Idrett

 

Idrett var ikke en populær bekjeftigelse blant syndikalistene, men de gikk inn for friluftsliv. Både i Alarm og Revolt kunne man lese kritiske kommentarer til idrettsbevegelsen.

 

«Det som vi har motarbeidet er den organiserte sport med sitt rekordjageri som trekker arbeidernes interesser vekk fra klassekampen og bort til idrettsplassene, enten som tilskuere eller som aktive akrobater. Dessuten har vi vendt oss imot det fjollete snakk om 'sport på klassekampens grunn'. Syndikalismen har aldri tatt stilling hverken for eller imot idretten. Men den motarbeider alt som hindrer arbeiderklassens revolusjonære fremmarsj og nedbryter arbeidernes interesse for sin egen frigjørelse. Sportsbevegelsen har hittil vært et stort drivhus for streikebrytere, nasjonalisme og annen reaksjonær fandenskap. Det er en av grunnene til at har tatt avstand fra den. »[1]

 

«I 'Social‑Demokraten' for 4. mars ofres ikke mer end 9 spalter paa 'Holmenkolrendet', mens derimot 'generalstreiken' i Berlin krævet hele 6 linjer. Som man ser bedriver dette blad et intens socialistisk oplysningsarbeide.»[2]

 

«Søndag den 6.juni hadde Kristiania og omegns soc. Dem. Ungdomslag et stort stevne med boksekamp ved Stabæk. Som man ser gaar den socialistiske oplysning, bygget paa proletariatets diktatur, fremover med stormskridt.»[3]

 

«En innsender klaget over dårlig oppmøte på et foredrag arrangert av Moelven LS: «Visserlig var det ca.35 stk., men massen var borte, og hvor var de? Jo, fotballkampen foregikk straks utenfor pladsen, og der var arbeiderne og ungdommen forsamlet. Tænk hvilken fornøielse at jage efter en død tingest som galninger! Arbeide 6 dage i uken og sparke fotball den 7de ─ naar skal da klassekampen foregaa? Jo, det har man overlatt til paverne i vatikanet, og da er jo alting i orden. Min egen erfaring blant disse industriarbeidere viser at de helt og holdent er forsumpet i demokratien og stoler ikke det mindste paa sig selv.»[4]

 

«På de svenske ungdemokratenes kongres i Stockholm forleden uttalte den norske gjest Aksel Zakariassen, at hans kamerater her i Norge allerede var begyndt 'at trænge ind i sportsorganisationerne for at skape den fysiske betingelse for den sociale revolution'.

Denne fysiske betingelse er saavidt vi kan forstaa endnu ikke kommet tilstede. Vi er imidlertid Z. og hans kamerater taknemmelig for at de har vist os denne mangel ved arbeidernes socialistiske opdragelse. Nu forstaar vi meget godt at storstreikens nederlag beror paa at Lian var for lite trænet i maratonløp, at Teigen manglet utdannelse som fotballsparker og at Volan hadde forsømt sine kursus i den ædle boxesport. Desuten var arbeiderne selv som tilskuere for svake i røsten naar de skulde skrike sit 'hurra' eller 'fy fanden'.

Men vi faar haape at Zakariassen nu gir dem en saa grundig lektion, at Lian ved næste styrkeprøve kan springe fra hvilken arbeidskjøper som helst, at Teigen sparker dem til helvede, at Volan kan opta kampen med selveste Carpentier og at arbeiderne lærer at brøle hurra saa skrækindjagende at de skræmmer hele arbeidsgiverkoplet paa vild flugt.»[5]

 

«Foran en fotballkamp mellem norske og svenske fotballspillere i Kristiania den 19. juni sang 'kjæmperne' først 'Du gamla, du fria', derefter 'Ja vi elsker' og tilslut kongesangen under blottede hoder. Det er i dette miljø at forutsætningerne for den sociale revolution skapes, om man skal tro Aksel Zakariassen.»[6]

 

«'Norges Kommunistblad' tar i fullt alvor til orde for at fagforeningene skal kollektivt tilsluttes 'Arbeidernes Idrettsforbund'. Før skulle enhver fagforening stå kollektivt tilsluttet Det norske Arbeiderparti. Som erstatning for den kontingent fagforeningsmedlemmene ydet partiet, skulde partiets representanter i stat og kommune løse fagforeningsmedlemmenes sociale spørsmål og partiets presse forsvare deres sak. Det var jo egentlig en usikker byttehandel for fagforeningsmedlemmene, men en sikker inntekskilde for partiet. De fagorganiserte arbeidere kunne heller ikke i lengden slå sig tiltåls med å vente i all evighet med opfyldelsen av løftene. Den ene fagforening efter den andre måtte opheve den usikre handelsforbindelse.

Men det fins også andre parasitorganisasjoner enn Det norske Arbeiderparti som er i behov av fagforeningenes pengemidler.

