten indskrivningspenger,
og hovedstyret vil la sig repræsentere paa en konferanse av repræsentanter for
forskjellige syndikalistiske organisationer. La dem bare faa mest mulig magt!
Likegyldig paa hvilket grundlag ‑ likegyldig med hvilke ledere.»[5]
Lokale Samorganisasjoner fungerte som en slags konkurrenter til fagforbundene, spesielt til Norsk Arbeidsmandsforbund som, i likhet med LSene, organiserte gruve‑ og anleggsarbeidere. LSene søkte også å trekke de uorganiserte ved anleggene, hovedsakelig bondegutter, inn i sin organisasjon. Dette medførte en del konflikter. Det var ønskelig å få LSmedlemmene inn i den ordinære fagbevegelsen. Også innen Fagopposisjonen så man med skepsis på det man mente var en splittelse av fagbevegelsen. Enheten i arbeiderbevegelsen måtte bevares, og omformingen skulle skje innenfra. «Fagoppositionen skal være en agitationsorganisation indenfor rammen av fagorganisationen.»[6] 27/12 1916 ble en konferanse holdt mellom Lokale Samorganisasjoner (2 fra SAC), Norsk Arbeidsmandsforbund (Rich. Hansen, Afred. M. Madsen, Elias Volan) og Fagopposisjonen (Halvard Olsen) for å få slutt på stridighetene. Arbeidsmanden for januar 1917 har en skildring av møtet:
«Selvfølgelig
blev der fuldt hus, og en slik anledning kunde ikke de syndikalistiske ledere
og omreisende agitatorer la gaa ubenyttet. De fremmøtte skulde faa høre hvilke
mestre de var til at turnere fraserne om den føderative organisationsform og
skjælde de norske organisationer og deres ledere ut paa svensk.
Som
paa tungetalermøterne gik det ogsaa her. Naar aanden kom over dem, saa grep de
ordet for at vidne enten de var repræsentanter eller tilhørere, saa det
allerede
fra første stund maatte staa for enhver at nogen saklig konferanse om de
praktiske organisationsspørsmaal vilde der ikke bli tale om. Dette saa meget
mere som der allerede dagen i forveien av spidserne for den syndikalistiske
organisation var utarbeidet et manifest, som straks efter møtets begyndelse
ble oplæst og erklært som deres 'orubliga ståndpunkt'.»[7]
Medlemmene av SAC ble tilbudt fri overgang til Arbeidsmandsforbundet. Syndikalistene var avvisende til å gå inn i den «reformistisk‑politiske» fagbevegelsen, og uttalte blant annet:
«Vor
uforanderlige beslutning er:
1. At ikke uten i visse undtagelsestilfælder
gaa ind i nogen reformistisk‑politisk organisation med tilslutning til
landsorganisationen.
2. Inmeldelse i saadan kan kun tænkes om
absolut tvang eller taktiske hensyn for tilslutning maatte foreligge.
3. Tvertimot at paa kommando opløse disse
samorganisationer har vi til hensigt at styrke dem og drive en enda kraftigere
syndikalistisk propaganda, og
4. Erklærer vi saaledes de lokale
samorganisationer som den syndikalistisk‑føderative organisations
grundvold og saaledes mer end nogen anden eksistensberettiget. For os betyr det
mindre, at politisk‑reformistiske autoriteter fornekter at vi saa er.
Da
vi imidlertid ikke vil fornegte dem som har en anden opfatning ærlig at kjæmpe
for denne, og da vi ikke er uvillig til samarbeide paa selvstændighetens grund
med dem som stræber i samme retning, ─ og
Den Norske Fagopposition siger sig at gjøre det ─
erklærer vi os villig til samarbeide med denne sammenslutning paa følgende
vilkaar:
1. Oppositionen erkjender den føderative
samorganisations princip som den paa hvilken fremtidens organisation ─ her Norges arbeideres centralorganisation eller
Skandinaviens
arbeideres centralorganisation bygget paa L. S. ─ skal
bygges.
2. At oppositionens arbeide lægges agressivt
syndikalistisk kontra reformismen inden norsk arbeiderbevægelse.
