Innledning

I perioden 1900‑20 utgjorde de sysselsatte i industri og håndverk hele tiden et mindretall av den yrkesaktive befolkning, selv om vi i perioden fikk en veldig utbygging av industrien ─ særlig i tilknytning til utnyttelsen av vannkraften. Industriens andel av sysselsettingen økte ikke i årene mellom 1900 og 1920. Den sysselsettingen som økte var knyttet til bygge‑ og anleggsvirksomhet, kraft‑ og vannforsyning. Det store flertall var fortsatt sysselsatt i primærnæringene jordbruk, hagebruk og skogbruk, fiske og fangst. Industriarbeiderne utgjorde en fjerdedel av de sysselsatte, mens håndverkerne utgjorde ca. en tredjedel. En tredjedel av industriarbeiderne var kvinner. I 1900 var det blant menn over 15 år 47% sysselsatt i primærnæringene, 18% i industri, 10% i bygg og anlegg, resten i transport, sjøfart og annen offentlig og privat tjenesteyting. Sysselsatte i industri og håndverk økte fra 180200 i 1890 til 248 600 (21,8 %) i 1900 og til 314 700 (27,6 %) i 1920.[1] 35% av befolkningen bodde i tettbygde strøk. Bygg og anlegg, bergverk, industri og kraftproduksjon sto for 28% av nasjonalproduktet, mot primærnæringenes 25%. Under begrepet «industri» var det samlet svært mange småbedrifter, håndverk og vareproduksjon som foregikk hjemme. 39% av de arbeidende kvinner var sysselsatt med personlig tjenesteyting; de fleste som tjenestejenter. Industriarbeiderklassen økte fra 86 500 i 1905 til 121 174 i 1910.[2] LOs medlemstall økte samtidig fra 17 000 til 74 000.[3] Industriborgerskapet overtok rollen som det dominerende sjikt etter handelsborgerskapet.[4]

Norge opplevde en høykonjunktur fra 1905, som med små avbrekk varte til 1920. Tilgangen på de på nye arbeidere kom først og fremst fra bondebefolkningen. Historikeren Edvard Bull d.y. skriver:

«Dvs. at massevis av unge bondegutter blev revet løs fra det rotfaste livet i bygdene og blev de mest rotløse av alle, anleggsarbeidere, rallare, uten familie, uten hjem, uten fast bosted. Disse ny‑ proletariserte arbeiderne var uten tradisjoner som knyttet dem til gamle organisasjonsformer, gamle kampmetoder eller gamle ledere. Deres levevis gjorde dem uvørne, hensynsløse ─ villige til å prøve nye metoder. Deres levestandard var lavere enn fagarbeidernes, de hadde mer å slåss for og mindre å tape.»[5]

Mens den «gamle» arbeiderklassen hadde sin bakgrunn fra mindre og stort sett håndverkspregede arbeidsplasser vokste det nå frem en «ny» arbeiderklasse, knyttet til den nye storindustrien. Den hadde sin rot i det gamle bygdesamfunnet, men var først og fremst preget av anleggsmiljøet, og av de harde og upersonlige arbeidsforholdene som gjerne var forbundet med den nye industriproduksjonen. Sammenlignet med de eldre arbeidergruppene var disse nye langt mer radikale. De gikk inn for en langt mer aggressiv faglig politikk, og ønsket å omdanne fagbevegelsen til en revolusjonær kamporganisasjon, mens håndverkerne hadde tatt utgangspunkt i tradisjonene fra de gamle laugene da de dannet fagforeninger på grunnlag av fagtilhørighet. Deres formål hadde først og fremst vært å bedre medlemmenes lønns‑ og arbeidsforhold, og å hindre arbeidskjøperne i å spille de enkelte arbeidere ut mot hverandre. Motsetningen mellom den «gamle» og den «nye» retningen kom til å prege den organiserte arbeiderbevegelse gjennom en årrekke.[6] Hva var årsaken til den nye radikaliseringen? Historikeren Jorunn Bjørgum skriver:

«Helt konkret bunnet denne radikaliseringen i flere forhold. De fleste jobbene i den nye industrien krevde for det første ingen fagutdannelse. De hadde liten eller ingen appell til yrkesstolthet eller annen form for personlig tilfredsstillelse i arbeidet. For det andre var jobbene i stor utstrekning både hardere og farligere enn i de eldre industriene, samtidig som arbeidsforholdene i det hele gjerne var langt mer kummerlige. Til dette kom de dårlige boligforholdene og fraværet av et skikkelig livsmiljø som ofte fulgte med de nye industrianleggene den første tida.

