Den norske Fagopposisjon (Fagopposisjonen av 1911)

Innledning

Anarkistiske og syndikalistiske idéer gjorde seg også i noen grad gjeldende utenfor den fåtallige krets av de frihetlige og deres aksjonsradius. Dette gjaldt i første rekke innen Den norske Fagopposisjonen (Fagopposisjonen av 1911), men også innen Arbeiderrådsbevegelsen. Fagopposisjonen ble Martin Tranmæls springbrett opp til førerskap i norsk arbeiderbevegelse.

Norge opplevde en høykonjunktur fra 1905, som med små avbrekk varte til 1920. Tariffsystemet var ikke knyttet til indeksreguleringer, og arbeiderne hadde alt å tape på dette systemet. Leveomkostningene steg, men lønnen sank. Dette hendte samtidig med som de rike ble rikere. Det forekom en del små streiker. Disse var lite effektive. Arbeidsgiverforeningen hadde større makt, og svarte med store lockouter.

Det var mange som begynte å se seg om etter «nye veier» for fagorganisasjonen alt etter nederlaget i den svenske storstreiken i 1909, der norske fagorganiserte arbeidere hadde støttet med over en halv million kroner. Misnøyen etter storlockouten i Norge i 1911 (hvor 32 000 arbeidere ble satt på bar bakke), og den kampen som var innledet i Stortinget om organisasjonens bevegelsesfrihet, nørte opp under ønsket om å finne mer effektive former for faglige kampmidler. Særlig var misnøyen stor med at de nye tariffene stort sett hadde fått fem års varighet. Og når prisene steg i tariffperioden ble naturligvis arbeiderne dårligere stilt. Dessuten virket slike kontrakter som soveputer for den politiske interesse. Arbeiderklassens dynamiske krefter ble bundet ved de lange tariffperiodene. Bindende tariffavtaler kunne lett virke avslappende fordi arbeiderne i perioden mellom avtalene slo seg til ro og mistet interessen for sin forening. I det hele tatt burde man «undgaa alt som binder ─ liketil anerkjendelse av arbeidsledighets‑ og sykekasser, tvungen eller frivillig mægling, ved offentlighetens mellemkomst, for ikke at tale om tvungen voldgift».[1] Alfred Madsen: «At avslutte bindende overenskomster er at indgaa en borgfred, hvilket er en fornegtelse av klassekampen, av socialismens idé, og fører i sine konsekvenser til en forkvakling av fagbevægelsen.»[2] Fagbevegelsen måtte bli en ren kamporganisasjon, og ikke et forsikringsagentur. Det avgjørende var å holde fagforeningen i kampberedskap, og et midlertidig nederlag bidro bare til å skjerpe kampen. Inntrykkene fra storkonflikten i England i 1911, og de faglige oppgjørene i Norge i samme år, fikk Martin Tranmæl til å gå i gang med en organisert opposisjon innen fagbevegelsen. Han ønsket ingen splittelse av fagbevegelsen, slik det hadde skjedd i Sverige i kjølvannet av storstreiken i 1909, da syndikalistene gikk ut av svensk LO og opprettet Sveriges Arbetares Centralorganisation (SAC). Fagopposisjonen skulle være «en agitationsorganisation indenfor rammen av den faglige landsorganisation»[3] LOs ledelse, derimot, var redd for nettopp en slik splittelse.[4]

Martin Tranmæl

Martin Olsen Tranmæl (1879─1967) var yngste sønn på en mellomstor gård i Melhus i Trøndelag, og arbeidet som maler. Han ble etter hvert medarbeider i den sosialdemokratiske trønderavisen Ny Tid, både som journalist og senere som redaktør (1913─18), som skulle spille en viktig rolle for fagopposisjonen innen arbeiderbevegelsen. På to reiser til USA (1900─02 og 1903─05) hadde han sett hvordan arbeiderklassen hadde kjempet der, og truffet radikale arbeiderledere.

På sin andre reise ble han kjent med Industrial Workers of the World (IWW). Tranmæl var tilstede på stiftelsesmøtet i Chicago i juni 1905, hvor han møtte som observatør for Scandinavian Painters, Decorators and Paper Hangers of Chicago.[5] IWW's ideologi var i begynnelsen en blanding av marxistiske og anarkosyndikalistiske idéer. Man gikk i mot fagforbundsformen som man mente hindret en samlet kamp. Den virket splittende, den svekket klassesolidariteten, og den fostret troen på et samvirke mellom kapital og arbeid. En ny fagbevegelse måtte bygge på industriforbund som ble samlet i én sentralisert landsorganisasjon («One Big Union»). Alle arbeidere på en arbeidsplass skulle stå i én organisasjon. IWW utviklet seg snart til en organisasjon av ufaglærte «uamerikanske» arbeidere, dvs. stort sett innvandrere fra Syd‑ og Øst‑Europa, men også latin-amerikanere og afro-amerikanere, da mange av de gammeldagse forbundene ikke ønsket å ha dem som medlemmer. Socialist Labour Party og Socialist Party dominerte IWW i perioden 1905‑08. I 1908 fikk syndikalistene, og deres klare anti‑parlamentariske linje, overtaket. Kampmidlene var direkte aksjoner. Tranmæl overtok aldri IWW's rendyrkede syndikalisme, men som han sa: «Jeg husker naturligvis godt at vi drøftet syndikalistiske tanker allerede da jeg var i Chicago ─ en god stund før IWW godtok ideene. Jeg har aldri kunnet slutte meg helt til dem. Men en tar jo alltid med seg inntrykk og impulser når en er ute i verden for å se og lære.»[6] Tranmæl var heller ikke ukjent med de syndikalistiske tankene ute i Europa. I perioden 1907‑ 1909 var han på reise i Europa hvor han deltok aktivt i det faglig‑politiske livet. I Frankrike støtte han på anarkosyndikalistene, og deres kampånd, aksjonsvilje og antimilitarisme svarte helt til hans egen innstilling.

På LO-kongressen i 1910 avviste Tranmæl påstandene om at opposisjonen fôr med syndikalisme: «Det er ikke sandt. Vi vil ha en sterk centralisation, sterke [industri]forbund og sterke krigskasser.»[7] Tranmæl avgrenset seg bestemt fra syndikalistene når de tok avstand fra politisk og parlamentarisk virksomhet, og ensidig gikk inn for generalstreik som det eneste middel i kampen for sosialismen, men han ville heller ikke ha noen overvurdering av de muligheter arbeiderne hadde for å nå frem til et nytt samfunn gjennom parlamentarisk virksomhet alene. «Det høieste man i regelen kan vente av et parlament, er at det ikke staar i veien for det sociale reformarbeide.»[8] Det var ikke tilstrekkelig å nå frem ved valg en gang imellom, og utstyre representanter med fullmakter til å handle i Stortinget eller andre steder. Arbeiderne måtte selv gjennom sterke faglige og politiske organisasjoner være med og presse på skulle de klare å omforme samfunnet. På dette grunnsyn utformet Tranmæl en syntese av politiske og faglige virkemidler. Fagbevegelsen fikk her en sentral stilling. Den var livsnerven i arbeiderbevegelsen, og måtte derfor ikke bli et byråkratisk, sentralisert apparat som var bastet og bundet av forsikringsoppgaver som samfunnet burde ta seg av, og heller ikke av langvarige bindende tariffavtaler. Som alternativ satte han, i likhet med syndikalistene, «anerkjendte arbeidsvilkaar» ─ muntlige avtaler om lønns‑ og arbeidsforhold, samtidig som arbeiderne stod fritt til når som helst å reise krav. (På fagkongressen i 1913 karakteriserte LOs leder, Ole O. Lian, Fagopposisjonens krav om å avskaffe tariffene, og erstatte dem med «anerkjendte arbeidsvilkår» som «farlig», og som «faglig nihilisme».[9]) Fagbevegelsen måtte heller ikke være redd for å ta i bruk nye og dristigere kampmidler. Organisasjonsstrukturen måtte være slik at den utløste personlig initiativ, ansvarsfølelse og innsatsvilje. Slagordet var: «Magten tilbake til medlemmerne». Tranmæl skrev: «Direktiver til det store, det gjennemgripende, det revolutionære kommer aldrig ovenfra. Det er naturlig og forstaaelig at en central myndighet uvilkaarlig holder igjen og maner til forsigtighet.»[10]

I følge historikeren Odd-Bjørn Fure så fremsto den føderative og den desentralistiske organisasjonsmodell hos Tranmæl som en forutsetning for revolusjonær handling.[11] Massenes spontane og frie aksjonsutfoldelse utgjorde kjernepunktet i hans ideologi. Tranmæl var likevel tilhenger av en viss form for sentralisme: «Jeg er av den opfatning at det ikke er formaalstjenlig at lægge magttyngden helt om fra landsorganisationen, centralorganisationen, til lokale samorganisationer. Man maa her regne med den motstander man staar overfor, den sterke centraliserte makt arbeidskjøperne har i sin organisation, likesom vi maa regne med det kampmiddel vi har i sympatistreiken og som lettest lar sig iverksætte hvor magttyngden til en viss grad er centralisert.»[12] Noen utpreget, enn si ubetinget, desentralist var Tranmæl ikke, og han ble det heller aldri, noe følgende sitat viser:

«Man har paa den ene side de specifikke syndikalister, som vil lægge magttyngden over i de lokale samorganisationer og paa den anden flere av de ældre fagorganisationsmænd, som holder paa at forbundene bør ha den sterkeste indflydelse.

