Landsorganisasjonen

«Med dyp avsky har jeg iakttatt hvor taus den 'radikale' norske arbeiderpresse har forholdt sig like overfor de skjændige utvisninger av flere av våre dyktigste svenske kampfeller. [...] Atter har den 'radikale' norske arbeider vist at han forstaar utmerket at ta imot pryl uten at kny. Eller kanske er han saa radikal og saa internasjonalt sindet at han ikke føler et slag av politikøllen mot den svenske arbeidskamerat i Norge som et slag rettet mot ham selv? Men aa jo han føler det nok saa. Han er bare ikke herre i sin egen presse. Han kjender censuren og vet at det ikke nytter for ham at vende sig til denne presse, da lederne har tat makten dèr som overalt ellers. Og derfor ties her nu. Til den norske arbeiders skam indfor alverden og indfor alle tider ties der ─ ─ Vi sætter at det hadde været en flok studenter eller om så bare en eneste til overklassen hørende person der var blit utvist av landet paa saa enestaaende vilkaarlig maate, ─ hvor vilde ikke da 'arbeider'‑pressen hat spaltene optat og telegrafen i virksomhet med indignation, forlorent glødende frihetsprat og rørende portrætter av de forurettede! Men her er det arbeidere det gjælder. ─ ─ Det er medlemmer av Norsk Syndikalistisk Føderation (en avdeling av Skandinaviens syndikalistforbund) som nu i hopetal utvises fra det frie Norge fordi overklassen nærer (en meget berettiget) frygt for disse mænds kampdugelighed. Endel av 'arbeider'‑ bladene har vel tiet fordi deres redaktører ikke følger med eller staar i nogensomhelst forbindelse med arbeideren uten naar det gjælder mot gode løfter at høste ind hans skillinger. Men enkelte redaktører har ─ det vet jeg ─ holdt sig meget godt underrettet om denne ─ 'fare', og dog har de tiet ─ Spillet lyseslukkerens rolle. [...] Derfor nemlig skulde syndikalisterne behandles som uorganiserte: fordi de ikke kunde være kujoner og ─ mot sin overbevisning ─ gjennem vore idiotisk stedte fagforeninger tiltræ og underholde et politisk parti som hele verden over naarsomhelst det gjaldt noget væsentlig, har vist sig at duge til intet uten til at forraade arbeiderklassen, og som nu trods alt sit antimilitaristiske prat overalt har solgt arbeiderne til krigen ─ ─: Judaspartiet ─ Socialdemokratiet. Dette parti, denne uhyrlige folkebedrager ─ en saa 'slipad skälm' at selv Judas Iskariot nu for folkebevisstheten maa staa som en saapevasket helgen ved sammenligningen, ─ dette parti kan selvfølgelig aldrig rettes op igjen, aldrig mere vinde tiltro blandt de fattige forraadte ─ selv ikke blandt de mest godtroende, vildledte og dresserte norske arbeidere. Judas forraadte ved sit kys (ifølge sagnet) én bærer av evangeliet eller det glade budskap til menneskene. Socialdemokratiet forraadte millioner saadanne bærere. Det er derfor ikke engang værd vort hat. Bare forakt. Og den 'arbeider'bevægelse som herefterdags akter at ha mindste befatning med dette parti, er jo paa forhaand merket og færdig.»[3]

Også LO lot den store forvisning skje i stillhet. Det skulle sterke prinsipper til for å forsvare folk som kunne være brysomme konkurrenter på en del arbeidsplasser. Takket være denne taushet kunne «bødlene» arbeide i fred. Syndikalistene ble satt under dobbelt press ─ fra bedriftsherrene, og fra fagbyråkratene som lovet NSF «krig på kniven». NSF forsøkte å konkurrere med LO som fagorganisasjon ─ ble isolert ─ og sto lagelig til for hogg. Syndikalistene ble karakterisert som «uorganiserte». De ble forfulgt på arbeidsplassene, og utvist ble den som var syndikalist. Protestene i arbeideravisene var stort sett tamme. Kampen innen fagbevegelsen forklarer dette ─ kampen mellom de gamle reformistene, Fagopposisjonens nye menn og det nystartede NSF. Sammenstøtene innen fagbevegelsen var harde. Innen Arbeidsmandsforbundet ble det likevel reagert mot utvisningene:

