Anarkisten Hans Jæger

«Og hos en anden av de førende anarkister smeltet den ekspropriative generalstreik sammen med den 'ekspropriative kjønsmoral' til en fuldt utformet positiv filosofi ─ 'Anarkiets Bibel' blev skapt. Hans Jæger var ingen elsker av den typisk socialdemokratiske aandsretning, selv om han sat som medarbeider i 'Social‑ Demokraten'. Han likte sig bedre naar han kunde boltre sig i anarkistiske artikler i 'Det tyvende' eller holde flammende oprørstaler for ungdommen. Hans Jæger har, kanske mere ved sin personlige paavirkning end ved sine skrifter git aarhundredskiftets ungdom de sterkeste impulser. Hensynsløs djervhet, viljen og evnen til at nævne tingen ved dens rette navn, sansen for form og logik var altsammen egenskaper som dyrkedes i Jægers kreds, og revolutionære førere som Kyrre Grepp og andre har siden tilskrevet Jægers indflydelse brorparten av disse egenskaper. Det var ingen tilfeldighet at det blev ungdomsforbundet som i sin tid utgav Hans Jægers etterlatte skrift 'Socialismens ABC' som var blit avvist av partistyret. Anarkiets bibel, som utkom i 1906 var blit læst med henrykkelse av flere av dem som kom til at føre an i den ungsocialistiske Sturm‑ und Drang‑periode. Det er derfor nødvendig for vurderingen av utviklingens sammenheng, at ha et nogenlunde klart begrep om grundlinjen i Jægers socialfilosofiske forkyndelse.»[1]

I 1906 kom «Anarkiets Bibel» ut på Gyldendal forlag i København. Boken var et teoretisk-økonomisk verk, inspirert av Proudhons og Bakunins idéer. Boken har en en bibelsk form, tonen er profetisk, retorikken religiøs. Mye av verket er anlagt som samtaler mellom Gud og Satan. I boken kom Jæger med rasende angrep på religionen, kapitalismen, den private eiendomsretten og staten. Det skulle bli fri kjærlighet, den arbeidende befolkningsmasse skulle konstituere seg selv som «Folket», og eiendomsretten skulle «suspenderes» gjennom en revolusjonær prosess:

« ─ Ned med ejendomsretten! væk med pengene! ─ hug dem over, de djævelske lænker der binder menneskehedens fødder til de forbandede blylodder, saa den fri og stolt kan svæve ud i rummet og jublende forfølge sin store bestemmelses maal: at erobre universet, og indrette sig i det som en herre i sit eget hus. Hvad satan nøler I efter? hug dog lænkerne over og slip menneskeheden løs ─ lad dette mangetusen-aarige vanvid endelig engang ha en ende!»[2]

Boken var et 489 siders dokument på at den tidligere bohêmteoretikeren nå var blitt anarkist, selv om han ikke oppga sitt bohêmliv av den grunn. I boken påpekte han de fornuftstridige motsetningene i kapitalismen, og hvordan systemet trellbinder menneskene. Han beskrev også veien til et anarkistisk idealsamfunn, uten privateiendom og konkurranse. Til tross for sine uklarheter hadde boken en visjonær kraft som nok fikk en god klangbunn hos ungsosialistene. Boken var visst noe uklar for forfatteren selv også. Under korrekturlesingen av boken var det ca. 100 sider som I. I. Ipsen fant fullstendig uleselig: «Jamen si mig nu, Jæger, forstaar De virkelig noget av dette her? Neida, svarte han, men jeg har engang forstaat det!»[3] Jæger skrev til Peter Krapotkin og ba om en fortale til «Anarkists Bibel», men fikk intet svar.[4]

Jæger brakte i boken overflodens problemer, industriens overproduksjon og de periodiske depresjoner inn i søkelyset. Hva hindret rikdommen på varer i å komme den fattige arbeiderbefolkningen til gode? Jæger fant ut at etterspørselen var et uttrykk for kjøpeevnen, ikke for behovet. Det forbrukende menneske var den primære faktor i det økonomiske liv. Den beste mulighet for en fri utvikling av produksjonen med hensyn til tilfredsstillelse av de menneskelige behov ville foreligge når disse uhemmet kunne gi seg til kjenne. Man måtte ha en langt høyere produksjon, og Jæger lovpriste vitenskapen og teknikken som gjorde dette mulig. Kapitalismens profittbehov begrenset produksjonen og lot ikke rikdommen komme de fattige til gode. Derfor måtte produksjonen organiseres gjennom sentralråd dannet av arbeiderne. Pengesystemet ville bli erstattet med arbeidsanvisninger som kunne byttes om i varer. Sentralrådene ville med full oversikt over behov og produksjonsmuligheter kunne ordne produksjonen med tanke på jevn økning av forbruket. Slik kunne ingen dra fordel av å utnytte andres arbeidskraft, og økonomisk likhet og materiell trygghet ville være sikret. Jæger tvilte imidlertid på at dette «fag‑organisationens evangelium» noen gang skulle kunne realiseres pga. den manglende tilslutning.[5] Jæger gikk ut fra at menneskene ikke ville forbruke mer enn de strengt tatt behøvde.