Rent demokratisk seet er den førstnævnte absolut at foretrække. Magtens tyngde blev da hos medlemmerne, hvilket er det mest ideelle. Men det kampforhold man staar i overfor den godt organiserte kapitalisme, gjør dog denne form betænkelig. man vilde saa let svække sin motstandsevne og vanskeliggjøre det samvirke som maa foregaa mellem de forskjellige grupper av organiserte arbeidere. Dertil kommer hensynet til sympatistreiken. Det vil utvilsomt falde lettere at iverksætte denne, hvor man ─ ialfald til en viss grad ─ har en centralisert ledelse. Og da dette kampmiddel efterhvert vil komme mer og mer i forgrunden, bør dette hensyn tillægges betydelig vegt.»[13]

Edvard Bull karakteriserer Tranmæl slik:

«Han var ingen fremragende teoretiker, han kunde ofte være uklar og usikker når det gjaldt vanskelige spørsmål ─ f.eks. når det gjaldt vurderingen av det parlamentariske arbeid som et ledd i arbeiderklassens kamp, eller senere når det gjaldt sabotasjen. Men nettop hans mangel på interesse for abstrakte teorier fikk ham til å gi avkall på mesteparten av de syndikalistiske konstruksjonene om statsapparatets absolutte korrumperende virkninger, om den ekspropriative generalstreik, om fagforeningenes rolle i det fremtidige samfund o.s.v. ─ og denne mer nøkterne holdning blev sikkert til fordel for den norske opposisjonsbevegelsen. Tranmæls store organisatoriske talent og hans imponerende arbeidskraft var også en betydelig styrke. Men først og fremst var det hans veldige agitatoriske kraft som taler som gjorde ham til den sentrale figur i opposisjonen. Hans evne til å rive folk med, overbevise dem og virkelig få dem til å arbeide for de nye idéene gav ham en posisjon som var fullstendig enestående innenfor norsk arbeiderbevegelse.»[14]

Tranmæl la frem sin kritikk, og hovedtrekkene i sitt program, på et par møter i Den faglige Samorganisasjonen i Trondheim i 1910. Denne samorganisasjonen ble dannet i 1910 etter initiativ av folk fra Norsk Arbeidsmandsforbund. Her møtte man sterkt antiparlamentariske, til dels syndikalistiske og anarkistiske strømninger. Allerede på dette tidspunktet ble synspunktene hans stemplet som syndikalistiske. Dette tok han prinsipielt avstand fra; for Tranmæl var det ikke merkelappen, men innholdet som var viktig:

«Det er altsaa dette program som der er blit slik staahei om og som er blit betegnet som umodent og eksperimentalt, ja endog 'syndikalistisk.'

Nu vil jeg si, at her er der ikke først og fremst spørsmaal om dette er syndikalistisk eller ikke. Men spørsmaaler er om dette program, de punkter det omhandler, er av betydning for arbeiderne i deres klassekamp. Vil det fremme deres interesser og styrke deres organisation? Det er hovedsaken. Siden kan man sætte hvilket bumerke man vil paa det. Det er reaktionens gamle vaaben dette først at faa sat et 'farlig' stempel paa en ting for paa den maate at skade den. Det er en appel til fordommen og dumheten hos menneskene, som socialister ialfald burde holde sig for god til.

Jeg haaber at dette møte ikke lar sig forvirre av slikt. Det vilde ikke sømme sig for organiserte, interesserte arbeidere. Enten det kaldes syndikalisme, trade unionisme eller fagbevægelse, saa er det ikke det det kommer an paa, men selve indholdet. Hver enkelt sak og alle saker set i sammenhæng er det som her skal bedømmes og tages standpunkt til.

Vi maa huske at der ogsaa er utvikling indenfor vor egen leir, inden vor egen bevægelse, ikke bare utad. Utviklingen skaper stadig nye krav efterhvert som de gamle er løst. Og vi maa se til at holde skridt med utviklingen. For av det avhænger vort modstandskraft og styrke utadtil og sidst men ikke mindst vor bevægelses enighet indadtil.»[15]

«Trondhjemsresolusjonen»

I 1911 hadde stor lockouten endt med nederlag for arbeiderne. De hadde oppnådd én øre i tillegg, det såkalte «presteøre» etter sognepresten, stortingsmannen (for DNA) og meglingsmannen Alfred Eriksen. På et møte 19/11 i Trondhjems fagforeningers lokale samorganisasjon som skulle behandle storlockouten, fremmet Martin Tranmæl det som skulle bli Fagopposisjonens mest kjente programformulering, «Trondjemsresolusjonen»:

«Møtet uttaler, at den faglige situation nu kræver, at organisationsarbeidet lægges paa et mere revolutionært grundlag end før. I henhold hertil peker møtet paa som nærligende program:

A. 1.De skriftlige bindende overenskomster avskaffes. 2. Forsikringsvæsenet sløifes.

B. Som kampmidler benyttes i første række:

1. Streik. 2. Sympatistreik. 3. Boykot. 4. Obstruktion. 5. Sabotage. 6. Kooperation.

C. Organisationsformen ændres derhen:

1. At landsorganisationen gjøres til det centrale, ‑ fællesnevneren.

2. Denne inddeles i departementer svarende til de store industrier, altsaa industriforbund.

Der oprettes lokale samorganisasjoner som bl.a. overtar den lokale agitation og gives

indflydelse paa fastsettættlse av arbeidsvilkaarene.»[16]

Resolusjonen ble vedtatt av forsamlingen. Den representerte halvparten av byens fagforeninger. Disse lokale samorganisasjonene hadde ingen offisiell plass i daværende LO, og var derfor en frivillig sammenslutning som flere steder oppsto som et resultat av syndikalistenes agitasjon. Ungsosialisten og syndikalisten Chr. W. Andersen ble formann i Trondhjems lokale samorganisasjon i 1911.[17] Albin Eines ble viseformann.[18] Etter forslag fra Eines ble det på et møte i februar 1911 vedtatt inntatt i formålsparagrafen at man skulle drive «en kraftig agitasjon for, og oplysningsarbeid om, den ekspropriative generalstreik».[19] Tranmæl prøvde å få dette punktet endret til bare å kreve «oplysning om generalstreiken» ─ altså uten at det skulle være agitasjon for den, og uten at den behøvde å være «ekspropriativ»; men etter en nokså uklar votering mellom tre forslag ble Eines' syndikalistiske forslag vedtatt.[20]

Også i Trondhjems socialdemokratiske Forening, som var et diskusjonsforum for alle de nye idéene om den faglige kampen, sto de rent syndikalistiske tankene sterkt. I april 1911 ble Tranmæl valgt til formann, og Halvard Olsen, Eines og Chr. W. Andersen var blant de mest aktive medlemmene.[21]

«Trondjemsresolusjonen» vektlegger helt klart syndikalistiske trekk som direkte aksjon, kooperasjon, samt lokale samorganisasjoner. Syndikalistene tok derimot avstand fra sentralismen i organisasjonsformen. Flere av formuleringene var tvetydige. De var ikke antiparlamentariske og ikke partifiendtlige, men den faglige fronten skulle ha førsteprioritet siden samfunnsmakten var basert på den økonomiske makten. Politikk og faglig arbeid skulle gå hånd i hånd, men med fagorganisasjonen som den dominerende kraft. «Det naturlige er at partiet underordner sig den organisation som er den avgjørende, nemlig den faglige.»[22] DNA skulle underordnes, ikke sideordnes, fagorganisasjonen. Det var viktig å politisere fagbevegelsen siden partiet var i ferd med å forfalle til et bare‑parlamentarisk organ. Man skulle ikke nøye seg med å virke for forbedringer innen systemet, men ta sikte på å endre det. Tranmæl var altså ikke tilhenger av noen form for «trade unionisme».[23] Den revolusjonære, ekspropriative, generalstreiken som skulle innlede selve samfunnsomveltningen, og som står sentralt hos syndikalistene, var man heller ikke så opptatt av. Men desto mer ble det tenkt på, og talte om, generalstreik for begrensede formål, generalstreik mot meglings‑ og voldgiftslover, generalstreik mot krig. Vedtaket møtte sterk motstand hos lederne både i LO, fagforbundene og i DNA. Det samme gjorde mange av de lokale tillitsvalgte.

Samme dag som avstemningen om «Trondjemsresolusjonen» skulle forgå hadde Social-Demokraten, DNAs hovedorgan, en spissartikkel om «Anarkismen i ny forklædning», hvor signaturen «─ pp ─» forsøkte å fremstille den faglige opposisjonen som anarkister ─ i modernisert skikkelse, med maske.[24] Mauren tok avstand fra resolusjonen med den begrunnelse at dens tilhengere arbeidet «på rent ut ─ anarkistisk basis».[25] I et intervju med Trondhjems Adresseavis erklærte Ole O. Lian åpen krig mot opposisjonen: «Opropet sætter som mål at skape en fast eller organisasjonsmæssig forbindelse mellem de interesserte. Hvis det dermed er meningen at skape en sideordnet organisasjon ─ og hvad er ellers meningen ─? så vil det bli bekjæmpet med neb og klør fra ledernes side og ─ jeg kan ikke tænke mig andet ─ også fra den socialdemokratiske presse.»[26] På den annen side var ikke Lian helt avvisende til «Trondjemsresolusjonen». Han forsvarte riktignok tariffene og forsikringskassene, men han mente at kampmidlene i en viss grad kunne brukes, og stilte seg heller ikke helt avvisende overfor forandringer i organisasjonsformene ─ men enhver slik forandring måtte foregå svært langsomt, hvis den ikke skulle virke skadelig. «Lians innlegg var i det hele tatt i formen meget imøtekommende overfor opposisjonen ─ men det var likevel helt tydelig at han stod fullstendig fremmed og avvisende overfor selve grunnlaget for opposisjonen: den hensynsløse skjerping av klassekampen.»[27] I januar 1912 ble det avholdt en rekke møter om «Trondjemsresolusjonen»:

«’Det er bare dikt,’ sa Lian på disse januarmøtene, ’at paastaa at fagorganisationen har mildnet klassekampen og virket som mægler mellem arbeide og kapital. Den moderne fagbevægelse er en kamporganisation paa klassekampens grund. Min mening om Trondhjemsresolutionen er at den er negativ. Det eneste helt positivt nye er sabotagen. ……… Storlockouten slræmmer os ikke længer. Vi skal ikke forvirres av ugleskrik og fantaster, som mener vi kan møte den centraliserte kapitalmakt med spredte avdelinger.’»[28]

«Mens Tranmæl ville politisere fagorganisasjonen og gi den en hovedrolle i arbeiderbevegelsens kamp for sosialismen, bl.a. gjennom en mer aggressiv faglig politikk og en ny organisasjonsstruktur, fastholdt Lian de etablerte normer og gjeldende praksis: i arbeidsdelingen mellom fagorganisasjonen og Arbeiderpartiet skulle LO bare ha en støttefunksjon i kampen for sosialisme og forøvrig konsentrere seg om å bedre lønns- og arbeidsvilkår for medlemmene. Lian gikk videre sterkt imot Tranmæls parole om at arbeiderbevegelsens kamp mot militarismen primært måtte skje gjennom militærstreik støttet av faglig aksjon.