3. At oppositionen ikke stiller sig i
kampstilling til vor organisation paa noget sted.
Til
gjengjæld forpligter vi os til ikke paa nogen maate at motarbeide dem i deres
opposition gjennem den reformistiske organisation; uten tvertimot, der det lar
sig gjøre som selvstændig organisation, hjælpe Oppositionen at paavirke den
reformistiske organisations medlemmer i syndikalistisk retning, uten tanke paa
at hverve proselyter for vor organisation paa deres organisations bekostning.»[8]
Richard Hansen, formann i Arbeidsmandsforbundet, advarte bestemt mot å stifte en slik særorganisasjon, og han la frem en uttalelse fra forbundets hovedstyre, der det het: «Arbeidsmandsforbundet kan derfor ikke anerkjende nogen organisation, som arbeider for en splittelse av arbeiderklassen. Heller ikke lokale samorganisationer i tilslutning til S.A.C.»[9] FO, derimot, ville sende LS' forslag ut til deres grupper til avstemning.[10] Syndikalistene ble beskyldt for å opptre arrogante overfor de norske organisasjonene. Disse, på sin side, mente at Norsk Arbeidsmandsforbund samarbeidet med arbeidskjøpere for å få dem vekk fra arbeidsplassene. Arbeidsmandsforbundets reaksjon var skarp, og man erklærte at man heretter ville behandle syndikalister på arbeidsplassene som uorganiserte[11]. I tiden som fulgte ble ord til handling, og Richard Hansen skal ha drevet det reneste angiveri mot svenske syndikalister i Sauda for å få dem utvist.[12] «Det var Hansen som i 1917 var foranledningen til myndighetenes utvisning av våre kamerater i Sauda, idet han gjorde departementet opmerksom på at de var utenlandske syndikalister, som ikke kunde vente nogen støtte av forbundet.»[13] «Den samme person sitter endnu som fastlønnet sekretær i samme forbund, som et levende eksempel paa, hvilken sørgelig korruption der raader inden den norske arbeiderbevægelse», skrev Carl O. Tangen.[14] Richard Hansen ble forøvrig tildelt St. Olavs ordenen av kongen for dyktig ledelse av papirindustriarbeiderkonflikten i 1907.[15]
En bidragsyter i Nordlands Social‑Demokrat etterlyste de positive resultater av syndikalistenes virksomhet i Sverige og Norge. Hva angikk mange av dem han hadde kjent, hadde han fått det inntrykket «at deres eneste radikalisme konsentrerer seg om brennevinsflasken, kortleiken og det å utskjelle lederne».[16] Andre innsendere mente at syndikalistene i det minste hadde initiativ: «I Bogen i Ofoten fantes lenge ingen fagorganisasjon; bygdefolket som arbeidet der, var altfor avhengig av verket. Da kom det syndikalister, en nordmann og en finne, og startet forening. ─ I det hele ble den syndikalistiske innsatsen utvilsomt mest positiv der den vanlige fagbevegelsen ikke på forhånd var representert, slik at det ble sjanse til å øve en pionérinnsats.»[17]
Representanter fra tretten LSer kom så sammen, og det ble besluttet å sende ut et forslag til de forskjellige LSene til avstemning, som ble vedtatt. Her het det:
«1. De lokale samorganisationer i Norge danner en
selvstændig organisation under navn av 'Norsk Syndikalistisk Federation'Norsk
Syndikalistisk Federation i den hensigt sammen med den syndikalistiske
organisation
i Sverige ─ samt eventuelt i Danmark ─ at
danne 'Skaninaviens Arbeideres Centralorganisation'.
2a. Konferansen foreslaar at der nedsættes en
centralkomite bestaaende av 7 medlemmer, hvorav arbeidsutvalget skal bestaa
av 3 medlemmer og forlægges til og utnævnes av Kristiania L.S., en repræsentant
for sydkysten, en i eller i nærheten av Stavanger, en i Bergen og en paa nordre
vestlandet.