Til disse ytre, håndfaste tingene føyde seg et annet trekk ved den nye storindustrien: eierforholdene. I de gamle bedriftene hadde eierne gjerne selv ledet bedriften. Den nye industrien var for det meste bygd på aksjeselskap (eller annen form for uansvarlig og upersonlig selskap) og dessuten i stor grad basert på utenlandsk kapital. Dette innebar at det ble vanskeligere for arbeiderne å nå fram med kravene sine til de egentlige makthaverne i bedriften. Ansatte ledere kunne lett avvise krav ved å skyte seg inn under hensynet til eierne ─ som altså ikke kunne nås. Enda viktigere var det kanskje at de upersonlige eierforholdene var egnet til å anskueliggjøre og dermed gi grobunn for tilslutning til marxistiske teorier om utbyttings‑ og merverdilæren. Grobunn for nye idéer skapte også bakgrunnen til den nye arbeiderklassen. Arbeiderne på anleggene og i de nye fabrikkene var gjerne unge folk som hadde brutt opp fra sitt opprinnelige miljø, fra landsbygda. De var på mange måter rotløse og åpne for nye tanker og impulser ─ som kom nettopp i denne oppvekstperioden til den nye storindustrien i det første tiåret etter århundreskiftet. Syndikalistiske teorier som nå slo gjennom i deler av europeisk og nord‑ amerikansk arbeiderbevegelse kom også til Norge ─ med hjemvendende norske sosialister og med revolusjonære svenske fagforeningsfolk.»[7]

Historikeren Edvard Bull d.e. skriver:

«(I Norge) er i løpet av en halv menneskealder skapt en ny industriarbeiderklasse, uten klassetradisjon, og disse nye arbeidermasser staar overfor svære, kapitalsterke selskaper. De store fosseutbygningene har ført til at anlægsarbeiderne, folk som ikke er faglært og heller ikke stedbundet, som flytter fra anlæg til anlæg og som derfor er langt uavhængigere av hensyn til hus, hjem og familie end de fleste andre arbeidere, spiller en stor rolle. Den pludselige opprykking av et gammelt bondesamfund, nydannelsen av industricentrer ved de elektriske kraftanlæggende har frembragt en arbeiderklasse, aapnere for revolutionær tankegang end de ældre, langsommere voksende arbeider-klasserne i nabolandene.»[8]

I denne perioden var det så stor etterspørsel etter arbeidskraft innen bygg‑ og anleggsbransjen, at arbeiderne bare kunne dra videre til en ny jobb et annet sted hvis de ikke fikk det som de ville. De slet hardt, bodde oftest i elendige brakker og levde på usunn kost. Men de kunne tjene gode penger; som de raskt brukte opp. De hadde en lavere levestandard enn fagarbeiderne, fikk mindre godt av sosiale reformer, sto utenfor det kommunal‑politiske arbeidet fordi de aldri var lenge nok på ett sted til å vinne hjemstavn og få kommunal stemmerett.[9] Dermed hadde de mer å slåss for og mindre å tape. Dette gjorde nok også sitt til at arbeiderne ble radikale og selvbevisste. Syndikalisten Johannes F. Johansen forteller:

«Vi hadde fått en krone og femogførti øre i timen i forskudd, alle mann. Og så fikk vi det en gang til på oppgjøret, for ingeniøren hadde glemt å trekke fra. Han kom gråtende og bar seg, og sa at vi måtte levere penga igjen. Men det nekta vi. For det var ikke mer enn vi behøvde mente vi. Og han holdt med oss, oppsynsmannen også. Men ingeniøren ga seg ikke. Så vi måtte reise, da vet du, for ellers hadd'n trekt oss på neste lønning. Vi slutta alle mann.»[10]