For øvrig var Lians linje også overfor opposisjonen preget av balansekunst og kompromissvilje. Så langt fra å tie den i hjel tok han Fagopposisjonens synsmåter opp til reell drøfting. I tillegg stilte han seg åpen overfor enkelte av opposisjonens standpunkter. På LO-kongressen 1913 gikk han inn for en omlegging til industriforbund, langt på vei slik Fagopposisjonen da foreslo, men tapte avstemningen på kongressen. 1916 fikk han trass i mye motstand igjennom at Fagopposisjonens krav skulle behandles av en særskilt komité for så å avgjøres på en ekstraordinær kongress.»[29]

Norges socialdemokratiske Ungdomsforbund og Den socialdemokratiske studenterforening var Tranmæls fremste støttespillere. For den unge generasjonen sto han som vekkelsespredikanten, hvis overbevisnings fanatisme virket som moralsk styrke.

Fagopposisjonen hadde sine røtter i selve den økonomiske utvikling, i storindustriens gjennombrudd, i arbeiderklassens tallmessige og organisatoriske vekst på grunnlag av den industrielle utvikling. Det var først og fremst arbeiderne i nylig industrialiserte strøk Tranmæl vant for sin sak. Dette var arbeidere som følte at LO-ledelsen ignorerte problemer med lang arbeidstid, dårlig lønn og helsefarlige arbeidsforhold, eller som rett og slett opplevde at LO ikke var handlekraftig nok.

31. oktober 1911 ble «Det 4de nordiske arbeidsgivermøde i København» avholdt, og Direktør‑ assistent i Svensk arbeidsgiverforening Ivar O. Larsson holdt foredrag om «den syndikalistiske arbeiderbevægelse». «Det var en meget interessant og udtømmende belysning af dette nye fænomen inden arbeiderbevægelsen», skrev arbeidsgiverforeningens blad.[30]

I januar 1912 talte Tranmæl på et møte i Kristiania arbeiderparti hvor han tok opp de faglige kampmidlene. Under omtalen av sabotasje lot han falle en bemerkning som referenten gjenga slik:

«Mot sabotagen er det indvendt at den er 'umoralsk'. Min opfatning er at, mest umoralsk av alt er det, at undlate at bruke de kraftigste midler. Sabotage kan øves paa forskjellig maater, ved pasivitet og aktivt. Er det ikke latterlig at forlate en velpudset maskine naar man gaar ut i kamp. Er det ikke taapelig at gjøre arbeidsforholdene trygge for streikebryterne i gruveindustrien. End om der laa noen dynamitpatroner i borehullene som bare de streikende visste av, tror man ikke streikebryterne vilde betænke sig to ganger paa at opta arbeidet.»[31]

Uttalelsen vakte ikke særlig oppsikt på møtet, men skal ha blitt unøyaktig referert, og den sosialdemokratiske ordføreren i Kristiania, Carl Jeppesen, som ikke hadde vært tilstede, beskyldte i Social‑Demokraten Tranmæl for å ha gitt «anvisninger paa handlinger som enhver socialdemokrat vil og maa fordømme som feigt, hensigtløst snigmord».[32] I følge Aksel Zachariassen var uttalelsen misoppfattet og ble tendensiøst utnyttet: «Da møtet dagen etter fortsatte i Turnhallen, stemplet det derfor praktisk talt enstemmig 'Social-Demokraten's fremstilling som tendensiøs og uriktig, og fordømte på det skarpeste skrivemåten.»[33] Ole O. Lian rykket ut for å slukke «brannene» etter Tranmæls bemerkning. Den borgerlige pressen gikk til frontalangrep, og brukte uttalelsen i en veritabel løgnkampanje mot arbeiderbevegelsen generelt, og mot Tranmæl spesielt, i valgkampen dette året. Det Tranmæl hadde gjort var derimot ikke en oppfordring, men han hadde fremkastet en tanke, en mulighet som kunne komme til anvendelse i en mulig situasjon. «På et av de senere møter repliserte Tranmæl til en uttalelse fra Rich. Hansen om ikke å 'leke med dynamit' at det heller ikke hadde vært hans hensikt, at 'dette dynamitsnak var opfundet av 'Soc. Dem.' og 'Aftenposten',' og at 'den som vilde advare mot dynamitten fik henvende sig til disse.' Selv hadde han 'bare nævnt det som en slængbemerkning uten egentlig alvor'.»[34] Om og om igjen hadde nemlig gruve‑ og anleggsarbeidere opplevd at bygdefolk tok over jobben deres når de gikk til streik. Streikebryteri var lenge et problem i Utkant‑Norge. Andre kampmidler, som obstruksjon og sabotasje, var derfor nødvendig.[35]

I forbindelse med en nordisk arbeiderkongress i Stockholm utformet Tranmæl høsten 1912 et noe fyldigere program enn «Trondjemsresolusjonen» fra 1911. De faglige organisasjonene ble her gitt en politisk målsetting som ble skjøvet i forgrunnen:

«Da fagorganisationen danner livsnerven i arbeiderbevegelsen, hvis viktigste opgave er at omskape samfundsforholdene, bør den naturlige konsekvens være at dette formaal faar en fremtrædene plads i den faglige eller økonomiske virksomhet at der altsaa ikke bare tilstræbes forbedring av arbeidernes kaar indenfor rammen av kapitaliststaten, men at man kjæmper for at sprænge denne og indføre den socialistiske samfundsordning. Begge disse formaal forutsætter imidlertid en mer aggresiv optræden fra arbeiderorganisationenes side end hidtil. Særlig er dette blit paakrævet, efter at den organiserte kapitalistklasse har reist saa alvorlig og kraftig motstand mot den faglige bevægelse.»[36]

For å oppfylle denne hovedoppgaven var det avgjørende at kamplysten ikke gikk tapt. Skriftlige bindende overenskomster som motarbeidet kamplysten måtte derfor avskaffes. Det ville være å inngå borgfred, som var en fornektelse av klassekampen og sosialismens idé. Fagbevegelsen selv ble parlamentarisk og diplomatisk med hemmelige tariff‑forhandlinger, og et helt korps av forbundsfunksjonærer. Fagbevegelsen ville bli forkvaklet. Det var «revolutionær masseaktion» utenom parlamentet som skulle være den sterkest drivende kraft i kampen frem mot sosialismen. Dette innebærer ikke at Tranmæl nedvurderte eller neglisjerte den politiske sfæren som sådan, men at han nedtonet betydningen av det parlamentariske aspektet av politikken. «Stemme og mandatjægeriet er forresten en af de største farer. [...] Vi maa benytte parlamentarismen til agitation for vore idéer.»[37] Hovedoppgaven var å «holde socialdemokratiet paa det gamle revolutionære grundlag som Marx og Engels var tilhængere af.»[38] Tranmæl markerte at «vor parlamentariske stilling blir sterkere, naar vi samtidig utnytter de andre magtfaktorer».[39] Albert Jensen kommenterte: «Den utenomparlamentariske aktion blir saaledes et appendiks til parlamentarismen og det er sandelig ingen antiparlamentarisme.»[40]

Den skandinaviske arbeiderkongressen 1912

På den skandinaviske arbeiderkongressen i Stockholm 2.─5. september 1912 innledet LO-formannen Ole O. Lian til debatt om arbeiderbevegelsens organisasjonsformer og taktikk, som representant for «den gamle retning». Her tok han opp den kritikken mot «den nuværende fagorganisation» som var kommet fra «vore egne klassefæller. Og det er denne kritik vi maa ta op til behandling, for at se hvad den indeholder og om den har nogen berettigelse».[41] Lian inndelte kritikerne i fire grupper: 1) De egentlige syndikalister, 2) de «parlamentariske» syndikalister, 3) de «landsorganisationsfiendtlige» og 4) industriforbundsretningen. Lian tok et bredt anlagt oppgjør med de revolusjonære retninger innen arbeiderbevegelsen. I foredraget tok Lian avstand fra den føderative organisasjonsform, samorganisasjonene skulle kun drive opplysningsarbeid, og uttalte at «Decentralisationen er i enhver form stridende mot arbeiderklassens interesser. Og den absolut syndikalistiske decentralisation er det i allerhøieste grad.»[42] Lian understreket på det sterkeste at man måtte se den faglige, den politiske og den kooperative arbeiderbevegelse i sammenheng. Et resolusjonsforslag i tilknytting til Lians fordrag ble vedtatt mot 29 stemmer etter at et forslag fra Martin Tranmæl, som bygde på «Trondhjemsresolusjonen», ble forkastet mot åtte stemmer. I det vedtatte forslaget, som for Norges del var undertegnet av Ole O. Lian, Rich. Hansen og Gunnar Ousland, sto det bl.a.:

«Arbetsgivarnas mäktiga sammanslutningar ─ nationella, skandinaviska och internationella ─ och den hänsynslösa kamp dessa föra mot arbetarna gör det för arbetareklassen till en mer bjudande nödvendighet än någonsin att bevara den fasta enheten i sin fackliga och politiska framryckning.

Varje rörelse, som leder till splittring på dessa områden måste bekämpas som skadlig för arbetareklassen och dess intressen.

I anslutning härtill uttalar kongressen vidare, att den väg de skandinaviska kongresserna under årens lopp anvisat ifråga om fackorganisationena former och taktik visat sig vara den rätta. De bestående organisationsformerna ha gång på gång stått provet i de skandinaviska länderna, och det är för närvarande icke möjligt att föreslå nya former, som skulle medföra ett bättre tillvaratagande av arbetarenas solidaritet. [...]

Gent emot den makt, som arbetsgivarna genom sina organisationer besitta i ekonomiskt och socialt hänseende skulle det vara ett självmord om arbetareklassen splittrade sig eller lossade på den sammanslutning, som redan skapats. Arbetarnas samling i landsförbund, omfattande hela fack eller industrier, och industriförbundens sammanslutning i centralorganisationer är otvivelaktigt den starkaste organisationsformen.

Kampen mot arbetsgivarna måste föras med bred front, då dessa utan hänsyn till organisationsformerna angripa arbetareklassen som helhet. Därför måste arbetarna genom ständigt större och starkare sammanslutningar utnyttja den kraft, som fast sammanhållning och offervillighet förläna.

Landsorganisationerna böra byggas på starka förbund med välförsedda reservfonder och måste genom effektiv kontingent och nödvendiga bestämmelser i övrigt sättas i stånd att, när omständigheterna så kräva, möta även de största angrepp från arbetsgivareorganisationerna så kräva, möta även de största angrepp från arbetsgivareorganisationerna och att själva skrida till massaktion, om så behöves.[...]