2b. A.U. (arbeidsutvalget) faar i opdrag sammen
med A.U. i Sverige at ordne spørsmaalet efterhvert, dog saaledes at merker og
kontingent blir det samme her som i Sverige (alt paa norsk sprog).
2c. A.U. faar i opdrag sammen med A.U. i Sverige
at ordne spørsmaalet efterhvert, dog saaledes at merker og kontingent blir det
samme her som i Sverige.
3. Agitationen: Som organ uttaler konferansen
sig for 'Direkte Aktion' og overdrages det
A.U. at opta underhandlinger med 'Direkte Aktion's eiere om at faa indgaa som
halvpart. Agitationen forøvrig ordnes av centralkomiteen.
4. Konferansen anmoder Kristiania L.S. om at
utsende ovenstaaende spørsmaal til avstemning blandt norske L.S. for saa
senere efter avstemningen at la organisationen træ i funksjon.»[18]
28. desember 1916 ble Norsk Syndikalistisk Federation (NSF) stiftet i Kristiania. Akkurat som for Norges Ungsosialistiske Forbund, så var steinhuggerne i Østfold en viktig organisatorisk basis for den nye organisasjonen.
I et sirkulære fra Norsk Arbeidsmandsforbund i begynnelsen av 1917 konkluderer forbundets hovedstyre med at medlemmer av LS var å se på som uorganiserte. Fra ordskiftet til Oslo Stein og Jord på generalforsamlingen i begynnelsen av 1917 ble det hevdet at «det er flere eksempler på at de såkalte L.S.‑medlemmer opptrer som indirekte lønnstrykkere og dessuten stagnerer agitasjonen.»[19] Andre mente, selv om de var uenige i det å stifte en syndikalistisk organisasjon utenfor de bestående organisasjoner, at siden de nå engang eksisterte skulle man ikke oppta noen kamp med dem, heller ikke å betrakte dem som uorganiserte. Senere skulle foreningen få en rekke NSFere som medlemmer: Trygve Aakervik (som tapte formannsvalget i foreningen i 1924), Malfred Bergseth, Peder Framnes og Jens Tangen.[20]
9. april 1917 ble det opprettet et skandinavisk samarbeid mellom Norsk Syndikalistisk Federation (NSF) og Sveriges Arbetares Centralorganisation (SAC) i form av en fellesorganisasjon under navnet Skandinaviens Arbeideres Centralorganisation.[21]Administrativt innebar dette samarbeidet at man hadde et felles medlemsregister med løpende nummersystem. Dette var en fordel siden syndikalistene stadig dro over grensen for å få arbeid i nabolandet. I 1920 ble det oppløst igjen.[22] SAC var for en deling av medlemsregisteret, mens NSF var mot.[23] På SACs kongress i 1922 ble det vedtatt at et felles medlemsregister skulle gjeninnføres fra og med 1/1 1923.[24]
Bygningsarbeidernes fællesgruppe vedtok i mai 1917 at medlemmene i LS skulle betraktes som «solidariske kamerater» ─ dvs. som ikke uorganiserte selv om de ikke var med i de regulære fagforeningene. Tømrernes fagforening forkastet dette. Dette var ikke uten betydning, da standpunktet jo var at de som nektet å organisere seg skulle fjernes fra arbeidsplassene. Helt frem til begynnelsen av 30‑tallet var det småepisoder på grunn av dette. Dette var likevel ikke uttrykk for at foreningen tok avstand fra syndikalismen som ideologi ─ samme våren ble det bevilget kr. 25,‑ til Norges Ungsocialistisk Forbunds «antimilitaristiske agitation». Foreningen bevilget for øvrig også på 20‑tallet penger til Revolt.[25]
Hvorfor foreslo LS‑representantene at NSF skulle dannes?