«Endelig besluttedes at omsende et cirkulære til avdelingerne med anmodning om at indsende meddelels til forbundets hovedkontor, ifald der forekom utvisninger av utenlandske arbeidere, som formentes at være overgrep fra myndigheternes side.»[4]

Klassekampen skrev at «En række av vore partiblade, deriblandt ogsaa ’Klassekampen’, har gang paa gang nedlagt indignerte protester, og partiets landsmøte vedtok en skarpt formet protestuttalelse mot utvisningerne.»[5]

Noe gjorde da LO og DNA for å få stopp på utvisningene, og Alarm kommenterte i 1919 syrlig:

«Styret for for landsorganisationen og arbeiderpartiet indsendte den 10de juni iaar et krav til regjeringen om amnesti for de arbeidere som var dømt av den norske klassejustis, samt ophævelse av de utvisninger som i de senere aar er foregaat. Efter fem maaneders forløp er endnu intet svar indløpet fra regjeringen. Om den norske landsorganisation hadde bestaat av maalbevisste revolutionære arbeidere, saa hadde de for længe siden ved hjælp av skarpere midler avtvunget regjeringen, ikke bare et svar, men ogsaa et tilfredsstillende svar.»[6]

Enkelte fagforeninger vedtok lover som forbød syndikalister å bli medlem, bl.a. Harstad Transportarbeiderforening, som forøvrig var tilsluttet Harstad Arbeiderparti. [7]

Det foregikk også et samarbeid mellom de reformistiske fagforeningene og arbeidskjøperne for å bli kvitt syndikalistene:

«Haugesunds faglige samorganisation har besluttet ikke at godkjende syndikalister som organiserte, og arbeidskjøperne paa samme sted har besluttet ikke at godkjende dem som arbeidere paa arbeidspladsene.

Enighet gjør sterk ─ !»[8]

På Rjukan ble det i 1922 sparket ca. 500 arbeidere. Nesten alle var medlem NSF. De fleste av dem måtte emigrere.[9] Ved nærmere undersøkelse viste det seg at den lokale ledelse av de reformistiske fagforeningene hadde vært arbeidskjøperne behjelpelig med å peke ut hvem som var medlemmer av den syndikalistiske organisasjonen, og derfor ikke ønskelig ved fabrikken. Også ved statens jernbaneanlegg hvor arbeiderne også ble sparket grunnet depresjonen, var de fleste syndikalister.[10]

«Småkongene» i Folkets Hus egget arbeiderne til kamp mot syndikalistene. På flere plasser opptrådte medlemmer av Arbeidsmandsforbundet som streikebrytere:

«Under behandlingen av dette fremkom forskjellige uttalelser som viste at den reformistiske bevægelse og især Norsk Arbeidsmandsforbund hadde organisert streikebryteriet. Dette hadde foraarsaket at kampene i Knarrevik, Simonsvik og Fotlandsvaag gik tapt. Norsk Arbeidsmandsforbunds sekretær i Bergensdistriktet, Johan Gudmundsen, hadde muligens faat betalt av arbeidskjøperne for at faa N. A. F.s medlemmer til ikke at respektere sine egne beslutninger da disse ved fællesmøter hadde erklært at stille sig solidarisk med de øvrige arbeidere paa pladsen ved konfliktens utbrudd. Likeledes oplystes det om konflikten paa Buøen (Stavanger) at N. A. F.s sekretær Gudmund Pedersen hadde uttalt at der skulde arbeides paa Buøen ellers vilde L. S. vokse for fort og det vilde skade den reformistiske bevægelse.»[11]

Rjukan faglige samorganisasjon støttet den «indre» linje, men tok samtidig avstand fra å betrakte NSFs medlemmer som uorganiserte. På et medlemsmøte i 1917 ble det vedtatt mot tre stemmer:

«Angaaende fagoppositionens stilling til Norsk syndikalistisk federation vil Rjukan faglige samorganisation uttale, at den fremgangslinje som fagoppositionen har valgt for sit arbeide med at faa den norske fagorganisation omlagt paa er revolutionært grundlag fastholdes indtil videre.»[12]

Følgende tilleggsforslag ble vedtatt enstemmig:

«Rjukan fagl. samorganisation vil uttale, at den ikke er enig i 'Arbeidsmandens' karakteristik av Norsk syndikalistisk federations medlemmer. Bladets raad om at betragte og behandle disse som uorganiserte protesterer vi mot. Paa de steder, hvor avdelinger av N. S. F. findes, bør man tvertimot søke at faa det bedst mulige samarbeide istand naar det gjælder arbeidsforhold, opstaaede konflikter og lign.»[13]

Tidlig på våren 1918 ble det stiftet en LS i Harstad. En del av medlemmene var også medlemmer i LO‑foreningen Harstad Kai‑ Sten og Transportforening da den lokale LS var en svak gruppe. Da LS‑medlemmene i LO‑foreningen fremsatte et forslag om utmeldelse av Havne‑ og Transportforbundet på generalforsamlingen 28/11‑1918 forelå det et telegram fra forbundsstyret om at «alle de som motarbeider forbundets og avdelings interesser kan straks exkluderes. Havne‑ og Transport. Olsen.»[14] 14 mann ble ekskludert, og derved også utestengt for alt arbeid på stedet. «Det er isandhet en eiendommelig taktikk, som praktiseres inden de reformistiske organisationer. At saasnart en person har en anden opfatning end de høie herrer, som sitter ved ledelsen skal de trakaserers paa en eller andenmaate eller ogsaa bli helt utestængt fra foreningen for derved at bli avskaaret fra, at fremkomme med sine meninger.»[15] I de ekskludertes medlemsbøker ble følgende begrunnelse for eksklusjon gitt: «Er ekskludert ifølge generalforsamlings beslutning grundet at vedkommende staar i L.S. Har opfyldt alle sine forpligtelser punktlig.»[16] Tryggve Aakervik kommenterte: «Dette er rene ord som man ikke kan ta feil av. Vedkommende fagforening har monopol paa arbeidet i branchen og kun de som er medlemmer av foreningen kan faa arbeide. Det er saaledes ikke blot og bart en eksklusjon her dreier sig om, men et forsøk paa økonomisk at ramme en politisk motstander.»[17]

NSFere risikerte også å bli tvangsorganisert inn i bl.a. Arbeidsmandsforbundet: «Paa mange arbeidspladser har avdelinger av N.A.F. indført 'tvangsorganisation' til og med overfor sine organiserte klassefæller i N.S.F.»[18]

«Det har i hele organisationens historie her i landet som over alt paavist en skarp forfølgelse fra arbeidskjøperne mot de organiserte arbeidere for at hindre disse i sin organisationsvirksomhet og denne forfølgelse har fortsat fremover, men nu naar det synes at være nytteløst for arbeidskjøperne i at hindre arbeiderne i sine organisationsbestræbelser, så begynder de reformistiske fagforeninger at forfølge syndikalister for at hjælpe de blodtørstige kapitalister med at bevare sine røverbegjærligheter. Og et typisk eksempel har vi denne gang at konstatere ved Idefjorden ved Liholt. Der vil nu reformisterne tvinge en arbeider ind i sin organisation tiltrods for at han staar i sin fagorganisation, den syndikalistiske, som nu blir en fare for kapitalisterne i det moderne røversamfund.

At tvinge en syndikalist til at bli reformist synes for mig at være det mest haabløse man i vore dage skulde befatte sig, men det synes stenhuggerforeningen ikke, idet at den mest brutale maate, og en av arbeidskjøperne meget sjelden benyttet, har optat forfølgelsen mot et av vore medlemmer.

