Anarkister og sosialdemokrater
Mens 1880‑årene hadde vært preget av dårlige konjunkturer og økonomisk krise, hvor radikale idéer sannsynligvis hadde lettere for å få gehør, åpnet 1890‑årene med økonomisk oppgangstid. Naturalismen i litteraturen ble skiftet ut med nyromantikken. Anarkistene fikk hardere tider, men ga ikke opp. At anarkister ute i Europa, med sine dynamittangrep og attentater, ikke var så fredelig innstilt som anarkistene i Norge, hadde nok også sitt å si. Den reformistiske retning i arbeiderbevegelsen ─ sosialdemokratiet ─ fikk vind i seilene.
På den 3. skandinaviske arbeiderkongressen, i Kristiania 1890, deltok både Ivar Mortenson (Nordre Østerdalens arbejdersamlag) og Arne Dybfest (Trondhjems arbejderparti). Kongressen vedtok et forslag som rådde arbeiderne til å delta i alle valg på grunnlag av det sosialdemokratiske program. Anarkistene derimot støttet en uttalelse som forkastet parlamentarismen, rådde fra deltakelse i politiske valg, og erklærte «at Omstyrtingen af det privatkapitalistiske Klassesamfund og Virkeliggjørelsen af de revolutionære Idéer alene kan ske gjennem en social Revolution». Så langt gikk ingen av de andre norske sosialistene. Antiparlamentarikerne ble skilt ut som en liten flokk på 12 mann.[1]
På Arbeiderpartiets landsmøte i 1891 trakk partiet, i sitt nye program, et klarere skille overfor den liberale arbeiderbevegelse (som hadde tilknytning til Venstre), og stilte seg på klassekamppolitikkens grunn.[2] Her vedtok man: «Med den saakaldte statssocialisme, der sætter staten i den private arbeidskjøpers sted, har arbeiderpartiet intet at bestille.»[3]
Få uker etter landsmøtet representerte Carl Jeppesen Arbeiderpartiet på en internasjonal sosialistisk kongress i Brussel. Der stemte han for at anarkister skulle få adgang til kongressen, mens både svensker og dansker stemte imot. I sin melding fra kongressen, i et partimøte i september, ga Jeppesen som grunn at anarkistene selv ikke ønsket seg noe bedre enn å bli vist bort: «Nu stod de som martyrer for de 'socialistiske demagoger'. Havde de faaet adgang til kongressen, var de kommet til at forsvinde i mængden.»[4]
I 1895 kom Bjørnstjerne Bjørnsons «Over Ævne, andet stykke» ut. Her viser han den dype sosiale kløft mellom industrislavene som sliter og industriherrene som nyter, mellom de få oppe på solhøydene og de mange nede i det mørke, triste dalsluket hvor det aldri er sol ─ «Helvede» som det kalles i Bjørnsons skuespill. Med alle midler, hevder Bjørnson i sitt skuespill, forsøker makthaverne å holde arbeiderne borte fra solsletten. I verste fall med fengselsstraffer og militærdiktatur. Han gjør arbeidskjøpernes fører til et slags kapitalistisk overmenneske, mens arbeiderne først og fremst fremstilles som de lidende, de utbyttede og undertrykte som drives til desperasjon og havner i anarkismen. Under et møte mellom representanter for borgerskapet sprenger «selvmordsbomberen» Elias Stang hele møtet i luften. Jack Wilson hevder at skuespillet
«er det litterære verk som mest direkte har anarkismen til emne. Bjørnson gir her et merkverdig forsvar for bevegelsen selv i dens mest ytterliggående manifestasjoner. Han får samtidig anledning til å legge frem sitt håp om et fremtidig harmonisk samfunn. Dette blir i dramaet fremført av Credo og Spera som har fått lærdommen om fremtiden fra faren, Elias Stang, anarkisten som ofrer seg selv under attentatet på storherrene fra de mektige borgerskap. Dramaet er meget interessant ut fra et idehistorisk synspunkt.»[5]
I 1897 holdt konditor Thv. Steffensen et foredrag om anarkisme i Kristiania Arbeidersamfund.[6] Lektor dr. Hagbart Magnus, medlem av Lapis Infernalis (Helvetesstein), en klubb for sosialistisk idédebatt i Bergen, fikk Ragnvald Paulson til å utgi en oversettelse av Peter Kropotkins bok «Erobringen av brødet», som så kom ut i 1898. Dette var den politiske boken som virket sterkest på den unge Kyrre Grepp (1879─1922), og i en periode var den nærmest hans «Bibel».[7] Hans kommende kone, Rachel Helland (1879─1961), var også fortrolig med den boken han leste med så stor begeistring.[8]. «Mit liv vil jeg gi anarkismens hellige sag. Kan jeg end ikke føre den noget videre frem, så kan jeg dog ihvertfald bringe lidt storm i vort kjære samfunds gåsedam, vække nogen sovende unge sjæle til liv og kamp», skrev Kyrre i et brev til Rachel i 1899.[9] Kyrre Grepp forlot etter hvert anarkismen, og ble marxist. Han ble også sentral i «den nye retning» sammen med Martin Tranmæl, og var formann i DNA i perioden 1918─ 1922.