Med kännedom härom varnar kongressen mot varje försök att upplösa eller dela den organiskt utvecklade organisationen eller försvaga någon del därav.

Arbetareorganisationen skall omskapa samhällsförhållandena genom arbetareklassens frigörelse, som är vårt stora mål. Kongressen uppfordrar alle klassbröder att med enighet och kraft arbeta mot detta mål på de fackliga, politiska och kooperativa linjerna, som tillsammans bilda den enda säkra vägen till avgöranda seger för arbetareklassen.»[43]

Lian fikk 2,5 timer til sitt fordrag, mens Tranmæl som opposisjonens fører bare fikk vel en halv time til sin rådighet. Senere ble Lians foredrag referert i sin helhet i LOs Meddelelsesblad og sendt til fagforeningene på organisasjonens bekostning, mens opposisjonens syn bare ble nevnt forbigående.[44]

Den norske Fagopposisjonen stiftes

Ca. et år etter at Trondhjemsresolusjonen var blitt vedtatt, sendte samorganisasjonen i Trondheim ut en innbydelse til fagforeningene til å danne Den norske Fagopposisjon som en organisert fraksjon innen LO. Formålet med organisasjonen var å radikalisere fagbevegelsen, gjøre den mer sosialistisk og mer revolusjonær. I julen 1913 ble Den norske Fagopposisjonen konstituert ved en landskonferanse i Trondheim, og kom i funksjon fra januar 1914. Ole Eidem ble valgt til formann. Da hadde organisasjonen 51 organisasjoner med til sammen 3713 av LOs 63 000 medlemmer.[45] På slutten av 1918 var 85 organisasjoner tilmeldt med ca. 18 000 medlemmer,[46] ca. 17% av LOs samlede medlemsmasse. Fagopposisjonen klarte ikke å vinne mer enn ca. 25% av LO‑ kongressen i oktober 1917.[47]

Allerede på stiftelseskonferansen kom konflikten mellom «tranmælittene» og de mer syndikalistisk orienterte til syne. Kristiania fagoppositionsgruppe foreslo å ta inn i lovene «en bestemmelse om politisk nøitralitet».[48] Talsmannen oppfordret til «å tone rent flag», og sa «at det gaar ikke an at gjøre alle fagforeningsmedlemmer til bevisste socialdemokrater» og at fagorganisasjonen ikke burde «støtte noget bestemt politisk parti».[49] Styret foreslo for konferansen at den skulle «gi sin tilslutning til den linje som hittil er befulgt, nemlig at oppositionen som saadan alene befatter sig med økonomiske spørsmaal».[50] Tranmæl mente at forslagsstillerne ikke egentlig var ute etter nøytralitet, men at de ville ha «en uttalelse som kan utnyttes paa anti‑ politisk maate [...] For øvrig bør vi ikke glemme at arbeiderpartiet er vort og det som er utført, er skedd efter opdrag av arbeiderne selv».[51] Kristiania‑forslaget ble forkastet mot syv stemmer, mens styrets ble vedtatt mot fem.[52] Det ble vedtatt at Fagopposisjonen som sådan bare skulle arbeide med økonomiske spørsmål, men uten at den skulle ha noen antiparlamentarisk tendens. Derimot fikk syndikalistene enstemmig vedtatt et annet forslag. Fagorganisasjonen skulle revolusjoneres «slik at den kan tilkjæmpe sig kontrollen paa arbeidsplassen og sluttelig overta distributionen og produktionen».[53]

Nå begynte en intens maktkamp og ideologisk debatt innen arbeiderbevegelsen. Flere sentrale personer i Fagopposisjonen tilhørte Arbeidsmandsforbundet; Alfred M. Nilsen, Elias Volan, og Anton Kalvaa fungerte hver sin periode som formann. Alfred M. Nilsen var en varm talsmann for fransk syndikalisme,[54] og skal rundt 1917/18 ha holdt et foredrag om å stifte en anarkistisk organisasjon i Norge.[55] Flere av Tranmæls nære medarbeidere hadde en syndikalistisk/ungsosialistisk bakgrunn. Disse hadde også en stor innflytelse på utformingen av Fagopposisjonens program. Carl O. Tangen skrev:

«Det er sagt at Martin Tranmæl var fagopposisjonens far. Dette er en sterk overdrivelse. De menn, som kanskje fra begynnelsen fikk den aller sterkeste innflytelse på den faglige opposisjon erklærte sig ihvertfall den gang for virkelige syndikalister, tross at deres senere utvikling ikke gir oss grunn til å ta denne erklæring altfor høitidelig. (Den ene sitter idag som formann i den norske landsorganisasjon, en annen er arbeidsgiver i Haugesund, en tredie redaktør i 'Norges Kommunistblad' og en fjerde faglig redaktør i 'Arbeiderbladet')».[56]

«Når det gjaldt utformingen av Fagopposisjonens ideologi, var det imidlertid mange som ved siden av Tranmæl hadde stor innflytelse. 'Den antiparlamentariske bokbindersvenn', Albin Eines, var en av dem som brakte de sterkeste impulsene fra svensk syndikalisme. Han hadde i mange år arbeidet i Sverige og da han kom hjem igjen til Trondheim etter storstreiken i 1909, kom han med hele det karakteristiske utstyret som svensk syndikalist: bredbremmet hatt, flagrende slips, ragget hår, og kjennskap til hele syndikalismens franskpregede læresystem. Når det alt på de faglige fellesmøtene i begynnelsen av 1910 gjorde sig gjeldende rent syndikalistisk påvirkning, må han ha vært en av dens fremste talsmenn. Men også fra andre folk kan lignende tanker være hevdet. Den danske rørleggeren Chr. W. Andersen som arbeidet i Trondheim, var visstnok også rent syndikalistisk innstilt, og som agitator spilte han ingen liten rolle. En mann som den nordlandske jernarbeideren Halvard Olsen hadde en sterk stilling i Jern‑ og Metallarbeiderforbundets Trondheimsavdelinger, og hans radikale innstilling var fra først av formet under lesningen av Peter Krapotkins anarkistiske verker ─ det gjorde at den rene syndikalismen falt naturlig for ham.»[57]

Landskonferansen 1915 – Den syndikalistiske tonen skjerpes

På landskonferansen i 1915 ble Fagopposisjonens program noe endret og presisert. Den syndikalistiske tonen ble ytterligere skjerpet. Organisasjonsformene skulle endres slik at LO, istedenfor landsomfattende forbund, skulle bygges på lokale samorganisasjoner. For å fremme det industrielle samarbeid skulle LO oppdeles i grupper svarende til de store industrier. I uttalelsen fra 1911 var LO gjort til «det centrale, fællesnævneren», men i programmet av 1915 var all sentralisering svekket, og det føderative prinsipp satt i høysetet. Man vedtok også at «en konflikts iverksættelse og avslutning avgjøres av de som berøres av denne».[72] De skriftlige og bindene overenskomstene skulle avløses av anerkjente arbeidsvilkår. Et forslag fra Kristiania fagoppositionsgruppe v/ Alfred M. Nilsen om at «Fagforeningene gjøres uavhængige av de politiske partier og indtar en nøitral stilling til disse» ble nedstemt. Tranmæl mente at dette forslaget nettopp ville bringe en opprivende politisk strid inn i Fagopposisjonen.[73] Halvard Olsen sa:

«Følgen av Kristianiaforslaget blir, at foreningerne maa melde sig ut av partiet. Dette vil vække strid inden fagoppositionen, som derved vil gaa sin opløsning imøte. Vi maa holde paa foreningernes selvbestemmelsesret her. Det stemmer best med det føderative princip. Fagforeningerne har som partiforeninger vært med at faa reist Folkets hus og andre foretagender, som partiet eier. Gaar fagforeningerne ut, mister de eiendomsretten til disse ting. Kristianiaforslaget er ikke nøitralitet.»[74]

Kongsvold arbeiderforening foreslo:

«Fagoppositionen gaar igang meden kraftig propaganda for at faa en radikal repræsentation til næste landsorganisations kongres. For at faa agitationen effektiv, skal fagoppositionen sende ut talere som er virkelig revolutionære, som klart og tydelig kan klargjøre hvad fagoppositionen vil. Likesaa henstilles til fagoppositionen at sprede revolutionære og syndikalistiske skrifter sigtende til at vi kan faa en virkelig revolutionær fagbevægelse.»[75]

Forslaget ble oppfattet som en henstilling, en oppfatning konferansen stilltiende tiltrådte.

I innledningen til det programmet landskonferansen vedtok, het det:

«Da fagorganisationen danner livsnerven i arbeiderbevægelsen, hvis opgave er at omskape samfundsforholdene, bør den naturlige konsekvens være, at dette formaal faar en fremtrædende plads i den faglige eller økonomiske virksomhet ─ at der altsaa ikke bare tilstræbes forbedring av arbeidernes kaar indenfor rammen av kapitaliststaten, men at man kjæmper for avskaffelse av den økonomiske utbytning ved producæntenes direkte kontrol eller overtagelse av produktion og omsætning og derved gjennomfører den socialis tiske samfundsordning.

Begge disse formaal forutsætter imidlertid en mere agressiv optræden fra arbeiderorganisationens side end hittil.

Særlig er dette blit paakrævet efter at den organiserte kapitalistklasse har reist saa alvorlig og kraftig motstand mot den faglige bevægelse.

Ut fra denne grundbetragtning optages arbeidet for:

1. at de skriftlige og bindende overenskomster avløses av anerkjendte arbeidsvilkaar,

2. at selvhjælpsinstitusjonene sløifes som led i fagorganisationenes virksomhet.

3. at kampmidlerne forfleres slik, at streiker kan utvides til faglige generalkampe og sympatistreiker, at obstruktion og sabotage bringes i anvendelse og at boykot og kooperation tages i de faglige kampes tjeneste.