«I
den tidiga debatten hade ingen framfört idén att SAC:s LS skulle ombildas
till en fristående norsk organisation. Däremot väntade sig många att norska LO skulle bli föremål
för delning. Tidpunkten härför antogs ligga efter LO‑kongressen 1917,
där oppositionen i anslutning till 15‑ mannakommitténs arbete skulle få
testa sin styrka och sannolikt komma til korta. Då skulle en ny
organisationsbildning
vara mest följdriktig. Den timade Kristianiakonferensen hade i verkligheten
inte skapat något nytt läge. Likväl var LS‑ombuden eniga i sitt förslag
om en ny organisation. Självklart måste stundens ingivelse med den direkta
konfrontationen och klandret av svenskheten ha spelat en viss roll. Men den
avgörande förklaringen måste vara den att LS‑ombuden agerade i enlighet
med sin övertygelse utan att se till taktiska hänsyn. De trodde att en
fristående,
norsk, syndikalistisk organisation genast skulle attrahera ett betydande antal
medlemmar, vilka inte hyste tiltro till NAF/NFO. Därigenom skulle en
stark organisation redan finnas för att ta emot de medlemmar som kunde
förventas bryta med LO efter kongressen 1917.»[26]
NSF var ikke delt opp i forskjellige særforbund, men i Lokale Samorganisasjoner. Disse fanget opp arbeidere fra forskjellige yrker på samme sted. NSFs daglige administrative arbeid ble ivaretatt av et arbeidsutvalg på fem personer. Arbeidsutvalget hadde ingen reell myndighet. Den årlige landskongressen påla det arbeidsoppgaver. LSenes selvstendighet var derfor svært stor. Dette gjaldt, ikke bare i indre saker, men også mellom LSene, og overfor andre fagorganisasjoner. Det enkelte medlems initiativ og spontanitet var ikke bundet av vedtak gjort av andre på et høyere plan ─ slik det var, og fremdeles er, i LO og DNA. Man hadde de beste muligheter til en fri og selvstendig utvikling og handling.
I begynnelsen fungerte Direkte Aktion som organ for syndikalistføderasjonen. Fagopposisjonen likte ikke dette, og de prøvde å overta bladet ved å flytte det til Trondheim med Alfred Madsen som redaktør. Selv om Tranmæls folk hadde flertall i Fagopposisjonen, så kom de ingen vei med Direkte Aktion på grunn av den tidligere nevnte klausul. I følge et gammelt eiendomsdokument skulle NUF ha forlagsretten til bladet, og forbundet motsatte seg at bladet betingelsesfritt ble overdratt FO.[27] Kristiania Fagoppositionsgruppe var villig til å overdra bladet til FO, men knyttet som betingelse at det også for fremtiden skulle utgis i Kristiania. Styret i FO kunne ikke gå med på det, idet de mente at de var ute av stand til å kontrollere de forskjellige disposisjoner som kunne bli foretatt, såvel med en forretningsmessige ledelsen av bladet som med redaksjonen og med en virksomheten redaktøren hadde som agitator.[28] I 1913 var spørsmålet opp for første gang. Styret mente da at et slikt organ måtte ligge der styret var, men siden det i Trondheim allerede var et blad, Ny Tid, som støttet Fagopposisjonen fullt ut, og det var ikke behov for to slike blader på samme sted. Det beste var om Kristiania Fagoppositionsgruppe kunne fortsette å gi det ut. Saken ble tatt opp på flere konferanser, og Kristiania Fagoppositionsgruppe var villig til å overdra bladet, men NUF som hadde eiendomsretten til bladets navn motsatte seg dette. I lengden kunne selvsagt ikke denne situasjonen fortsette, og i juni 1918 kom det siste nummeret av dette bladet. Fagopposisjonen begynte i stedet å utgi en helt ny ukeavis, Solidaritet, Organ for revolutionær fagbevægelse, fra juli.[29] Bladet ble overdratt Kristiania fagoppositionsgruppe for at de skulle redigere og ekspedere det, mens Fagopposisjonen overtok det økonomiske ansvaret. Hele den gamle redaksjonsstaben, like fra redaktøren til «trykfeilsdjævelen» gikk så over til Fagopposisjonens nye organ.