2/11 1898 ble den tyske sosialistklubben Vorwärts stiftet i Kristiania. Den sto tilknyttet DNA, og samtidig det tyske sosialdemokratiske SPD.[10] Denne foreningen skulle ivareta tyske arbeideres, håndverkere og funksjonærers politiske, kulturelle og sosiale interesser i Norge. Dette var en sosialistisk forening, og definerte seg som en del av den norske arbeiderbevegelsen. Å være medlem i en norsk fagforening var en medlemsbetingelse. Foreningen var også kollektivt innmeldt i DNA.
På generalforsamlingen 19/7 1899 ble det fastslått anarkistiske tendenser i Vorwärts av formannen Riesener. Han hevdet at disse anarkistenes tendenser motarbeidet klubbens formål. «Han fremholdt det derfor som nødvendig, at saadanne anarkistiske elementer og andre, der paa anden maade søger at vække spektakel, fjernes fra foreningen.»[11] De «anarkistiske elementer», ca. 5─6 personer ventet ikke så lenge, og meldte seg ut i stedet. De protesterte sterkt mot anarkismebeskyldningene, og understrekte at det var de som sto på Arbeiderpartiets grunnlag[12]. På den annen side kunne en viss forståelse for «anarkistiske» eller «ungsosialistiske» sympatier ikke benektes. De utmeldte dannet sin egen forening Freiheit, sannsynligvis oppkalt etter det tyske anarkistorganet Freiheit som ble utgitt i London. Freiheit abonnerte på Kristoffer Hansteens blad Til Frihed. Beskyldninger sto mot beskyldninger, «anarkistiske elementer» mot «kapitalistiske håndlanger». Politisk argumentasjon eller diskusjon finnes nesten ikke i hele kildematerialet. Isteden ble det stort sett fraser og sladder. Det er tydelig at bebreidelsen av anarkismen bare var et middel brukt for å bli kvitt motstanderne av foreningen. Men lite tyder på at Freiheit sympatiserte med anarkismen i datidens språkbruk. Anarkismebeskyldningen satt forholdsvis løst blant tyske sosialdemokrater, og den ble særlig rettet mot venstresiden.[13]
Stampehl, som ble formann i foreningen Freiheit, var antageligvis virkelig anarkist.[14] Freiheits tilknytning til anarkismen var ukjent, også for politimesteren i Kristiania. Likevel ble de angitt fra politimesteren som anarkister. Politimesteren skriver at han ikke hadde anledning «til at komme disse personer ind paa livet, saa nærmere kjendskap til deres sociale synspunkt og eventuelle farlighet vanskelig kan haves.»[15]
Begge foreninger hadde kollektivt medlemskap i DNA.[16] Det ble forsøkt med gjenforening av de to foreninger. Dette lyktes ikke, og noen år etter 1900 ble Freiheit oppløst eller forsvant bare. Vorwarts eksisterte videre. Åtte medlemmer av Freiheit nevnes i politirapporten som ble sendt den tyske generalkonsulen.[17]
Det skal i løpet av perioden ca. 1888─1900 ha blitt spredt ca. 15 000 brosjyrer om anarkismen i Norge.[18]