4. at organisationsformene ændres derhen, at landsorganisationen istedetfor landsomfattende forbund bygges paa lokale samorganisationer. Disse faar i forstaaelse med de enkelte foreninger ledelsen av lønskampene og agitationen og ræpresentationsretten til landsorganisationens kongresser. En konflikts i verksættelse og avslutning avgjøres av de som berøres av denne. For at fremme det industrielle samarbeide opdeles landsorganisationen i grupper svarende til de store industrier. Landsorganisationens opgave er at ivareta arbeidernes interesser utad, fremme agitations‑ og organisationsarbeidet, føre statistik over lønsforholdene, bistaa ved arbeidskonflikter, forberede og organisere de sociale kampe.»[76]

En rekke avdelinger av Arbeidsmandsforbundet dominerte medlemslistene, og gruve‑ og anleggsarbeiderne tilhørte Fagopposisjonens kjernetropper. Av de 73 fagforeningene som var med i 1916 var 52 fra Arbeidsmandsforbundet. Bare syv av fagforeningene var fra andre forbund. 14 organisasjoner var opposisjonsgrupper og samorganisasjoner hvor medlemmene kom fra de mest ulike forbund. Tyngden av tilslutningen geografisk var i Trøndelag og Nord‑ Norge. Tilslutningen var minimal i Kristiania, Bergen og i de eldre industrisamfunnene på Østlandet.[77] (Blant faglærte jernarbeidere og blant bygningsarbeidere, som f.eks. tømrerne i Kristiania, sto derimot Fagopposisjonen sterkt.)

Selvstendighet og individualisme preget anleggsarbeidernes arbeidssituasjon. De var antibyråkratiske og «spontanistiske». De krevde at makten i organisasjonen skulle desentraliseres, og at medlemmene skulle ha den endelige kontroll med alle beslutninger som vedrørte dem selv. De var også tilhengere av samorganisasjonstanken. Det var naturlig siden tariffavtalene som oftest var lokale. I spørsmålet om desentralisme var anleggsarbeiderne mer ytterliggående enn noen andre grupper som sluttet seg til Fagopposisjonen. Både deres standpunkt og det faktum at det blant anleggsarbeiderne var mange som forfektet rent syndikalistiske idéer, bidro til å drive Fagopposisjonen i desentralistisk retning.

På Arbeidsmands-forbundets landsmøte i 1916 vedtok man en tilslutning til det føderative organisasjonsprinsipp, og det hadde vært en sterk stemning for å melde forbundet ut av LO. Man ble imidlertid enige om et kompromiss som gikk ut på å avvente resultatet av den ekstraordinære LO‑kongressen i 1917. Under debatten ble det ytret ønske om å sende agitatorer til Vestlandet for å motarbeide syndikalismen. Agitatoren Alfred M. Nilsen sa:

«Det er talt om motarbeidelse av syndikalismen; men derom kan jeg ikke gi noget løfte. Der menes antagelig med henstillingen fra Tyssedal de foreninger som tilsluttes det svenske syndikalistiske forbund. Den slags organisation vil jeg motarbeide; men ellers vil jeg ikke love noget angaaende syndikalismen i sin almindelighet.»[78]

Arbeidsmandsforbundet hadde ca. 50% av alle LOs medlemmer. Det lå an til en splittelsesstemning som kunne ventes å vokse. Heri ligger noe av forklaringen på stiftelsen av Norsk Syndikalistisk Federation. De ville ta i mot de som gikk ut av LO. Under første verdenskrig, og spesielt fra årsskiftet 1916/17, oppsto det ved flere anlegg egne syndikalistiske organisasjoner/ samorganisasjoner som sto uavhengig av både LO og Fagopposisjonen. De var medlemmer av det svenske syndikalistiske forbundet SAC, og ble motarbeidet av Arbeidsmandsforbundet.[79]

LOs kongress 1916

På LOs 8. kongress i 1916 var Fagopposisjonen sterkt representert med syndikalistinspirerte forslag: Det ble foreslått at LO skulle bygge på lokale samorganisasjoner i stedet for landsomfattende forbund, innføring av industriforbund, skriftlige overenskomster skulle avløses av anerkjente arbeidsvilkår, selvhjelpsinstitusjonene skulle sløyfes, kampmidlene måtte forfleres. Det ble vedtatt å nedsette en 15‑mannskomité for å utgreie «Fagorganisationen dens formaal, former og taktikk», slik at saken kunne bli endelig avgjort av neste kongress. Den faglige ledelsen tok absolutt standpunkt mot en omlegging i føderativ retning. Det gjorde også flertallet i komitéen. Martin Tranmæl kom i mindretall. Han mente at fagorganisasjonen ikke burde begrense sin virksomhet til «de nærliggende opgaver», men «ta ledende del i det socialistiske arbeide» og «hævde sin suverænitet». Han gikk i mot en arbeidsdeling mellom partiet og fagbevegelsen. Det var å «kastrere fagorganisationen og paa den maate lamme hele arbeiderbevægelsens revolutionære magt og kampevne». Kommunal eller statlig overtakelse av bedriftene var ikke tilstrekkelig til at man kunne snakke om dette som et sosialistisk system. Sosialisme forutsatte ikke bare at «produktions‑ og omsætningsmidlerne socialiseres, men til like klassekampens ophævelse» gjennom klasseforskjellenes avskaffelse. Dette kunne ikke skje ved statlige eller kommunale institusjoner, men gjennom «ved arbeidernes paatryk nedenfra, ved deres egen direkte deltagelse eller aktion.» Et sosialistisk system forutsatte direkte arbeidermakt i bedriftene, utøvd gjennom fagforeningene. Forutsetningen for sosial og økonomisk frihet var å fjerne klassemotsetningene og byråkrati. Arbeiderne måtte selv gjøre jobben, ikke valgte representanter.[80] I den utstrekning stat og kommuner skulle lede produksjonen i et sosialistisk system ville det lede til en betenkelig sentralisering, og en sentralisert stat ville få for stor makt som kunne lede til maktmisbruk. Den reelle makt måtte samles i samorganisasjonene. Tranmæl ville videre kombinere utstrakt lokalt selvstyre innen fagbevegelsen med en sterkere felles sentralmakt, dvs. med større makt i selve LO enn tilfellet var med en store grad av forbundsautonomi som eksisterte. Gjennom en slik desentralisert maktstruktur kunne sosialisering av produksjonsmidlene gjennomføres i praksis. Man måtte ikke «delegere magten væk til andre, til faglige og politiske ledere», men arbeidernes frigjørelse måtte bli deres eget verk. «Den gamle fagforeningsbevægelse, den reformistiske, fører altsaa til centralisation, og den nye, den socialistiske eller revolutionære, til decentralisation eller føderation. Med en føderativ organisationsform menes sidestillede, samvirkende organisationer, ikke over‑ og underordnede, hvor magten i sidste instans er samlet i en spids.»[81] Han støttet derfor «den bevægelse som gaar ut paa at lægge tyngdepunktet paa den direkte aktions linje og paa den føderative organisationsform [...] paa den enkeltes initiativ og deltagelse, paa at reise masserne og lægge avgjørelsene paa det bredest mulige demokratiske grundlag».[82] «Vi maa nok ha en centralorganisation paa sæt og vis, men ikke i de former som nu.»[83] Fagorganisasjonen måtte «skaffe sig kontrollen over de produktivkræfter man har og paa den maate skaffe sig den reelle magt».[84]

Til LO‑kongressen i 1916 sendte Skien Jernbanearbeideres forening inn forslag om at faglige tillitsmenn i LO ikke samtidig kunne ha verv i politiske organisasjoner. Forslaget fikk ingen oppslutning.[85]

LOs kongress 1917

LOkongressen i 1917 behandlet 15‑mannskomiteens innstilling. LO‑leder Ole O. Lian innledet for flertallet, og Tranmæl for mindretallet. Debatten varte i fire dager, og hadde over femti deltakere. I debatten uttalte Tranmæl bl.a.:

«Vi vil bekjæmpe byraakrati og magtansamling. Vi maa ikke bygge den socialistiske utvikling ovenfra, og vi maa ikke ta med os byraakratiet fra den gamle stat, et byraakrati, som er en frugt av den sterke centralisation. [...] Vi vil ikke ha statssocialisme men en virkelig demokratisk socialistisk samfundsorden. Den er ikke forenlig med det repræsentative system.»[86]

Bedring av kårene her og nå var midler mot målet. Flertallet polemiserte skarpt mot Fagopposisjonens «syndikalisme» og hevdet den faglige og parlamentariske fremgangslinjens fordel fremfor den syndikalistisk‑økonomiske som de tilla opposisjonen. Flertallet fryktet også at opposisjonens taktikk skulle få ødeleggende virkning på organisasjonen. Opposisjonen hevdet at man måtte søke en «kombinasjon av syndikalisme og socialdemokrati», istedenfor å oppstille et enten ─ eller. Men flertallet sa at opposisjonen i praksis hadde ført en heftig og pågående agitasjon for de syndikalistiske idéene. I komitéen hadde man heller ikke funnet frem til noen kombinasjon. Og etter flertallets mening var opposisjonens innstilling enda mer syndikalistisk enn Fagopposisjonens program. Fra denne innstillingen var det bare et lite skritt til den rene syndikalismen med front mot sosialdemokratiet. De opposisjonelle forsvarte seg, og pekte på at de rene syndikalister var uten interesse for det politiske arbeid, mens deres folk satt i den politiske presse, i parti‑ og kommunestyrer over hele landet. Parlamentarismen og masseaksjonen kunne forenes, mente de.[87] I sekretariatets innstilling sto det:

«Fagorganisationen blir ikke det mindste mere revolutionær om man avskaffer forbundene og danner lokale samorganisationer. Vil man gaa til revolution er det nuværende fagorganisationsapparat fuldstændig likesaa brukelig som eventuelle lokale samorganisationer. Det er ikke organisationsteknik som bestemmer om der skal bli revolution eller ikke i et land. Sekretariatet antar derfor, at naar det gjælder spørsmaalet om revolutionær eller reformistisk arbeiderbevægelse, maa den norske fagorganisations opfatning kunne formes saaledes: 'Vi vil frem til socialismen ─ om nødvendig gjennem revolutionen.' Man tror ogsaa at dette er en kombination mellem syndikalisme og socialdemokrati, som kunde samle alle som virkelig vil en kombination. Naar sekretariatet maa fraraade at man avskaffer forbundene og landsorganisationen og gaa over til lokale samorganisationer, saa har dette intet med spørsmaalet syndikalisme‑socialdemokrati at bestille; men fordi man føler sig overbevist om at en saadan omlægning i høi grad vil svække fagorganisationen baade i den daglige kamp og under eventuelle revolutionære fremstøt.»[88]