En av vore kamerater ha arbeidet ved Liholt siden i juli maaned og har faat sit verktøi kvæst hos en derværende smed som de andre arbeidere. Men nu skulde der jo en gang for en tid siden ha hendt det mirakel at ogsaa smeden har været nødt til at ha mere at leve av og dette har den derværende reformistiske fagforening utnyttet slik at smeden skulde forplikte sig til ikke at arbeide for andre end de reformistiske organiserte arbeidere. Og en svensk arbeider som var syndikalistisk organisert maatte gaa ind i denne forening, for reformisterne har jo ogsaa fremmedloven at ty til og vilde han være her i broderlandet Norge, saa var det ingen anden utvei end at bøie sig for reformisterne. Men en av vore kamerater som har været med i den syndikalistiske bevægelse siden dens stiftelsekunde ikke finde at bøie sig for denne tyrranisation og forblev sine principer tro. Og det gik da en tid, men de gode reformister maatte vise sin makt og tvang smeden til at negte at utføre noget arbeide for vor kamerat.

Den reformistiske fagforening var da saa hensynsfuld at gi vor kamerat anledning til at gaa ind i fagforeningen mot at betale kr. 7.00 i mulkt samt at erklære Norsk syndikalistisk federation for ikke at være eksistensberettiget. Men den samme forening optok en streikebryter her i sommer for kr. 1.50. Dette blev noget for drøit for vor kamerat.

Men vor kamerat var ihærdig nok og foretrak at bære sit verktøi en times vei til nærmeste smed for at faa dette kvæst. Dette syntes fagforeningen at være misfornøiet med og fortsatte med sine forfølgelser og gik til den anden smed og truet ham med forfølgelse hvis han ikke vilde undlate at utføre arbeide for syndikalisten. Foreningen skulde sørge for at haandhæve sine trudsler mente dennes repræsentant og beskyldte vor kamerat for tidligere at ha været med at 'bryte' mot stenhuggerforbundet.

Der tales ogsaa om arbeidsnedlæggelse hvis ikke vor kamerat vil bøie sig. Man skal streike væk syndikalisterne! Det er tidens løsen, mener reformisterne.

Det synes som om de gamle fagforeninger vil opta den parole som arbeidsgiverforeningen utsendte ifjor til sine medlemmer.

Det er klassekamp som forslaar og det kapitalistiske samfund staar sandelig for fald.»[19]

Også arbeidskjøperne fungerte som agitatorer for Arbeidsmandsforbundet:

«Det er betegnende at se med hvilken interesse arbeidsgiverne agiterer for dencentralistiske fagorganisation, og med hvilken intensitet det optar kampen mot alle selvstændige sammenslutninger. [...] Men det er ikke alene N. S. F. som skal bekjæmpes. Alt som ikke er underkastet centralismens eller byraakratismens magt i Folkets hus, Kristiania, skal slaas ned. Det er parollen fra arbeidsgiverforeningen idag. Og hvorfor? Jo, derfor at intet system er saa garanterende for stortyvenes sikkerhet som det egte reformistiske prlamentarings- og mæglingssystem.»[20]

Kristiansunds sten, jord og cementarbeiderforening ble utstøtt av NAF fordi den hadde handlet selvstendig uten å spørre ledelsen. Gjentatte ganger forsøkte arbeidskjøperne å få foreningen inn i NAF,

«men altid mislykkes av den grund at medlemmerne har begyndt at stole mere paa sin egen end ledernes kraft. Nu har de imidlertid kommet til den opfatning at alle magtmidler skal tas i bruk for at faa dem ind i arbeidsmandsforbundet. Derfor har arbeidsgiverforeningen kastetden parol at Kristiansund skal boykottes for sprængstof og cement til nævnte forening indtræder i N. A. F. Dette er et nyt bevis til alle de andre paa hvilken harmoni og hvilket kameratskap som raader mellem den reformistiske fagorganisation og arbeidsgiverne. Reflektioner er forøvrig overflødige. Arbeidsgiverforeningen er antagelig engageret som agitator for 'Norsk arbeidsmandsforbund' og da blir vel Rich. Hansen, Alfr. M. Nilsen of Kaalvaa m. fl. uten arbeide; men saa har de jo sin arbeidsløshetskasse at falde tilbake paa.»[21]

I 1919 var NSF ute i 27 arbeidskonflikter. Av disse ble 14 ført av LSene alene, og 13 av LSene i fellesskap med LO‑forbund, spesielt med Arbeidsmandsforbundet. Av de 14 rene konfliktene endte 5 med seier, 2 med kompromiss, 2 med nederlag og 5 var uavgjort ved årets slutt. Av de 13 blandede konfliktene endte 2 med seier, 7 med kompromiss, 2 med nederlag, 1 var uavgjort ved årets slutt og 1 kjente man ikke resultatet av.