En sådan organisasjon er noget som kaller sig 'Arbeidernes Idrettsforbund'. Denne organisasjon er det Kommunistbladet nu mener skal bli Det norske Arbeiderpartis arvtager til fagforeningskassene. Arbeideridretten ─ med dette ord menes Arbeidernes Idrettsforbund ─ er det ikke bare en livsbetingelse for arbeidernes organisasjoner, men også hele arbeiderklassen, mener Kommunistbladet.

Hvis altså ikke dette forbund får hvad det trenger av fagforeningskassene, kommer arbeiderklassen til å utslettes, helt forsvinne fra tilværelsen eller kanskje opslukes av kapitalistklassen. Guderne må vite hvorledes arbeiderklassen har kunnet eksistere og t. o. m. bygget sine organisasjoner før Arbeidernes Idrettsforbund så dagens lys. Jeg venter med spending på Kommunistbladets forklaring på den sak.

Nu må imidlertid fagforeningenes medlemmer betale sin kontingent til dette forbund, eller struer det med å forsvinne og arbeiderklassen er dermed for evig og alltid fortapt.

I styret for denne merkelige organisasjon sitter det ifølge samme kilde mange dyktige menn som kan få utrettet meget arbeid for arbeiderklassen når de bare får de nødvendige midler. Men staten har øiensynlig enten ikke forstått forbundets store opgave eller også ikke forstått hvilken rolle arbeiderklassen som sådan spiller. Den har ihvertfall nektet å understøtte forbundet. Og da får fagforeningene punge ut.

Til gjengjeld lover Kommunistbladet at idrettsforbundet skal sparke alt hvad det orker for arbeiderklassens frigjørelse. Arbeiderpartiet kunde ikke annet enn snakke i storting og kommune, og det blev jo ikke stort å leve av for fagforeningsmedlemmene. Men idrettsforbundet har, som man ser, langt kraftigere kost å by på. Om arbeidskjøperne klarte å stå sig for Tranmæls munnlær, så er det meget tvilsomt om de klarer sig for Liljedahls[7] skosåler.

Formodentlig forstår fagforeningene hvilken uvurderlig tjeneste fotballen kan gjøre i deres befrielseskamp og punger ut efter beste evne. Skulle det efter nogen års forløp vise sig, at heller ikke fotballen bringer arbeiderne nærmere friheten, kan jo fagforeningene overflytte sitt kollektive medlemsskap til en enda bedre klassekamporganisasjon, f. eks. Kortspillernes landsforbund eller nogen annen, som er i behov for fagforeningenes penger.»[8]

 

«I sports- og idrettsorganet 'Arbeiderbladet' lestes forleden dag følgende: 'Martin Jensen fra Fagforeningenes Idretsforening i Oslo, som lørdag deltok i et brytestevne på Lilleaker, blev under en av sine kanper skadet så hardt at han søndag avgikk ved døden'. Sporten er ifølge samme blad et middel i klassekampen. 'Arbeiderbladet' kan da trøste den unge mannens efterlatte med at han fallt på klassekampens barrikade. Men for hvem?»[9]

 

«Men hvorfor kan saa dette aapenbare dillerium faa fortsætte? Spør man. Jo, fordi det ligger i magthavernes interesse at dra særlig arbeiderungdommens interesser væk fra det som egentlig nærmest skulde ligge den paa sinde, ─ nemlig sin egen og sin egen klasses frigjørelse. Det ligger i magthavernes interesse at arbeidernes sindstilstand blir raa og dyrisk, at den med andre ord degenereres, og til dette maal har man absolut ingen bedre utklækningsanstalter end sportsorganisationene. Derfra skriver borgerpressens store interesse for sporten sig, og derfor bevilger forsvarsdepartementet henimot 300.000 kr. pr. aar til fremme av denne vanvittige galskap. De vet at de lydigste og mest ureflekterte soldater og de sikreste streikebrytere utklækkes paa disse anstalter.»[10]

 

Idrettsarbeidet lå den gang under Forsvarsdepartementet. Enkelte idrettslag drev regelrett streikebryterarbeid. Dette var den viktigste årsaken til at Arbeidernes Idrætsopposition ble stiftet i 1922. Et eget Arbeidernes Idrettsforbund ble deretter stiftet i 1924.[11]

 

«Den såkalte arbeideridrettens opgave er å bringe ungdommen inn på idrettsplassene, for siden å la den sporenstreks løpe vekk fra foreningsmøtene. Hvor utallige mange organisasjonsnøter er ikke blitt innstillet på grunn av at publikum, medlemmene, ja til og med styrene er uteblitt.»[12]

 

«Mens en idrettskamp utstyres med tittel og flere undertitler over 6 spalter i dette 'arbeiderblad' [Arbeiderbladet], nevnes generalstreiken i Barcelona i nogen små bortgjemte notiser, beregnet på at ingen skal lese dem.»[13]