Industrialiseringen begynner

I første halvdel av 1800-tallet var Norge ennå et utpreget jordbrukssamfunn der de fleste levde i natural- og selvforsyningshusholdning. («Pengesamfunnet» fant man først og fremst i byene og blant rikfolk, kremmere og håndverkere på landet. Ulike kombinasjoner mellom selvforsynings- og pengeøkonomi fantes også.i) Det meste som trengtes ble produsert på gården, og kjøp og salg var en unntakelse. Arbeidshjelp ble stort sett betalt med kost, losji og klær. Lønnen var lav. Det var et utpreget paternalistisk samfunnii, med direkte personlige bånd mellom over- og underordnet, utbytter og utbyttet, som til en viss grad ga vern og hjelp ovenfra til motyting for ydmyk troskap nedenfra. Dette ble mer og mer avløst av pengehusholdning, hvor den vesentligste produksjonen foregikk for salg, og mesteparten av behovsartiklene ble kjøpt. Lønnsarbeid ble mer og mer vanlig utover fra midten på 1800 tallet. Fra midten av 1800-tallet løsnet de vertikale paternalistiske båndene innenfor gårdsfellesskapet. I stedet kom horisontale solidaritetsbånd mellom folk i samme sosio-økonomiske situasjon. Den økonomiske liberalismen fikk sitt gjennombrudd sammen med troen på «markedskreftenes frie spill».

I 1840 årene fikk vi den første spede begynnelse til en moderne industri. Vi fikk tekstilindustri, og de første mekaniske verkstedene ble startet. De virkelig store bedriftene var likevel de gamle gruvene og verkene fra eneveldets og merkantilismensiii tid. Modum Blaafarveværk var, med sine 700 arbeidere en av landets største industribedrifter.iv Den sosiale mobiliteten var liten, men økte med utviklingen av kapitalismen og den økende industrialiseringen.

Hovedtyngden av underklassen bodde på landsbygda. I 1845 bodde kun tretten prosent av den norske befolkningen, dvs. 161 800 av i alt 1 328 000 innbyggere, i byene. Av disse 161 800 byinnbyggerne var 6 700 håndverksvenner og læregutter og 17 000 tjenestefolk, derav 14 000 tjenestejenter. 11 600 byarbeidere var stort sett daglønnede, men i havnebyene fantes det også en del verfts- og lossearbeidere. Landbefolkningen var på 1 166 600, hvorav ca. 800 000 tilhørte underklassen. Denne underklassen besto av 58 000 husmenn med jord, dvs. bofaste jordarbeidere, 146 000 tjenestefolk og 47 000 dagarbeidere.v

I 1850 var det ennå bare vel 12 000 industriarbeidere i hele Norge. 25 år etter var det nesten fire ganger så mange. Barnearbeid var vanlig både i industrien og i primærnæringene. De store barnekullene fra tiden etter 1814 var midt i århundret kommet i gifteferdig alder. Mellom 1801 og 1865 økte befolkningen fra 883 000 til over 1 700 000 ─ nesten en fordobling.vi (Mellom 1815 og 1845 økte befolkningen med nesten femti prosent.) Det ble stor etterspørsel etter jord, og en hard kamp om husmannsplassene. Mange bondesønner måtte bli husmenn. Antallet husmenn med jord økte fra 1801─55, da tallet var på sitt høyeste, med 67 prosent. (Tar man med familiene også var veksten 20 prosent. Familiestørrelsen hadde minket fra 4,6 personer i 1801 til 3,3 i 1855. Det samme så man når det gjaldt selvstendige bønder.)vii Det gamle bondesamfunnet klarte ikke lenger å mestre befolkningseksplosjonen. Noen dro til byene, men der var det ikke lett å få arbeid. Utvandringen til Amerika hadde ennå ikke blitt et massefenomen. Samtidig fikk vi en konkurranse fra engelske fabrikkvarer som rammet håndverkere i byene og på landet.

Utvandringen til Amerika tok til i 1820-årene, og skjøt fart i tre bølger med masseutvandring i periodene 1866─74, 1879─93 og 1903─07. I alle disse periodene var det økonomiske nedgangstider i Norge.viii Felles for mange av utvandrerpionerene var at de var opposisjonelle, enten religiøst (kvekere, mormonere, haugianere, læstadianere) eller politisk (thranitter, bondevenner). Viktigere enn religion og politikk var likevel økonomiske og sosiale forhold. Det økende folketallet, som gjorde det vanskelig å få seg arbeid og levebrød, innføring av arbeidssparende teknologi og stagnasjon i fisket var viktige årsaker.ix Ca 1/4 av Norges befolkning utvandret til Amerika i løpet av 1800-tallet.x Slik ble en del av de sosiale problemene «løst».