«Som man vil se av nedenstaaende rapporter om konflikterne, har reformistene i ganske stor utstrækning forsøkt at ødelægge konflikterne, hvilket nok desværre er lykkedes i en del tilfælder. I andre tilfælder har reformisternes sløve og slappe holdning været medvirkende til daarlige resul-tater. Paa den anden side er en del av konflikterne ført av nystiftede L.S., hvis medlemmer hovedsagelig har været nye og uskolerte kamerater, hvorfor konflikterne ogsaa i flere tilfælder har været derefter. Foruten de under konflikter nævnte tilfælder, har der ikke saa faa steder rundt om i landet forekommet trakassering av syndikalistisk organiserte arbeidere, men vi savner rapporter over de enkelte tilfælder, og forøvrig er det jo et fænomen som er sig lik overalt, og med hvilke de fleste kamerater har stiftet bekjendtskap og er fortrolig med.»[22]

Årsberetningen for 1923 nevner kun 7 arbeidskonflikter. Også i denne årsberetningen klager man over Arbeidsmandsforbundets oppførsel i forbindelse med enkelte av arbeidskonfliktene.

Under følger en oversikt over selvstendige kamper som NSF deltok i.[23]

År	1917	1918	1919	1920	1921	1922	1923	1924
Konflikter	11	14	27	33	16	22	27	18 (12)[24]

«Dessuten har NSFs medlemmer alltid vært solidariske overfor de kamper som LO, forbundene og fagforeningene har vært i.»[25]

Det var et bevisst spill på å knekke syndikalistenes organisasjon. Imponerende var heller ikke solidariteten mellom arbeiderne som kunne la utvisningene skje. Det var jo ikke egentlig de norske arbeiderne som forfølgelsene var rettet mot. Nasjonalfølelsen var nok mer utviklet enn klassefølelsen. Carl O. Tangen skrev:

«Det er en ting som har vist sig ved alle de foretagne utvisninger mot utenlandske arbeidere og som i første række kaster et mørkhetens og forræderiets skjær over hele den organiserte norske arbeiderklasse ─ og det er den haandsrækning disse har git reaktionens haandhævere i deres brutale fremfærd ved disse anledninger. Det er jernbanemændene og sjøfolket som i første række bærer ansvaret for handlingerne. Det er dem som har transportert disse kamerater over grænserne, skjønt det er dem som har kunnet forhindre staten og dens magthavere i at utføre disse bandittjenester. Arbeiderne har saagodtsom altid hjulpet det reaktionære bøddelvælde i dets undertrykkelse av friheten.»[26]

Tangen ga så eksempler på hvilken makt arbeiderne hadde, hvis de bare forsto å bruke den, ved å vise til arbeideraksjoner i andre land. Under 1. verdenskrig ble alle tyskere bosatt i Australia internert. Etter krigen besluttet myndighetene at tyskerne skulle sendes tilbake til Tyskland. Alle sjømennenes organisasjoner besluttet enstemmig å ikke ta med noen utvist tysker, unntatt de som var utvist for kriminelle forbrytelser. Myndighetene måtte bøye seg, og frigi de internerte tyske arbeiderne. Kanskje noe å lære for norske arbeidere av i dag, når sosialdemokratiske og borgerlige regjeringer utviser utlendinger de ikke vil ha i Norge? I Tyskland besluttet arbeiderne å nekte all våpen- og ammunisjonstransport til Polen under dens kamp mot den russiske revolusjon. Skotske arbeidere har nektet transport av våpen i forbindelse med Irak-krigen i 2003.[27] Hvor norsk våpen- og ammunisjonstransport går kan man jo bare tenke seg.