Anarkosyndikalisten Alfred M. Nilsen sa:

«Syndikalismen er litet kjendt indenfor vor bevægelse og der er megen begrepsforvirring om den. [...] Der behøves ikke her at sættes noget skille mellem syndikalisme og socialdemokrati, saameget mer som den syndikalistiske bevægelse gaar ut paa at samle alle arbeidere paa et og samme grundlag for gjennem økonomisk aktion at forbedre deres kaar og føre dem frem til et socialistisk samfund. Vi kan ikke ta hensyn til de mange avarter som har gjort sig gjældende indenfor den nordiske arbeiderbevægelse angaaende syndikalismen. At slaa antiparlamentarisme sammen med syndikalisme er urigtig. Det beror paa at der indenfor den socialistiske verden har været dissens om efter hvilke linjer man skulde naa frem til socialismen og efter hvilke principper det socialistiske samfund skulde søkes ordnet. Vi har mange forskjellige opfatninger av det. [...] Her skulde jo netop syndikalismen være det samlende uten hensyn til om arbeiderne tilhører et socialistisk eller et anarkistisk parti, en bevægelse, som skulde søke at samle hele arbeiderklassen i en fælles økonomisk organisation. Har man det klart for sig vil man ogsaa kunne forstaa hvilken sammensætning en saadan organisation maatte faa. Netop fordi man forsøker at lægge hovedtyngden paa den økonomiske organisation er det klart at den blir tyngdepunket i bevægelsen. Det blir den som representerer klassen. Det er det vi inden mindretallet lægger vegt paa. Alle andre organisationer er blandede. De er sammensat av folk fra alle samfundslag. Alle kan være medlemmer av Det norske arbeiderparti, selv arbeidsgivere. Alle kan være med og sætte sit præg paa programmet. Vi anser det mest betryggende at en økonomisk sammenslutning utformer arbeidernes krav til samfundet og til arbeidsgiverne. Det maa være saa hvis arbeiderklassens frigjørelse skal være dens eget verk. Det arbeide, som hittil er det gjort til arbeiderklassens fordel, det er et verk av fagorganisationen. Det som vi vil er ikke noget andet end at vi skal fortsætte den økonomiske kamp og indrette den saa at den gjøres endda mer effektiv end hittil. Vi er nu kommet til et punkt da det ser ut til at det er vanskelig at komme længer paa den vei vi hittil har gaat. De resultater vi opnaar har en viss synkende tendens. Skal vi ikke ligge under gjælder det at gaa til de forandringer vi finder paakrævet for at vi skal kunne holde os ovenpaa. Med hensyn til den revolutionære opfatning av fagbevægelsen, eller syndikalismen om man vil, er det saa at selv om man lægger hovedvegten paa den økonomiske organisation, forbyr man ikke medlemmerne at delta i parlamentarisk arbeide. Det er heller ikke nogen av mindretallet, som forlanger av nogen at de skal stanse sit parlamentariske arbeide, ikke engang jeg som er anarkist. Men en anden ting er det at vi er motstandere av statssocialismen. Vi vil ikke forøke statens magt og dermed gjøre staten til en endnu sterkere undertrykkelsesanstalt end nu. Staten og samfundet er ikke et og det samme. Der er andre samfundsformer end de vi ser idag. Gjennem staten har man tvunget arbeiderne til at være med og betale omkostningerne ved den kapitalistiske undertrykkelse. Hvis systemet er feilagtig saa er det det samme hvem som styrer og i alle tilfælder trenger arbeiderne et kontrolorgan for produktionen. [...] Vi syndikalister vil hen til en ordning hvor producenten og forbrukeren er en og samme person.»[89]

Alfred Madsen påpekte at

«der ligger en fare i at forbundene alene skal være organisationsformen. Vi ser hvordan den syndikalistiske federation har faat tilslutning i den senere tid. [...] Men utviklingen kan føre derhen at der maa være litt friere slag for de lokale organisationer. Forslaget er i virkeligheten en praktisk kombination av industriorganisationer og lokale organisationer. Man er ræd for dette forslag fordi det indebærer et nyt princip. Men ved at vedta forslaget vil samorganisationerne komme paa like fot med fag‑ og industriforbundene. Og saa vil den industrielle utvikling avgjøre hvilken organisationsform der er den mest effektive.»[90]

Fagopposisjonen klarte ikke å vinne mer enn ca. 25% av LO‑kongressen i oktober 1917. Skuffelsen over kongressresultatet økte faren for at en større eller mindre del av opposisjonen skulle bryte ut av LO. På Fagopposisjonens 3. landskonferanse i jule‑ og nyttårshelgen kom det flere forslag om utmelding av LO. Man bestemte seg for å legge om taktikken. Nå skulle man prøve å overføre mest mulig makt til de lokale leddene i fagbevegelsen, og hvis mulig praktisere «anerkjente arbeidsvilkår», dvs. frie avtaler uten fredsplikt og overformynderi fra forbundsledelsene. Snart skulle det vise seg at det bare var syndikalistene i LO som prøvde å følge opp dette vedtaket.[91] Tranmæl mente at det bare var et «tidsspørsmaal» når opposisjonen fikk overtaket. Dette skulle bl.a. skje gjennom å styrke de lokale samorganisasjonen ved bruk av lokale aksjoner, og da først og fremst lønnsaksjoner.

Flere mente at Fagopposisjonen skulle gå ut av LO, og sammen med NSF danne

«en moderne klassekamporganisation. Der er ogsaa forslag oppe om at man bør søke at omdanne Norsk arbeidsmandsforbund til en socialistisk og føderativ organisation som saaledes kunde danne grundstammen for en ny landsorganisation. Fagoppositionens styre har imidlertid fraraadet en opdeling av organisationen. Det anbefaler at man fremdeles følger den indre linje. Men at hovedvegten herefter lægges paa at omdanne de lokale organisationer saa de kan føre klassekampen efter de føderative principper. Paa denne maate vil man efterhaanden inden‑ og nedenfra sprænge rammen av centralismen og alt ledervælde.»[92]

Saude anlægsarbeiderforening «foreslaar at fagoppositionen melder sig ut av Landsorganisationen, og sammenkalder et møte sammen med N. S. F. for at drøfte de fremtidige linjer for organisationen.»[93] Sandnæs arbeiderforening i Sulitjelma og Herlandsfos arbeiderforening foreslo utmeldelse av LO. Kristiania fagoppositionsgruppe foreslo:

«1. Fagoppositionens enkelte foreninger optar et energisk arbeide for paa sit sted at faa omlagt organisationen i føderativ retning og søker ved forekommende anledninger at opta en syndikalistisk kamptaktik. 2. Fagoppositionens avdelinger fortsætter saavidt mulig den indre linje. ‑ Skulde imidlertid arbeidet for fagoppositionens program tvinge nogen ut bør disse tilslutte sig den allerede eksisternde selvstændige syndikalistiske organisation N. S. F. 3. Fagoppositionen bør søke i standbragt samarbeide med N. S. F. både med hensyn til agitationen og i kampen paa arbeidspladsen. Dette samarbeide maa dog ske under fuld forstaaelse av begge organisationers organisatoriske stilling. »[94]

I en taktikkuttalelse som ble enstemmig vedtatt het det bl.a.:

«Fagoppositionen bør overalt søke samarbeide med andre organisationer som paa det økonomiske omraade kjæmper for at fremme socialistiske eller syndikalistiske formaal. Særlig må det være magtpaaliggende at optræ i fællesskap paa arbeidspladsen og forøvrig utad overfor vore motstandere, utbytterklassen og det kapitalistiske samfund.»[95]

Angående forholdet og samarbeidet til andre organisasjoner ble følgende uttalelse enstemmig vedtatt:

«Det nye styre gives i opdrag at indlede underhandlinger med N. S. F. og andre fritstaaende revolutionære organisationer om samarbeide med hensyn til agitationen og den økonomiske kamp. Endvidere underhandles og utredes spørsmaalet om de organisationers fremtidige stilling som er eller blir tvunget ut av sine hovedorganisationer på grund av sin kamp efter fagopposionelle linjer.»[96]

Arbeidsmandsforbundets landsmøte 1918

Jern og Metalls landsmøte i 1918 ga delvis tilslutning til Fagopposisjonens standpunkt.[97] Halvard Olsen ble valgt til formann. Arbeidsmandsforbundets landsmøte samme år forelå flere forslag som gikk ut på at dersom LO ikke vedtok på kommende kongress en omlegging av organisasjonsformene i mer føderativ retning, ville forbundet melde seg ut av LO og etablere seg som selvstendig organisasjon eller tilslutte seg NSF.[98] Dette ble ikke satt inn i lovene, for som Anton Kalvaa sa: «Vi magter ikke at omlægge organisationen i federativ retning i perioden, og da er det ogsaa taktisk uklokt at sætte det ind i lovene.»[99] Alfred M. Nilsen tok opp organisasjonsspørsmålet:

«Men selv om arbeiderne ikke kan bli enige om de partipolitiske spørsmaal, saa har de dog som klassefæller saa mange fælles økonomiske interesser, at en klassesammenslutning maa de dog ha, dersom de ikke skal gaa under i den økonomiske klassekamp.

Tro om vi ikke her har noget at lære av vore motstandere, kapitalisterne. De slutter sig ogsaa sammen. Den økonomiske magt og de klasseprivilegier, som de sitter inde med, har de ikke tænkt at gi fra sig saadan uten videre. De ruster sig for at forsvare sit økonomiske herredømme. De danner sine syndikater, arbeidsgiverforeninger o. s. v. For at styrke sin magt og bevare den. Men deres økonomiske sammenslutninger er ikke dannet efter partilinjer. Politisk tilhører de hver sine borgerlige partier; men deres fællessamenslutning, deres økonomiske organisation, klasseorganisationen, staar utenfor alle partier. Der er de med alle de ─ og kun de ─ som har fælles økonomiske interesser, som har fælles interesser som klasse, hvadenten de er høire eller venstre, konservative eller liberale. Klasseinteresserne staar for dem over partiinteresserne. Det gjør dem sterkere i den økonomiske klassekamp.

Syndikalisterne mener at slik maa det ogsaa bli med arbeiderne.

Den økonomiske utbytning og undertrykkelse kjender ingen partihensyn. Ikke engang de arbeidere og smaakaarsfolk som endnu er troskyldige nok til at støtte de konservative eller liberale partier undgaar følgerne av kapitalismens og industrialismens utsvedningssystemer.