En gang kom J. F. Johansen og noen kamerater til en arbeidskjøper i Bergen som ville at de skulle skrive under på at de ikke var syndikalister før de fikk arbeid: «... Han ville at vi skulle skrive under på at vi ikke var syndikalister! Nei, til helvete, sa vi ─ nei, vi går igjen...»[11]

Mens konflikter på arbeidsmarkedet før 1905 hadde vært av begrenset og lokal art, fikk de etter etter 1905 en landsomfattende og mer total karakter.[12] De lange tariffavtaler, i de fleste tilfeller av tre til fem års varihet, uten indeksregulering, førte til at arbeidernes reallønn sank i tariffperioden.[13] Arbeiderbevegelsens streiker i Norge ble ofte knekket ved hjelp av streikebrytere. En god del streikebrytere ble rett og slett importert fra andre land, først og fremst fra Danmark og Sverige, men også fra Tyskland. Under feil, eller ingen, opplysninger ble tyske eller andre utenlandske arbeidere lokket til Norge og ble konfrontert med streikende nordmenn. Ved siden av en organisert og målrettet import av streikebrytere, skjedde en del kortvarig arbeidsvandring og sesongbetont pendling, særlig fra Sverige. Arbeidskjøperne utnyttet selvfølgelig disse uorganiserte og dermed billige arbeidskreftene («underbydere»), mest i jordbruk og anleggsarbeid. Sistnevnte ble spesielt ofte truet av streikebrytere p.g.a. kontraktsystemet.[14] Vi kan også nevne at militæret ble satt inn i streikebryterarbeid. Under maskiniststreiken i 1912 overtok staten driften av de største dampskipsrutene langs kysten, og militært mannskap, maskinister fra marinen, ble satt inn for å gjøre streikende arbeideres arbeid. De protesterte, men risikerte krigsrett hvis de nektet, siden de sto under militær kommando. Etter ca. to ukers offentlig drift var maskinistene tvunget i kne.[15] Under storkonflikten i 1931 var det politiet som sloss i «Menstadslaget» ─ men krigsmakten til lands og til vanns ble sendt for å holde styr på Hydroarbeiderne.

I Seattle i USA satt nordmannen Johan Hellum som redaktør for Hammerslag ─ Organ for sprædelse av anarkistiske idéer og tanker. Det kom ut med 3 nummer i slutten av 1911. Utgivelse utover det vet jeg ikke noe om. I nr. 1, oktober 1911, kom følgende synspunkter til uttrykk:

«Mange av oss arbeider nu kun 8 timer pr. dag ¼ og naar vi har levert en dags arbeide er vi helt frie. Vi kan da gaa og se en Ibsen-opførelse, en Wagner-opera, eller vi kan læse. Vi kan læse Maetrtlink, Nietzche, Tolstoi – hvem som helst. Saa langt er vi altsaa komne i dag. Men saa umaadelig forskjellen er mellem vore livsbetingelser og vilkaar og forfædrenes, maa det allikevel sies, ¼ at det er saa mangt endnu hos os, der gjør os tilværelsen bitter – det vet vi og erfarer vi hver dag. Kun naturlig derfor at vi søker at opnaa mer glæde og solskin.

Det er ikke mer frihet vi søker og har behov for, men karakter i os, mer mand i os. Det er av mangel paa det, tilværelsen smærter os.

Jeg er en radikaler, en revolutionær ¼. Men den revolution jeg bebuder er imidlertid ikke netop en saadan, der paa noen faa timer forvandler en hel stor by til et inferno.

Det er en revolution ¼ der begynder indenfra, fra hjerterne og arbeider sig udad, saaledes, at alle mennesker i landet blir adelsmennesker i aand og karakter.

Det er i hensikt at bringe saa mange som muligt til forstaaelse og erkjendelse herav, vi idag er gaaet i gang med at utgi dette lille blad ¼.