[30] I Direkte Aktion sto det å lese: «Bladet kommer dog fremdeles til at bli administrert og redigert av de samme som har med Direkte Aktion.»[31] Bladet hadde en syndikalistisk tendens, og var mer utbredt enn Direkte Aktion noen gang var.[32] Føste nummer hadde et opplag på 2600. Ved årsskiftet var det oppe i 3200. Bladet hadde ca. 80 forhandlere og omkring 1000 abonnenter. Solidaritet ble redigert av en komité som fra begynnelsen besto av Albert Jensen, Martin Tranmæl og Alfred Madsen. Senere kom Johs. M. P. Ødegaard, Alfred M. Nilsen, Kristian Aune og Osc. L. Ottersen med i redaksjonen. Ekspeditør var Augusta Aasen. Diskusjoner og fortsettelsesartikler fra Direkte Aktion ble videreført i Solidaritet. Kommunikasjonen mellom styret i Trondheim og avisens redaksjon i Kristiania var heller dårlig.[33] Det var lite formasjon om interne forhold, og den eksterne propagandaen for Fagopposisjones idéer var heller liten. Siste nummer kom ut 19. juli 1919.[34]
Revolt fungerte nå som meddelelsesblad for NSF frem til april 1919 da syndikalistføderasjonen kom med en egen 14‑daglig avis, Alarm. Fra oktober kom den som ukeavis. I tillegg til artikler om arbeiderkamper i inn‑ og utland, hadde bladet teoretiske artikler og meddelelser. Forretningsfører var Einar Mikkelsen. (I oktober 1927 var ikke Mikkelsen lenger medlem av NSF.[35]) Redaktør var Carl O. Tangen (1888‑1947). Han satt som redaktør fra 1919‑1927, deretter var han ansvarshavende i avisens redaksjonskomité. Tangen var også en periode sekretær for Akershus & Hedmarkens Agitationsdistrikt i NSF. Han var også medlem av Kristiania Ungsocialistiske Klub. Avisen nådde langt utover egne rekker. Avisens opplag i 1919 var på 3000 for første nummer. Det største opplaget det året var 7000. Stort sett lå opplaget på mellom 3500 og 4500 det året. Medlemstallet var på sitt høyeste 1616 personer (4. kvartal).[36]
Carl O. Tangen (Karl Olsen) var formann i Kristiania Stein‑, Jord‑ og Sementarbeideres forening fra 25/1‑1914, men fungerte bare til juli måned, da han måtte stikke av til Sverige på grunn av at han var ettersøkt for militærnekting. I Sverige gikk han inn i SAC. I 1918 kom han tilbake til Oslo og ble medlem av NSF 6/11.[37]
«Etter at han kom tilbake har han stått i
ledelsen for en slik organisasjonsdannelse i Norge, fram for alt som redaktør
for Alarm. Carl O. Tangen har ikke et øyeblikk veket fra den vei han den gang slo inn på.
Stillferdig og trofast har han gått inn for den sak han har tro på og tillit
til, selv om det ikke så sjelden oppsto motsetningsforhold mellom dette arbeid
og den forening han var gått ut fra.»[38]
Alarm hadde liste over streikebrytere som «maa behandles efter fortjeneste av alle klassebevisste arbeidere ».[39]
Syndikalismen kom til å stå særlig sterkt i rallarmiljøet. Dette var folk som dro fra det ene stedet til det andre, rastløse og frie. Det var den store mangelen på arbeidskraft som gjorde denne friheten mulig. Man fikk alltid arbeid. Det var høykonjunktur, og i denne situasjonen var det klart at militant faglig kamp ga resultater. Fikk de sparken et sted var det bare å dra til et annet, og fortsette kampen der. Særlig sterkt sto NSF i Nord‑ Norge, og blant anleggsarbeiderne sørpå ved bl.a. Rauma‑, Røros‑ og Sørlandsbanen.
Selv om Arbeidsmandsforbundets holdning til syndikalistene var avvisende, så kunne det unntaksvis forekomme et samarbeid lokalt. Dette skjedde bl.a. ved Fosdalen gruver, der det en stund var én avdeling av Arbeidsmandsforbundet og én syndikalistisk forening ─ med et fellesstyre! Men slike kombinasjoner ble ikke støttet av forbundsstyret.[40] Det ble også samarbeidet om en blokade i Haugesund i 1920.