Ved fastsættelsen av arbeidernes ringe andel i det arbeidsutbytte, som er et resultat av arbeidernes egen flid og strævsomhet, spørres der ikke om tro og overbevisning. Der spørres ikke efter om man er socialdemokrat, socialrevolusionær, anarkosocialist, ungsocialist eller anarkist.

Ei heller om man er muhamedan eller katolikk, kristen eller atheist. Eller om man bekjender sig til den ene eller den andre filosofiske skole.

Man er en arbeider, en producent, et utbytningsobjekt for magthaverne. Det er det hele.

Men hermed er vi kommet ind paa et omraade, hvor alle arbeidere har fælles interesser uanset hvilken partifraktion de tilhører.

Som arbeidere og klassefæller har de interesse av at skaffe sig de bedst mulige arbeids- og livsvilkaar.

De har alle interesse av at verge sig mot kapitalismens brutalitet og hensynsløshet.

De har alle interesse av at der tilveiebringes social likhet og retfærdighet.

Men da dette ikke kan opnaaes førend al økonomisk utbytning og undertrykkelse er helt avskaffet, har de fælles interesse av at saa sker.

For at det kan ske maa kapitalismens magt og bestemmelsesret over arbeidsmidlerne og de økonomiske værdier ophæves og arbeiderklassen selv overta organiseringen og ledelse n av produktion, omsætning og samfærdsel.

Det blir en vældig opgave. Det blir en opgave, hvis løsning kræver hele arbeiderklassens kraft, intelligens og solidariske samvirken.

Dette er ingen enkeltmands sak, ingen partisak, men en klassesak.

Derfor maa arbeiderne organisere sig som klasse ─ skape sig en av hele arbeiderklassen ─ og kun av denne ─ bestaaende økonomiske sammenslutning ─ en klassekamporganisation.

Denne maa ta sigte paa at samle alle arbeidere uten hensyn til hvilket socialistisk parti de ellers tilhører til en økonomisk enhet.

Alle maa de bli med i det store fælles arbeidersyndikat; ti deres økonomiske interesser er fælles.

Men skal man kunne bevare klassens enhet i den økonomiske kamp, har man bare en vei at gaa: fagforeningernes nøitralitet likeoverfor de politiske partier, hvadenten disse er socialdemokratiske, høire eller ditto venstre eller anarkistiske.»[100]

Ole O. Lian holdt et foredrag om organisasjonsformene hvor han tok avstand fra «den nye retning», og sa bl.a. :

«Det er forfriskende at læse Alfred M. Nilsens indstilling, da den i motsætning til meget andet, som er skrevet om denne sak er en aapen erkjendelse av at fagoppsitionen og syndikalismen er et og det samme, og at hensigten er at fagorganisationen skal trække sig ut av Arbeiderpartiet. ─ Det er særlig forfriskende for mig, som var med Christoffer Hansteen, da han stiftet sine anarkistiske foreninger, for en 25 aar siden her i landet, at lære paany om anarkismen, ungsocialismen og syndikalismen. Ja, for det er i grunden det samme disse tre retninger vil.

Hvem av os drømmer ikke om et samfund uten love og tvangsregler, fordi lovene er overflødige, fordi samfundet bestaar av frie individer, som ikke krænker hinandens rettigheter, fordi fr har den dype respekt for hinandens personligheter, at de ikke vil gjøre det.

Men erfaringen har lært os at vi maa gjennem socialdemokratiet om vi nogen gang skal komme frem til dette samfund. Ingen har sagt at det socialdemokratiske samfund skal være det endelige, i al evighet ideelle form i samfundet. Men det vi sier er at det er den første milepæl i samfundsomveltningen henimot idealsamfundet.

Jeg kjender meget vel den teoretiske skræk for det repræsentative system. I de anarkistiske klubber, som vi hadde dengang drev vi det sogar saa langt, at det ikke engang skulde vælges dirigent, for de frie individer skulde ikke staa under nogen ledelse. Men det varte jo ikke saa længe under vor eksperimenteren hermed, at vi opdaget at menneskene ikke var dygtige til den slags samfund. Der maatte en overgangsform til før vi kunde komme dit. Og netop derfor blev vi socialdemokrater for at danne det samfund, som vilde gjøre det mulig for menneskene engang i tiden at naa frem til opnaaelsen av det fulde ideal.

Forskjellen paa syndikalister og socialdemokrater er nærmest den at de første vil bygge færdig en socialistisk økonomisk organisation til avløsning av det nuværende statssamfund. Mens socialdemokraterne vil erobre samfundsinstitutionerne for at omskape dem i socialismens aand.

Og hvad er det for snak, at dette ikke skulde gaa an. [...]

Spørsmaalet om hvilken linje er den rette faar avgjøres efter den historiske utvikling i hvert land. Socialismen regner altid med de foreliggende fakta og utnytter dem. Den er ingen utopisk, teoretisk bevægelse, den er livet selv.

Var det slik her i dette land, at den socialdemokratiske bevægelse var opstykket i smaa, stridende klikker og partier, som hver slos for sin 'retning' og hver dannet sin 'skole', med sit organ og sine mænd, javel saa maatte fagorganisationen selvfølgelig si til sig selv: Vi kan ikke delta i nogen av disse stridende partier. Vi holder os nøitrale her og skaper os vor syndikalisme. Slik var jo forholdet i Frankrike. Det var aarsaken til den franske syndikalisme. Litt efter litt fik den saa sin teori og sine teoretiske tilhængere ogsaa i de land, hvis utvikling ikke ligger tilrette for dem.

Den socialdemokratiske bevægelse i Norge er ikke splittet. Alfred M. Nilsen sier rigtignok at den vil bli det. Men jeg kan likesaa sikkert og med langt større ret si at den ikke vil splittes. Jeg har den historiske utviklings ret til at si det. Det norske socialdemokrati har holdt sammen i over 30 aar og vil nok vite at gjøre det fremdeles. Netop av samme grund som den Alfred M. Nilsen anfører for at fagorganisationene maa og skal holde sammen og ikke splitte sig.

Likesom han regner de smaa sekter der vil staa utenfor den fælles fagorganisation som betydningsløse, saaledes regner jeg de smaa grupper som vil staa utenom det fælles socialdemokrati som betydningsløse. Og fagorganisationen har til tider ─ naar den har oplevet kriser ─ staat mindst likesaa splittet som socialdemokratiet gjør det i enkelte land idag.

Det er en overgang. De splittede kræfter vil nok forenes, saasandt som socialismen gjennem socialdemokratiet kun formes ved hele arbeiderklassens samlede optræden.

Vi tar altsaa hensyn til den historiske og økonomiske utvikling i hvert land, naar vi skal bestemme vore fremgangslinjer. I dette tilfælde regner vi med vort lands utvikling og arbeiderbevægelsens utvikling i vort land, for det er her vi arbeider og skal gjennemføre socialismen. [...]

Saaledes ensartet og intimt sammensluttet har den norske arbeiderbevægelse gaat frem med sin ene arm i kamp med arbeidsgiverne paa arbeidspladsen og med den anden arm i kamp med hele kapitalismen i samfundet. [...]

Det er idag ekstraordinære forhold, og vi kan ikke vente, at de vil vedvare saadan utover. Naar verdenskrigen er over, intræder vi igjen i verdenskonkurransen, og da skal vi nok se at arbeidsgiverne igjen vover at stikke sig frem. Da bør arbeiderklassen staa samlet. Det er et blændverk dette med det federative princip. […]»[101]

Landsmøtet vedtok i en prinsipperklæring «at forbundet vil indføre den føderalistiske organisationsform og gjennem sin virksomhet søke at realisere syndikalismens ideer om en socialistisk samfundsorden».[102] Videre vedtok det: «Landsmøtet henstiller til forbundsstyret at arbeide for fagbevægelsens omlægning til en federativ revolutionær kamporganisation.»[103] Landsmøtet fastslo også i prinsippet «At arbeide for en omlægning av fagbevægelsen til en føderativ, revolutionær klassekamporganisation».[104] Det ble valgt et nytt og «revolusjonært» styre med Elias Volan som formann. Særlig revolusjonære viste de seg ikke å være. Alfred M. Nilsen skriver:

«Henstillingen om at arbeide for fagbevægelsens omlægning til en føderativ, revolutionær kamporganisation er indtil den dag i dag forblit bare tryksværte og papir. Mig bekjendt har den aldrig været nævnt inden styret endsi efterlevet. [...] Og hvad arbeidet for at avskaffe de bindende overenskomstene angaar, saa blev der ikke gjort noget alvorlig forsøk paa det. [...]

Men ikke nok hermed. Efter konferance i Arbeidsgiverforeningen mellem repræsentanter for denne og forbundet har forbundets styre forpligtet sig til at foreslaa for førstkommende landsmøte saadan fornadring av forbundslovens § 8, punkt 9, at tarifferne igjen kan underskrives av forbundet!

Saa langt er det altsaa kommet, at man maa avgi løfter til Arbeidsgiverforeningen om hvad som skal staa i forbundets love. Tilbake staar at forbundets landsmøte avskaffes og erstattes med Arbeidsgiverforeningens generalforsamling, ─ [...]

Indtil saa kan ske skal forbundet overta ansvaret for de tarifavtaler som indgaaes uten dog at underskrive dem.Og likesom i gamle dage skal forbundets centralledelse med myndighet og fasthet paase at kontrakterne blir overholdt. Hvis ikke kommer arbeidsgiverne og de borgerlige 'rets'-institutioner med operationskniven og gjør et dyktig indsnit i forbundets kasser. Saa staar man der. Fordi man under de gode tider undlot at sætte noget ind paa at gjennemføre arbeidernes frihet i arbeidsforholdet. Fordi man forsømte at finde nye midler og metoder hvormed arbeiderne kunde sættes istand til at møte arbeidskjøpernes lumske anslag paa en mere effektiv maate end nu er tilfælde. Fordi man svigtet sit program. Fordi man løp væk fra sine opgaver. Og til og med gjorde de groveste brudd paa landsmøtets beslutninger. At dette maa gaa fanden ivold maa staa ganske klart for enhver, som ser en smule længere end næsen rækker.