«Jæger var rasjonalist. Den historiske utvikling berodde på rett eller gal erkjennelse. Det var derfor hans håp at 'bibelen' ville bibringe en innsikt som momentant skulle omvende folk fra den ene samfunnsform til en annen. Han hadde ingen sans for det organiserte arbeid som sosialistene var opptatt av gjennom oppbygningen av de faglige og politiske organisasjoner og kom til å stå helt utenfor arbeiderbevegelsen etter at han hadde sluttet som korrespondent for 'Socialdemokraten'.»[6]

I 1907 startet Jæger, sammen med dansken I. I. Ipsen, tidsskriftet Korsaren, «et kamporgan mot den sosialdemokratiske alliansepolitikk og statsparlamentarisme, talsmann for ren sosialisme».[7] Blant medarbeiderne var bl.a. maleren Henrik Lund, nordmannen Alf Larsen, Jens Pedersen, maskinarbeider Julius Weimar, samt Sophus Rasmussen. Sistnevnte begikk selvmord etter å ha skutt en politibetjent. Jæger skrev programartikkelen som inneholdt et voldsomt angrep på sosialdemokratene, samtidig som han satte sin lit til ungsosialistene. Korsaren kom ut med ti nummer. Opplaget oversteg ikke 2500. Jæger ga også ut Skorpionen i 1907, som etter et avbrudd ble etterfulgt av Revolten (1907‑08) som kom ut med åtte nummer. Hans Jæger samarbeidet også med dansken dr. Rolf Hammer. Til den unge anarkisten Alf Larsen sa Jæger i 1907: «Revolutionen må komme ovenfra, fra intelligensen.»[8] I følge Max Nettlau var Jæger, Hammer og Ipsen «de mest kända frihetliga revolutionärerna under den tiden».[9]

«Det utkom också några andra tidningar som Anarkisten og Frihet samt starkt individualistiskt indriktade publikationer som Individet (1908), flera syndikalistiska blad och en annan tidning som gick in för en minimistat och maximalt självstyre under titeln Samstyre. Den utkom fr. o. m. 1908 och under en lång tid framåt.»[10]

Jæger hadde planer om en agitasjonsturné i Norge, men kom aldri så langt. Det ble imidlertid stiftet en anarkistisk forening i København hvor Jæger holdt innledningsforedraget for de ca. 100 som møtte frem. Foreningen forsvant hurtig og lydløst. Det følgende er Jægers foredrag:

«Anarkisternes opgave:

─ Vi lever i en daarekiste. Anarkiets program er: ut av daarekisten!

Skal det nogensinde kunne lykkes os at hamre anarkiets idé ind i de andres hjerner, saa den store revolutionsdag endelig kan oprinde, da maa denne idé først og fremst staa lysende klar for os selv. La os altsaa begynde med hver især at fortelle hverandre, hvordan vi ser paa tingen. Jeg for min part kan uttrykke mit syn omtrent paa følgende maate:

Forestil Dem, at der paa hele jordkloden ikke findes noget andet opholdssted for mennesker end en liten ø, som raker ensom og alene op midt i det uendelige verdenshav, og at denne ø, med alt hvad der er paa den, eies av én mand, mens 100 andre mænd, som utgjør resten av øens beboere, ikke eiet nogetsomhelst og derfor maa ta tjeneste hos den ene for den løn han byr dem, la mig si f.eks. 5 kroner om dagen. For en betaling av 500 kroner lager altsaa de 100 mand den første dag saa og saa meget av de forskjellige slags artikler, som der er bruk for, og om aftenen forlanger saa arbeidsherren (som eier al ting undtagen de 500 kroner, han har utbetalt i lønninger) hele 1000 kroner for dagens frembringelser. Arbeiderne kan da kun kjøpe tilbake halvparten av, hvad de har laget. Sier vi, at arbeidsherren selv ikke magter at bruke for mer end 100 kroner, saa blir der for 400 kroner i varer liggende usolgte paa lager, fordi der ingen er, som kan kjøpe dem. Da det saaledes har vist sig, at der ikke er bruk for mer end 600 kroner i varer om dagen, engagerer arbeidsherren den næste dag bare 20 av de 100 arbeidere ─ og for en betaling av 100 kroner lager de ham nye varer til et beløp av 200 kroner. Følgelig kan arbeiderne den anden dags aften bare kjøpe for 100 kroner, arbeidsherren bruker selv for 100 kroner ─ og atter blir der liggende paa lager for 400 kroner i varer, som ikke kan sælges fordi der ikke er nogen til at kjøpe dem. Da arbeidsherren ikke vil betale folk for at lage ting, som ikke kan sælges, lar han de næste fire dage alle de 100 mand hvile sig, og først da han den sjette dags aften ser, at varelagerne er tømte, gaar han ut for atter at faa fat paa nogen arbeidere. De 100 mand ligger da halvdøde af sult rundt omkring paa øen. De 20 av dem, der er minst medtagne, engagerer han, fremdeles for 100 kroner om dagen ─ og den syvende dag lager disse 20 mand ham paany for 200 kroner i varer. Av dem bruker arbeidsherren selv halvparten, den anden halvpart er akkurat, hvad de 20 arbeidere kan kjøpe for sin løn. Dermed er der altsaa bragt orden i produktionen ─ og da de øvrige 80 me5nd nogen dager senere viser seg ar være døde av sult, kan arbeidsherren fra den dag skaffe alle øens beboere stadig arbeide. Det er klart, at hvis øens eier optrær paa den maate, da maa han eneten være idiot, eller ogsaa maa han være en skurk, der har besluttet at utrydde 80 procent av øens befolkning. Var han en redelig mand og ved sine fulde fem, vilde han jo sætte sine priser saaledes, at arbeiderne for de 500 kroner, de fik i løn, kunde kjøbe, hvad han selv ikke magtet at forbruke ─ og dermed vilde produktionen være i orden allerede fra den første dag av.

Og like klart er det, at hvis arbeidsherren viste sig at være i den grad forrykt, at han vilde tjene mer end han selv magtet at bruke, saa kunde ingen av de 100 arbeidere undgaa at se, at følgen vilde være overproduktion, arbeidsløshet og sult. De kom derfor i saa fald til at sparke den forrykte arbeidsherre til side, selv overta eiendomsretten til øen for fælles regning og organisere en socialistisk produktion, der dækket deres behov. Og lykkedes det dem saa siden, ved hjælp av maskinen, at tyvedoble deres produktionskraft, saa de med den halve arbeidstid kunde frembringe, ikke hvad de alle tilsammen behøvet, men hvad de alle tilsammen magtet at forbruke, ja, saa vilde de ikke længere gidde holde et tidsspildende regnskap med, hvad hver enkelt skulde ha lov til at bruke; de vilde da avskaffe lønssystemet, la enhver bruke, hvad han selv fandt forgodt og simpelthen indskrænke sig til at sørge for én eneste ting, det ene fornødne, nemlig stadig at holde alle lagere fyldte. De vilde med andre ord gaa over fra tvungent arbeide til frit arbeide ─ fra socialisme til anarki. Og hvis det saa viste sig, at et par av de 100 mand benyttet anarkiets frihet til at ligge og døse i en hængekøie istedetfor at delta i det daglige produktions-arbeide, saa vilde de andre 98 bare ynke disse to stakler og ikke ofre saa meget som et suk paa den konsekvens, at de selv, paa grund av de to fyres dovenskap, kom til at maatte arbeide kanskje 5 minuter mere om dagen, end de ellers hadde behøvet, for stadig at kunne holde lagrene fyldte.

Kort sagt: Er verden en liten ø, befolket med en eiendomsmand og 100 besittelsesløse, da vil det ikke et øieblik bli taalt, at arbeidsherren tjener mere, end han bruker, og derved skaper overproduktion, arbeidsløshed og sult. De 100 besittelsesløse vil da øieblikkelig frata arbeidsherren hans eiendomsret og skride til at indrette sig ─ anarkistisk, hvis deres produktionsevne er stor nok til, at arbeidet kan gjøres frit, socialistisk, hvis deres produktionsevne er saa liten, at arbeidstvang er nødvendig. Det er nemlig matematisk umulig, at de 100 mand kan leve av deres arbeide, hvis de ikke for deres løn kan kjøpe, hvad de selv producerer, minus det, som arbeidsherren forbruker ─ og denne matematiske umulighet er paa den lille ø umiddelbart selvindlysende for arbeiderne som for arbeidsherren.