Norges Ungsocialistiske Forbund ble en fødselshjelper for NSF. Forholdet mellom ungsosialismen og syndikalismen ble uttrykt slik:
«Disse
to revolutionære bevægelser er begge like nødvendige i fremtidens
revolutionskamp mot samfundet.
Ungsocialismens
livsopgave er at revolutionere arbeiderklassens hjærner for at faa dem til at
tænke revolutionært, mens syndikalismens opgave og maal derimot blir at faa
arbeiderne til at handle revolutionært, at slaa ned det nuværende samfund og
bygge op et nyt.
Ungsocialismens
arbeide er, kan man si, negativt i praktisk betydning. Dens opgave er at skape
individer, at nedbryte al autoritet, al diciplin og uselvstændighet, samt faa
individerne skolerede og oplyste til virkelige frihetskjæmper.
Syndikalisternes
arbeide bestaar i at organisere masserne, at fremskape og utvikle
solidaritetsprincipet,
at opta en revolutionær kamp paa arbeidsplasserne mot den kapitalistiske
utbytning,
samt tilsidst at overflødiggjøre arbeidsgiverne gjennem selv at overta og
organisere den fremtidige produktion, hvilket med andre ord er det samme som
socialismens virkeliggjørelse.
Dette
maal, samt de midler som arbeiderklassen skal anvende i dette
friggjøringsarbeide, maa fra vor side klart og tydelig formuleres og fremlægges
for arbeiderne om de skal forstaa og akceptere vore ideer.»[41]
«Ungsocialismen
arbeider for at arbeidernes økonomiske kamporganisationer skal bygges efter de
syndikalistiske principper.
I
den kamp som paagaar mellem fagoppositionen og den selvstændige
syndikalistiske organisations tilhængere har ungsocialismen intet standpunkt
tat.
Ungsocialismen
nøier sig med teoretisk oplysning om og agitationen for syndikalistiske
organisationer,
dens praktiske realisation interesserer os mindre som bevægelse. At
ungsocialistisk
forbunds medlemmer som saadan har tat sit standpunkt er givet.
Paa
ungsocialistisk forbunds sidste landsmøte i Kr.a. 1917 vedtokes en
sympatiuttalelse for Norsk Syndikalistisk Federation.» [42]
I løpet av drøyt tre år ga NSFs forlag ut elleve bøker og brosjyrer i et opplag på 74 000, samt formidlet en hel del dansk og svensk syndikalistisk litteratur.[43]
Fra «Manifest til Norges arbeidere»:
«1. Idet vi fastslaar at arbeiderklassen i
alle lande lider under kapitalistisk og statlig laveri ─
uttaler kongressen sig for klassekamp og international organisering paa basis
av fri sammenslutning.
2. Disse organisationer skal ha til opgave
arbeiderklassens umiddelbare materielle og intellektuelle utvikling samt at
styrte det kapitalistiske samfund og staten.
3. Kongressen fastslår, at klassekampen er
en nødvendig følge av at produktions‑ og distibutionsmidlerne er
privateiendom og uttaler sig derfor for socialisering av denne eiendom gjennem
opbygning og utvikling av fagorganisasjonene til dygtig at haandhæve
forvaltningen av disse midler saaledes at hele samfundets interesser
ivaretages.
4. Kongressen fastslår, at de
internationale fagforeningers arbeide kun kan lykkes ved ikke at delta i det
parlamentariske og religiøse arbeide, men kun ved at forklare striden som en økonomisk
strid, saaledes at man ikke kan naa sit maal ved at overlate sin sak til
regjeringerne, men kun ved at arbeiderne benytter den direkte aktion, stolende
paa de økonomiske organisationers styrke.
5. Som konsekvens herav opmaner kongressen
arbeiderne i alle lande at organisere sig i uavhængige organisationer og
forene sig i international solidaritet for tilslut at opnaa befrielse fra
kapitalismens og statens herrevelde.»[44]
«[...]
hvis vi ret skal kunne forstaa klassekampens egentlige innhold med hensyn til
dens aarsaker saavel som hendigt, (maa vi) ytterst nøie huske paa, bestemt at
skille mellem klasse og parti. [...] en klasse er en historisk given foreteelse
indenfor samfundet, mens et parti derimot [...] (kun) er en tilfældig samling
politisk likttænkende personer [...] hvor de ledende personer av taktiske
grunde – for lettere at naa
sine partiinteresser – med uret fremfører
disse i hele arbeiderklassens og til og med i socialismens navn.