Men de som fryder sig er de gamle reformistiske fagforeningsledere. Og jeg har alt længe hat leilighet til at lægge merke til disse herrers lune og inmarie smil. ─ »[105]

Både Jern- og metallarbeiderforbundets og Arbeidsmandsforbundets vedtak ga tilslutning til de abstrakte fagopposisjonelle prinsipper, eller deler av disse. I ingen av tilfellene ble det fattet vedtak som representerte en overskridelse av prinsippene i konkret forpliktende retning.[106]

Etter en stadig avtagende ytre politisk aktivitet etter april 1918 kom ikke styret i Fagopposisjonen med et eneste politisk utspill, den tidligere omfattende agitasjonsvirksomheten opphørte praktisk talt i 1918. Det interne aktivitetsnivået sank drastisk. Alle de bestemmende personer som hadde utgjort Fagoppsisjonens lederskap forlot organisasjonen i tidsrommet april til desember 1918, og inntok posisjoner innen partiet og fagorganisasjonen. «I løpet av 1918 gjennomgikk fagopposisjonen en organisatorisk disintegrasjonsprosess. Denne prosess ble fullbyrdet ved at dens presseorgan, Solidaritet, inngikk i juli 1919. Fra dette tidspunkter det grunn til å hevde at fagopposisjonen ikke lenger eksisterte som organisasjon.»[107]

[1].Bjørgum 1998b:58 (Ny Tid 7. Juni 1910).

[2] Petersen 1950:221.

[3].Madsen 1916:I.

[4].Bull 1976:114.

[5].Lie 1988:80.

[6].Gabrielsen 1959:37‑38.

[7] LOs kongr. prot. 1910:294. PÅ LO-kongressen i 1907 uttalte Tranmæl: «Jeg tilhører et af de smaa forbund, og jeg mener at vi af al evne maa centralisere vor magt.» (LOs kongr. prot. 1907:22.) Sagt i debatten om kontingenten.

[8].Fure 1983: 358 (Martin Tranmæl: Socialisme og de socialistiske fremgangslinjer, side 23, Norske Arbeiderpartis Forlag, Kristiania 1918).

[9].LOs kong.prot. 1913:99,113.

[10].Fure 1983:345 (LOprot. LO-kongressen 1917:49.)

[11].Fure 1983:346.

[12].Tranmæl 1913:7‑8 (Se også Bjørgum 1998b:86, Ny Tid 14. og 15. desember 1911).

[13].Det tyvende aarhundrede 1912:49 («Faglige organisationsformer.» Av Martin Tranmæl.).

[14].Bull 1976:94-95.

[15].Tranmæl 1913:8 (Se også Bjørgum 1998b:87, Ny Tid 14. og 15. desember 1911, TFAH 1‑1976:214:221).

[16].Tranmæl 1913:2.

[17].Storm nr 9 1911:53-54 («Ungsocialisme og syndikalisme»), Se også Syndikalisten nr.1 1991:2.

[18].Bull 1976:99.

[19].Bull 1976:99.

[20].Ibid.

[21].Bull 1976:101.

[22].Martin Tranmæl. LOs kongressprotokoll 1917:48.

[23].«Trade unionisme» var en retning innen arbeiderbevegelsen, særlig i den britiske, som gikk ut på at fagbevegelsen skulle holde seg til kamp for bedre lønns‑ og arbeidsforhold, og avstå fra politisk kamp utover deltagelse i parlamentariske valg. Man jobbet kun innenfor rammen av det eksisterende samfunn. «Trade unionisme» har derfor ingenting med syndikalisme å gjøre.

[24].Klassekampen nr. 4 1912. «─ pp ─» var signaturen til Carl Jeppesen.

[25]. Bull 1976:111 (Mauren 29/11 1911, organ for Røros Arbeiderparti. Fra nyttår 1912 skiftet den navn til Arbeidets Rett).

[26].Hansen 1926:35 og Bull 1976:114 (Gjengitt i Ny Tid 18/1 1913).

[27].Bull 1976:106-107 (Ny Tid 13/10, 8/12, 23/12 og 30/12 1911).

[28] Meyer 1939:49.

[29].Arntzen 2003: Biografisk artikkel om Ole O. Lian av Jorunn Bjørgum.

[30].NAF ─ «Meddelelser» nr. 92, november 1911:386‑387.

[31].Bjørnson 1990:410‑411 (Social‑Demokraten 05.01 1912). Idéen om «dynamitpatroner i borehullene» kan Tranmæl ha fått fra en sporveisstreik i USA. I Cleveland i USA streiket sporvognsførerne. Da selskapet begynte å bruke streikebrytere la de streikende dynamittpatroner i skinnene med det resultat at streikebryterne vettskremte måtte oppgi sitt judasarbeide, og selskapet måtte gå med på fagforeningens krav. (Ung-Socialisten nr. 9 1908, «Revolutionær fagforeningstaktik.» Av «Syndikalist.»)

[32].Bjørnson 1990:411.

[33].Zachariassen 1979:103.

[34].Bjørgum 1998b:547, note 65 (Ny Tid 10. Jan. 1911).

[35].Lie 1988:154‑157

[36].Lie 1988:144.

[37].Klassekampen, januar 1912.

[38].Bjørgum 1998b:39 (Uttalelse av Tranmæl).

[39].Det tyvende aarhundrede 1918:150 (Albert Jensen: «'Retten til revolution' og partiets landsmøte.»)

[40].Ibid.

[41].TFAH nr.1 1977:215. Se også «Åttonde skand. arbetarekongressen» 1913:44-71, 113-119.

[42].Ibid.:228.

[43].Åttonde skand. arbetarekongressen 1913:113-114.

[44].Bull 1976:112-113.

[45].FO 1914:5.

[46].FO 1919:5 (I løpet av året ble 10 organisasjoner med ca. 1500 medlemmer tilmeldt. Det samlede medlemstallet var da ca. 19 500. Dette utgjorde ca. 20 prosent av LOs medlemsmasse. (Fure 1983:280.))

[47].Bjørnson 1990:409 og Bjørgum 1998b:20.

[48].Bjørgum 1998b:134 (Ny Tid 29. desember 1913).

[49].Bjørgum 1998b:134 (Ny Tid 31. desember 1913).

[50].Bjørgum 1998b:134 (Ny Tid 29. desember 1913).

[51].Bjørgum 1998b:134 (Ny Tid 31. desember 1913).

[52].Bjørgum 1998b:135.

[53].Koht 1939:100.

[54].Ryggvik 1995:33.

[55].Alarm nr. 3, 24/1 1920 («N. A. F. i 1920.» Av J. M. Ljunggren).

[56].Alarm nr. 29 1927 («Syndikalismens utvikling i norsk arbeiderbevegelse» av Carl O. Tangen).

[57].Bull 1976:95.

[58].Alarm nr. 27 (25?) 1924.

[59].Sørensen 1983:28 og Alarm nr. 2 1928 («Fænomenet Eines» av Helvetius.).

[60].Han sto som p. t. formand i et brev «Til fagforeninger og oppositionsgrupper.» vedrøende overtakelsen av Direkte Aktion fra NUF. Se også Alarm nr. 2 1928.

[61].Koht 1939:104.

[62].Koht 1939:308.

[63].Arbeidernes leksikon og Sørensen 1983:56‑57.

[64].Alarm nr. 2, 14/1 1928 («Fenomenet Eines»). Betegnelsen «fascistorgan» er Alarms.

[65].Sørensen 1983:58.

[66].Sørensen 1983:93.

[67].Tatt på kornet 1999.

[68].Arbeidernes leksikon.

[69].Sørensen 1983:95.

[70].Sørensen 1983:115.

[71].Sørensen 1983:131‑133.

[72].Bjørnson 1990:419. Se Madsen 1916:III.

[73].FO 1916:9‑12.

[74].Direkte Aktion nr. 2 1916.

[75].FO 1916:13.

[76].Madsen 1916:II‑IV.

[77].Lie 1988:166‑167.

[78] NAF 1916:86.

[79].Bjørnson 1990:426‑427.

[80].Bjørgum 1998b:387‑388 («Fagorganisationen dens formaal, former og taktik. Indstilling fra den av kongressen nedsatte 15‑mandskomité.» Dagsordenbilag til LO‑kgr. pr. 1917).

[81].Bjørgum 1998b:622, note 260 («15‑mandskomiteens inndstilling» LOkgr. pr. dagsorden 1917).

[82].Bjørgum 1998b:391‑392 (Ny Tid 14. August 1917, leder «Puntervold & co.»).

[83].Bjørgum 1998b:402 (LOkgr. pr. 1917).

[84].Bjørgum 1998b:394 (Ny Tid 13. September 1917, leder «Hvad der skiller»).

[85].Bering 1988:163.

[86].Bjørgum 1998b:403,405 (LO kgr. pr. 1917).

[87].Koht 1939:180.

[88].LO kgr.pr. 1917:94.

[89].LO kgr.pr. 1917:61‑62.

[90].LO kgr. pr. 1917:154.

[91].Syndikalisten nr. 1 1991.

[92].Bjørgum 1998b:628, note 372 (Ny Tid 29. Desember 1917, leder «Fagoppositionen»).

[93].«Forslag til FOs 3. landskonferanse, desember 1917. Protokol for Den Norske fagopposisjon» (ARK 1630).

[94].FO 1918:5.

[95].FO 1918:11.

[96].Ibid.

[97].Solidaritet 3/1918.

[98].Arbeidsmanden oktober 1935:169.

[99].Fure 1983:307 («Protokol for Arbeidsmandsforbundets landsmøte 1918»:317).

[100] NAF 1918:76-77.

[101].NAF 1918: 235-240. Se også Social-Demokraten, lørdag 31/8 1918 («Lians foredrag om organisationsformen ved arbeidsmandsforbundets landsmøte.»).

[102].Solidaritet 9/1918. Allerede i 1916 vedtok landsmøtet et forslag fra Elias Volan som henstilte til LOs 15‑mannskomité å vedta organisasjonsformen etter det føderative prinsipp. Samme møte vedtok å bevilge årlige subsidier på kr. 500,‑ til Direkte Aktion.(NAF ─ «Meddelelser» nr.183, 1. oktober 1916:324)

[103].Fure 1983:304 («Protokol for Arbeidsmandsforbundets landsmøte 1918»:317,319).

[104].Solidaritet nr. 9 1918 («Beslutningerne paa Arbeidsmandsforbundets landsmøte»).

[105].Nilsen 1921:20-23

[106].Fure 1983:306.

[107].Fure 1983:280.