«Arbeidernes organisationer blir først en skræk for borgerklassen den dag da medlemsskapet forpligter til klassesolidaritet. Og dithen maa vi komme. I vore dage begaaes de sorteste klasseforræderier inden rammen av arbeidernes organisationer, handlinger som kun tjener den magthavende klasse. Et nyt princip maa lægges til grund for al arbeiderorganisation om ikke denne skal bli en parodi av det som har været hensigten. Følgende forslag burde derfor godkjendes som en grundlæggende platform for arbeidernes økonomiske kamporganisationer av alle forskjellige kategorier: 'Alt forarbeide og al transport av produkter som er til skade for den internationale arbeiderklasse boykottes fuldstændig'. Deri indgaar naturligvis ogsaa transport av arbeidere som for sin politiske opfatning utvises fra landet. Ved en saadan principerklæring vilde arbeiderklassen sætte sig i respekt hos motstanderne.»[28]

[1].LOs Meddelelsesblad nr. 8-9 1908:91 («Konflikten i Danmark»).

[2].Se bl.a. Tangen 1920:20. Carl O. Tangen sier, i erindringsboken «Demring», at så mange som 2‑3000 syndikalister etter hvert ble utvist. (Se Arbeider Solidaritet nr. 1‑1986.)

[3].Wessel 1917.

[4] NAF 1917b:3.

[5] Klassekampen nr. 17, 27/4 1918 (Redaktørens kommentar til «Omkring utvisningerne» av J. H. Hammer)

[6].Alarm 18/1919, 15.nov. («Kravet om amnesti»)

[7].Alarm 45, 13/11 1920 («Fra arbeidsmarken. Lidt fra Harstad.» Av H. N.).

[8].Alarm nr. 1, 1/1 1921 («Gnister.» Av Exlex). Også Kristiania Sten-, Jord- og Cementarbeideres forening skal ha inngått «'kompaniskap' med arbeidskjøperne, naar det gjælder at komme revolutionære arbeidere tillivs». (Alarm nr. 16, 24/4 1920, «Kristiania Sten-, Jord- og Cementarbeideres forening og 'Klassekampen'.» Av Josef Dalskov) Se også Alarm nr. 2 1920 («Reformistiske forrædere paa krigsstien.» Av Victor U)

[9].Alarm nr. 47 1923 («Medlemstallet økes.» Av Arbeidsutvalget).

[10].Arbeider Solidaritet nr. 1‑1986. (Eksemplene er hentet fra Carl O. Tangens erindringsbok «Demring», skrevet i 1940.)

[11].NSF 1919:24.

[12].Direkte Aktion nr. 17 1917 («Fagoppositionens stilling til Norsk syndikalistisk federation.» Av Alfred Madsen).

[13].Ibid.

[14].Revolt 21/1918.

[15].Revolt 21/1918.

[16].Revolt 1/1919 («Skammelig forfølgelse»).

[17].Revolt 1/1919 («Skammelig forfølgelse»).

[18].Revolt 7/1919.

[19].Revolt 18/1918 «En skammelig syndikalistforfølgelse av en stenhuggeravdeling. Boykot for at drive en syndikalist ind i en reformistisk fagforening. Av Ole Storaa.»

[20].Revolt nr. 4 1919 («Arbeidsgiverne som agitatorer for 'Norsk arbeidsmandsforbund'.» Av Carl O. Tangen).

[21].Ibid.

[22].NSF 1920:16.

[23].Håndskrevet ark i NSFs boks i «Arbeiderbevegelsens Arkiv og Bibliotek».

[24].Alarm nr. 45 1925 («N.S.F. 1924»). Korfattet versjon av NSFs årsberetning for 1924.

[25]. Håndskrevet ark i NSFs boks i «Arbeiderbevegelsens Arkiv og Bibliotek».

[26].Tangen 1920:23‑24.

[27].LO-Aktuelt nr. 3 2003.

[28].Ibid.:30.