Denne
begrepsforvirring, som er et produkt av de politiske personligheters bevisste
stræven efter at faa suge næring for sine partiinteresser i arbeidernes
økonomiske sammenslutninger, har gjort at arbeiderbevægelsen i og med at den
blev politisk, berøvedes sit socialistiske indhold og sin revolutionære aktionskraft,
saaledes at klassekampen [...] har overgaaet [...] til reformistisk karakter
('social fred') med staten istedetfor socialismen som maal.
Arbeiderbevægelsens
grundprincipper er som følge av dens nuværende dobbeltstilling, til parti og
klasse, stat og socialisme, i sin form og i sit væsen av to forskjellige slags:
Det autoritære og det federative. Det første, kjendt under navnet 'Arbeidernes
faglige landsorganisasjon', er i sitt væsen og i sin form uten tvil et
udmerket organ for politikerne, særskilt for socialdemokratiets
partiinteresser.
[...] gjennem centralisering av myndigheten, hvorved arbeiderne selv er blit
berøvet medbestemmelsesretten, mens arbeidernes organisasjoner mer og mer er
blitt et middel i utbytternes hænder mot arbeiderne selv.
Det
er derfor at vi [...] – initiativtagerne til
'Norsk syndikalistisk Federation' [...] har erstattet det centraliserte
myndighetsprincip med en koncentrering av arbeidernes aktionskraft, hvilket kun
er mulig indenfor en bevægelse som sætter individets selvstændighet og
medbestemmelsesrett høiere end massens kadaverlydighet.
Vi
vil altsaa ikke disciplin, kun solidaritet –
ikke en centralisering av magten over massen –
men en koncentrasjon av kraften hos massen.
Det
er gjennem denne kraftkoncentrasjon som arbeiderklassen skal lære at kjende sin
egen styrke og benytte den, uten at spørre om lov eller avvente andres
uttalelse.
Dog
er ikke dette alene det fundamentale i det føderative grundprincip. Det
fundamentale i den syndikalistiske kamporganisations væsen er tillike, at
arbeiderne selv gjøres ansvarlige for sine handlinger, ti i dette ligger frøet
til den intellektuelle og sociale opfostring, som er nødvendig for at
socialismen – som utgjør
begyndelsen og slutten paa klassekampen –
skal kunne bli en virkelighet [...]
Der
gives [...] ikke noget universalmiddel som i ethvert tilfælde er
seiersbringende i kampen. Hverken den øieblikkelig iverksatte streik,
obstruktion, sabotage eller den længe og nøiagtig planlagte arbeidsnedlæggelse
er slike. Det maa derfor [...] bero paa de lokale, industrielle, økonomiske
eller andre forhold ved hvert specielt tilfælde, om et av disse midler eller
flere skal anvendes. Det bør for hver gang tages under nøie overveielse, hvilket
av midlerne er det mest brukbare.
Det
av arbeiderne hittil brukte universalmiddel i kampen mot utbytterne –
streiken – blir det mere og mere
nødvendig ikke at bruke, dels paa grund av den mangel paa solidaritet, som de
faglige organisasjoner har paaført arbeiderne, og dels oaa grund av den
økonomiske side av saken. Det blir derfor i større utstrækning nødvendig at
føre kampen ind paa arbeidspladsen.
De
korslagte armers taktik maa erstattes med den direkte aktion. Inspirert av
klassekampens nødvendighet og maal, maa arbeiderne stadig befinde sig paa
krigsfot. Bare ville kjæmpe i de tilfælde man faar pekuniær understøttelse, det
er selvopgivelse hvorved arbeiderne selv muliggjør det kapitalistiske system
og statens bestaaen.