Fremveksten av den moderne kapitalismen og industrialiseringen gjorde det nødvendig med lettere tilgang på mobil arbeidskraft. I 1854 ble tjenestetvangen, som skulle regulere løsgjengeri, fattigdomsproblem og samtidig sikre bøndene stabil og billig arbeidskraft, opphevet. Dette legaliserte flytting til byene og mobil arbeidskraft. Passtvangen internt i Norge ble opphevet i 1860. Formålet med passtvangen hadde vært å hindre at vernepliktige forlot landet, og holde kontroll med tiggere, landstrykere, løsgjengere og «ubekjendte og fremmede personer». Frigitte fanger skulle også ha pass. Passkontrollen ble også brukt til politisk og religiøs overvåking, særlig av emissærer.xi

I årene 1865─75 ble det færre husmenn, særlig i de delene av landet der overgangen til pengeøkonomi i landbruket var kommet lengst. Markedsøkonomien gjorde at det lønte seg for bøndene å gå over til å leie dagarbeidere med pengelønn, som nå ble en sterkt voksende gruppe. Dette førte til at husmannsvesenet gikk i oppløsning.xii Gårdsfellesskapet, naboskapet, slektskap osv. ble mindre enn før, mens moderne organisasjoner mer og mer kom til å prege menneskelig samhandling.

Norske håndverkssvenner vandret rundt i Europa, og mottok impulser fra revolusjonære strømninger der, slik ulike varianter av jakobisme, «utopisk sosialisme» og «haandværker»-kommunisme, som de tok med seg tilbake til Norge.xiii Noen av dem hadde vært med under februarrevolusjonen i Paris i 1848, og kom hjem til Norge og fortalte om sine opplevelser. (Fiolinisten Ole Bull, den senere thranitterlederen skreddersvennen Christopher J. Reffling og løytnant Carl B. Roosen var blant de nordmenn som demonstrerte i Paris, under et rent norsk flagg, til støtte for den revolusjonære regjeringen.xiv) Utenlandske svenner dro også rundt i Norge, og hadde med seg revolusjonære idéer fra Europa. Agenter fra Kommunistforbundet var i Norge i slutten av 1840 årene; bl.a. den tyske typografen Heinrich Anders og den svenske håndverkssvennen Carl Daniel Forssell.xv Radikal, teoretisk, litteratur fantes også. «Gartantier for harmonien og friheden» av «kristenkommunisten» Wilhelm Weitling kom på norsk i 1847. Friedrich Engels' synspunkter på industrialiseringen og kapitalismen ble referert i en artikkelserie i Rigstidende i 1849. «Det kommunistiske manifest» fantes i svensk oversettelse under tittelen «Kommunismens Röst» (desember 1848)xvi.

I mars 1848 oppsto det streiker og oppløp i Christiania i kjølvannet av februarrevolusjonen. Her var håndverkerne aktive. Tiden var inne for å samle småbønder, husmenn, tjenestefolk, håndverkere og arbeidere.

i.Se forøvrig Pryser 1985:135-141 for en diskusjon rundt graden av selvforsyningsøkonomi og pengeøkonomi mellom ulike forskere.

ii.Et «faderlig» ovenfra og nedad samfunn, omtrent som forholdet mellom en streng, men kjærlig, far og hans sønn.

iii.Merkantilismen var et økonomisk politisk system i Europa fra slutten av middelalderen og ut i det 18.

århundre som siktet på å styrke nasjonalstatens makt ved en statsdirigert fremming av utførselen og bremsing av innførselen av varer.

iv.Lorenz 1972:23.

v.Lorenz 1972:21-22. Se også Pryser 1985:69 for en tabell over utviklingen av de største yrkesgruppene på bygdene 1801-1875.

vi.Larsen 1998:23.

vii.pryser 1985:68-70.

viii.Pryser1985:59.

ix.Pryser 1985:61-65.

x.Bøe m. fl. 1976:32.

xi.Pryser 1985:54-55, 197.

xii.Pryser 1985:72, 217.

xiii.Pryser 1985:323.

xiv.Borgersrud 2000:55.

xv.Pryser 1982:29 32

xvi.Pryser 1985:325.