Ved siden av at lægge vækt paa en utpræget Ibsen-forkyndelse, vil vi holde frem kommunismen og for øvrig belyse og anskueliggjøre idéer nær beslæktet og benyttet til anarkismen og dens tænkning. Samfunnet, mennskene og deres mange forunderlige institutioner skal vi analysere og kritisere efter beste evne. Religionen, moralen, sædeligheten, aandslivet, kulturen, kunsten og videnskaben vil efter tur komme under hammeren ¼.

Jeg er en av dem som ser i Ibsen, ikke blot en dramatist, en forfatter, ¼ jeg ser ¼ veileggeren, byggmesteren. Og tror jeg, er det som saadan han i fremtiden skal læses og dyrkes.

En vakker dag i den nære fremtid skal det stå klart for os alle.

Strævet efter at oppnaa den høieste mulige grad av lykke og velvære maa anlægges paa et brett grundlag. Maa omfatte alle mennesker og være basert paa det faktum, at velvære og lykke er en ting for alle. Fremsat som et spørsmaal for enhver at besvare, lyder det:

«Hvilke former for socialt liv sikrer et git samfund i særdeleshet og menneskene i det hele tatt den høiest mulige grad av lykke og velvære? Hvilke former for socialt liv tillater denne grad av lykke og velvære at gro og utvikle sig kvantitativt, saa vel som kvaliteten?»

Med et saant spørsmål er folket i vor tidsalder utrustet med overkommelige opgaver.

Forandringerne i menneskesamfundet foregaar sakte og jevnt, men der er ogsaa tider da de gaar for sig meget hurtigt ¼ De kvikke forandringer ¼ har sin plads ¼ like saa vel som de sakte. I menneskesamfundene bevidner de, at nye anskuelser og forestillinger har vundet rotfæstelse hos folket, og at nye og bedre maater at arrangere og organisere deres økonomiske og sociale liv paa, er utarbeidet hos dem og vil ogsaa avløse og træ i stedet for de gamle, der er blit forældet og ubrukelige.»

Ved å utbygge vannkraften kunne storkapitalistene utvikle en omfattende industrivirksomhet.

«For at kunne iverksætte disse gyldne drømme maatte man da likesom før ta sin tilflugt til arbeidsfolket ─ slaverne.

Men paa dette tidspunkt [1915/16] hadde jobbere og svindlere av alleaater og kulører lagt beslag paa en stor del arbeidskraft baade til sjøs og tillands. Staten hadde tat meget arbeidskraft, dels til jernbanebygning og andre arbeider og dels militærtjeneste, og for storkapitalisterne fandtes det derfor ikke tilstrækkelig av norsk arbeidskraft at faa.

I sin fortvilede utbytningshunger henvendte de sig da til Sveriges halvsultende, arbeidsløse lønsslaver, som de trodde uten videre vilde lasig utbytte. Man annonserte og hvervede i fleng og der rullede masser av svenske slaver ind i stenørkenen, især anlægsarbeidere.

Paa samme gang importerte kapitalisterne noget som for al fremtid skal hænge som et damoklessverd over deres hoder ─ de importerte syndikalismen, inkarnationen av revolutionær maalbevissthet, og dermed ogsaa den fare som borgerpressen og politiet nu forgjæves søker at utrydde.»[16]

«Den gamle frihetskjæmpe, Peter Krapotkin, opholdt sig i forrige uke et par dage i Kristiania paa hjemreise til Rusland efter 32 aars landflygtighet», kunne Klassekampen meddele i juni 1917.[17] I juli 1917 kom det 400 russiske emigranter til Bergen fra Paris over London. I tillegg kom det ca. 400 krigsfanger. Ca. 20 var anarkistiske kommunister, som på et møte med norske ungsosialister besluttet å sende Ellisif Wessel et hilsningstelegram: «Russiske anarkistiske kommunister paa gjennemreise ─ samlet til møte med de norske, sender dig kampfælle vore bedste ønsker og hjertelig tak for din indsats i kampen. Med anarkistisk hilsen.»[18]