Arne Garborg mente at representasjonssystemet i virkeligheten er en styreform for seg, midt mellom eneveldet på den ene siden og folkestyret på den andre. Skal en derfor bedre det nåværende systemet, nytter det ikke med småplukk i retning av reformer i valgmåten, utvidning av elektoratet o.l. Dette kan riktignok gjøre systemet bedre, men bare innenfor den rammen det alt har. «Men Fjernelse af Tvang er endnu ikke Frigjørelse; med vore selvvalgte Herrer er vi i det høieste kommet et skridt fremad paa Vejen til Frihed... Om vi end ikke kan styre os selv, saa er vi dog kvit de slemmeste Former af Herrevælde.»[2]
Garborg vil bare se på politikken i et videre perspektiv. Virkelig selvstyre har vi ikke hatt siden den gang velgerne selv kunne møte på tinget og avgjøre sakene seg imellom ved håndsopprekning. Bare det var et fullkomment demokrati der alle fullvoksne menn kunne være med. Og vi har ikke fått noe fullgodt i stedet. Folkestyret i dag er en illusjon, «fridomen hev skrukna inn til ein valrett».[3] Friheten er blitt redusert til «retten til aa glide inn i eit fleirtal, eller samle eit; gjennom fleirtalsrepræsentasjonen kjem eg daa med i samfundslivet paa ei vis, vert noko som ein brøk av det veljarfleirtale som er kome i staden for folke.»[4] Representasjonsstyret er en valgrett den ene dagen; den neste usurperer representasjonen denne retten, og folket blir på nytt satt utenfor. Parlamentarismen er blitt et system likt med kapitalismen. Politikken er blitt «en upersonlig, halvt mystisk Magt, 'Parlamentarismen' behersker Borgeren ligesom 'Kapitalismen' behersker Arbeideren.»[5] Det viktigste av alt blir jordspørsmålet, «aa skaffe folke jord ... vert endaa til sine tider hovudsaki.»[6] Her knytter Garborg georgeismen (etter Henry Georges antikapitalistiske «jordlære») sammen med folkestyre-problemet. Det er til liten nytte å oppdra folket gjennom referendum[7] så lenge de fleste er for fattige til å kunne tilegne seg den kunnskapen som trengs for en aktiv borger. Og fattig er den mannen som ikke har direkte forhold til primærnæringene fremfor noe. Først da kan det bli tale om «oplysning i hytterne».[8]
Garborg drar et skarpt skille mellom det han kaller folkelig selvstyre og valgrett. Valgretten kan nok være bra sammenlignet med eneveldet, men flertallets jernharde lov er ikke særlig bedre. Mindretallet er rettsløst som den enkelte borger er det ─ «kjem eg ikkje i fleirtal, so fær eg ikkje så mykje som brøken av ein repræsentasjon dessmeir; eg er reint null.»[9] Parlamentarismen i dag er et vrengebilde av folkestyret slik det var ment å være. Alt er galt fra grunnen av; først fordi politikken i dag er en arv fra den feilaktige forestillingen om maktdelingen mellom statsmaktene. Og enda våger de fordekte politikerne å nytte ordet «folkestyre» om systemet i dag. Representasjonen er en ordning på halvveien, og av denne grunn nesten værre enn alt fordi det gir seg ut for å være et folkestyre, mens det i virkeligheten er «eit førarstyre, eit forklædt faamannsstyre.»[10] I samme retning: «Repræsentasjonsstyrelsen bliver en Art ny Herrestyrelse, men en fordækt: den holdersig skjult bag de lovlige Frihedsformer.»[11] Parlamentarismen er en form for «friarstyre» med intriger, misunnelse og kjøpslåing over hele linjen. Politikken blir handel. Ordet korrupsjon ligger på tungen.
Garborg støttet dansken Johan Pedersens tanke om et folkelig «samstyre». I dette systemet er alle valgkretsene borte; hele landet er en eneste valgkrets. Den enkelte velgeren kan stemme på hvem han vil i landet, om han ikke ser seg tjent med å møte på tinget selv. Systemet er på papiret greit nok: Utsendingen på tinget har så mange røster å kaste som han har velgere bak seg. Har han f.eks. fått 100 000 stemmer, er han med dette tallet en mektig mann under voteringene. Og det samme med dietten, som skal utbetales i forhold til hvor mange stemmer han har fått. Poenget er at hver eneste velger på denne måten blir direkte representert og at dette kan finne sitt uttrykk under voteringen på tinget. Systemet kommer «den gamle ordninga» nærmest. I stedet for kampen mellom statsmaktene skal det komme fred og «samstyre» og samarbeid mellom frie menn: Repræsentanterne hjælper hinanden til at udfinde det bedste Forslag.»[12]. Velgerne vil nok vite å peke ut de dyktigste til deres egne talsmenn. Representanten valgt på denne måten vil stå i den nærmeste kontakt med velgerne, det er hovedinnholdet i det mandatet han har fått. Som utsending er han den enkelte velgeren opphøyd i en høyere enhet. Han er nok uavhengig, fordi velgeren kan stole på ham, og derfor er best tjent med en fri mann på tinget. Men først og fremst er han en utsending som kan bli tilbakekalt ved neste korsvei. Garborg kaller Pedersens syn for kvalitetsmetoden, fordi utsendingene vil legge vekt på kvalitet og sunn fornuft i stedet for det juridisk-formelle i lovgivingsarbeidet.
[1].Dette kapitlet er hentet fra Nerbøvik 1969:27-34. Hans hovedkilder er Arne Garborg: «Partistyre og Folkestyre», København 1912, «Vaknande spursmaal», Syn og Segn, 1912, s. 417ff og «Politik. Bladinnlegg fraa 1870-aari til riksretten», Kristiania 1919.
[2].Nerbøvik1969:156-157 (note 8).
[3].Nerbøvik 1969:28.
[4].Ibid.
[5].Ibid.:29.
[6].Ibid.
[7].«Gyldigheten av en beslutning av statsorganene gjøres avhengig av godkjennelse ved folkeavstemning. Dette referendum kan være obligatorisk eller fakultativ, d.v.s. betinget av beslutning av statssjef eller parlament, eller krav fra et visst antall stemmeberettigede eller et visst mindretall i parlamentet.» (Arbeidernes leksikon)
[8].Ibid.
[9].Ibid.:30.
[10].Ibid:31.
[11].Ibid:157 (note 11).
[12].Ibid.:32.