Mens den reformistiske fagbevægelse organiserer arbeiderne i likesaa mange fagforeninger som det indenfor en industri findes fag, saa vil Norsk Syndikalistisk Federation i de 'lokale samorganisationer', som igjen er bygget på sektioner av gjennemgående industrielle aktionslinjer, paa den maate som arbeiderne selv finder mest praktisk og brukelig, – samle alle arbeidere indenfor sig [...]»[45]
[1] NAF 1916b:7,9.
[2].Ødegård 1947:114.
[3].Arbeidsmanden nr. 12
1916:89.
[4].Arbeidsmanden nr. 12
1916:90 (Se også LOs Meddelelsesblad 11 og 12/1916:179).
[5].NAF ─ «Meddelelser» nr. 188,
31. desember 1916:426‑427 («Mere krus for syndikalistene.»).
[6].Holm 1975:86 (Den norske fagopposition.
Beretning for aaret 1917, s.9.).
[7].Arbeidsmanden nr. 1
1917:5 («Syndikalistisk agitation. S. A. C. opretter filial i Norge.»).
[8].NSF 1919:12‑13. (Se også
Klassekampen nr. 3 1917.)
[9].Ibid.:14.
[10].Revolt nr. 1 1917 («Frem for Norsk
Syndikalistisk Federation bygget paa lokale samorganisationer.»).
[11].Kåre Odlaug skriver i
«Norsk Arbeidsmandsforbund gjennom 60 år» en hel del om konfliktene mellom syndikalister,
«halv»syndikalister og sosialdemokrater innen forbundet, samt mellom forbundet
og de syndikalistiske Lokale Samorganisasjoner/Norsk Syndikalistisk
Federation.
[12].Direkte Aktion 32/1917 («Prøisseriet i
Norge.») Se også Alarm nr. 49 1922 («Kristiania-politiet atter paa krigsstien.»).
[13].Alarm 22/1925 («Rich. Hansen. 60 år»
av Helvetius).
[14].Tangen 1920:13.
[15].Alarm nr. 22 1927 («Et ord i dagens
strid».»).
[16].Odlaug 1954 bd. II:328.
[17].Odlaug 1954, bd. II:328‑329.
[18].NSF 1919:15‑16.
[19].Ødegård 1947:114.
[20].Ryggvik 1995:56
(Billedtekst).
[21].NSF 1919:19‑20.
[22].Solidaritet nr. 1, oktober 1957 («Interskandinavisk
Syndikalisme ─ En historisk Återblick» av Gust. Sjöström).
[23].Alarm nr. 40 1/10 1921 («Skandinavisk
samarbeide. Deling av medlemsregisteret.» Av Einar Mikkelsen).
[24].Alarm nr. 37, 16/9 1922 («S.A.C.s kongres» av Carl O. Tangen).
[25].Tjelmeland 1985:134.
[26].Persson 1983:293.
[27].FO 1918:11.
[28].FO 1917:9.
[29].FO 1919:6‑7.
[30] Klassekampen 27/4 1918 («Frænde er frænde verst.»)
[31].Fure 1983:282 (Direkte Aktion 11/5 1918).
[32].FO 1919:8.
[33].Fure 1983:282.
[34].Alarm nr. 9 1919.
[35] Alarm nr. 43, 22/10 1927 («Den avskyelige handling i Lørenskog formannskap.»)
[36].NSF 1920 og Norheim 1993.
[37] Alarm nr. 9, 30/4 1938 («50 år.» av R. JBn.).
[38].Ødegård 1947:85.
[39].Alarm 2/1919.
[40].Odlaug 1954.
[41].Revolt 18/1918 («Oplysningens
nødvendighet.»).
[42].Revolt nr. 15 1919 («Ungsocialismen og
Fagbevægelsen.» Av Trygve Aakervik.).
[43].Alarm nr. 13, 26/3 1921
(«Syndikalismens fremtidsutsigter» av Carl O. Tangen).
[44].Direkte Aktion nr. 9, 3. mars 1917 («Manifest
til Norges aarbeidere. Den internationale syndikalismes principper. Vedtat paa
kongressen i London 1913.»)
[45].Ibid.