Nuvel, akkurat likesaa matematisk umulig er det for de 1500 millioner besittelsesløse mennesker, som kravler om paa jordens overflate, at kunne leve av deres arbeide, hvis ikke ogsaa de for deres løn kan kjøpe det, de selv producerer, minus dét, som deres 15 millioner arbeidsherrer bruker.

Forskjellen er kun den, at i den store virkelige verden er produktion og omsætning en saa indviklet affære, at denne matematiske umulighet ikke længer er umiddelbart selvindlysende, hverken for arbeiderne eller for deres arbeidsherrer. Derfor kan ogsaa den virkelige verdens 15 millioner arbeidsherrer, uten at være idioter, sætte deres priser saaledes, at de tjener mer, end de bruker ─ og derfor finder de 1500 millioner besittelsesløse sig rolig i det, i stedet for at ta eiendomsretten fra deres arbeidsherrer og selv organisere en produktion, der svarer til alles behov. Forholdenes indviklethet slaar dem alle med blindhet.

For denne blindhet er det, vi anarkister maa operere menneskeheten. Og det kan vi kun gjøre paa den maate, at hver enkelt av os opererer dem, med hvem han kommer i berøring, og at de, som blir seende, atter opererer dem, de kommer i berøring med. Og først naar massen av de civliserte landes befolkning er blit seende og har organisert sig med det formaal for øie, at overta produktionen for egen regning kan den virkelige revolutionen komme. Enhver revolution forinden vil famle i blinde, mislykkes og bli druknet i blod. Derfor har vi, som nu slutter os sammen under anarkiets fane, kun ét at gjøre, nemlig sent og tidlig, offentlig og privat, i tale og skrift at arbeide paa at faa vore omgivelser til at see ─ like klart, som de 100 mand paa den lille ø ─ at vort samfund er baseret paa en matematisk umulighet, og at derfra skriver sig alt ondt, som findes i verden. Om dette ene fornødne maa vi koncentere hele vor agitation.»[11]

Samtidig med arbeidet med Korsaren prøvde Jæger også å konstruere en flymaskin, som skulle skaffe penger til å grunnlegge et anarkistisk samfunn i Patagonia i Sør‑Amerika, hvor en venn av ham, Nils Johan Schjander, hadde slått seg ned. Jæger håpet på å «dø der som patriarch og bli begravet i den første frie jord som har existeret paa vor klode».[12] Han ville sitte der som en gammel patriark med mange koner og åndens autoritetsfrie ledelse av det hele.[13] Dette var for øvrig ikke et helt nytt prosjekt. Jæger hadde også tidligere forsøkt å skaffe penger til Patagonia‑samfunnet. Hans videre planer ble det imidlertid satt en brå stopper for i 1910, da han døde etter en mislykket kreftoperasjon på Ullevål sykehus i Kristiania. NSUs Forlag ga etter Jægers død ut hans skrift «Socialismens ABC».

Historiens ironi ville at en anarkistisk revolusjon virkelig skulle finne sted i Patagonia, i 1920‑ 22. Da ble anarkismens svarte og røde fane heist, og revolusjonen proklamert med henvisning til Proudhon, Bakunin, Kropotkin og Malatesta. Det var en allianse mellom fattige og utbyttede indianere, og intellektuelle fra i hovedsak Europa. Revolusjonen ble slått grusomt ned. De indianske arbeiderne ble massakrert, mens de intellektuelle stort sett kom seg unna.[14]

«Jæger kom til å bety en vesentlig impuls på kulturlivets område. Han var den første som gjorde til sitt hovedprogram den forening av sosial radikalisme og seksuell frigjøring som er blitt et karaktertrekk ved norsk åndsliv og som er en faktor av betydning den dag i dag.»[15]

«Hans Jæger var ikke demokrat, ikke et simpelttænkende flertalsmenneske. Han var anarkist. I sin sjæl en fin og fornem mand, saadan som en anarkist maa være det. Og vi har, ak! saa faa fine og fornemme mennesker.»[16]

«Jeg vet ikke hvordan det er å være slyngel. Men jeg vet hvad det er å være et rettænkende menneske og det er forfærdelig.»[17]