Bøndene

Bøndene hadde båret frem demokratiets idéer i Norge, og mange frie bønder hadde opp­nådd å få stemmerett i 1814.

I 1833 fikk «bonde­opposisjonen» flertall i Stortinget ─ 45 bønder mot 20 embetsmennⁱ ─ og kunne, i strid med den ikke parlamentariske rene embetsmannsregjeringen, med et visst hell føre videre allmuens gamle kamp mot embetsmennenes makt. Lokalvalgene var direkte, men herredsstyret, dvs. kommunestyret, satt permanent. Å gå til valgurnen var visst noe en helst ikke gjorde. Det fikk de gjøre som kjente seg kallet til det. Dermed ble det bare en liten krets igjen. Det lokale selvstyret var i tiår etter tiår et fåmannsstyre. Den indre kretsen møtte alltid opp og så til at det gikk i sitt gamle spor.ⁱⁱ

I 1833 var murerne i Christiania ute i en ulovlig streik. Den ble hensynsløst slått ned av militæret og politiet. Fra 1839 ble ikke lenger streikene i Norge juridisk betraktet som opprør.ⁱⁱⁱ

I 1837 kom formannskapslovene som la grunnlaget for det kommunale selvstyret.^iv Dette var det viktigste «demokratiske fremskrittet» etter 1814. I følge historikeren Tore Pryser var loven et vendepunkt juridisk sett, men han mener at historikerne har overdrevet dette og lagt for lite vekt på kontinuiteten i forhold til tidligere praksis. De skal også ha overdrevet det demokratiske ved 1837-loven. Særlig byene hadde langt på vei selvstyre fra gammelt av. De som styrte ble kalt de «eligerede» menn eller formennene, vanligvis 5─8 personer omkring 1800. De eligerede var valgte tillitsmenn. Stemmerett hadde alle med formelt borgerskap, men ikke embetsmennene. De eligerede hadde særlig stor økonomisk makt: de skulle godkjenne alle nye utgifter, revidere regnskaper o.l. Viktigere beslutninger ble drøftet på større borgermøter i byene. Disse ble gjerne kalt sammen årlig. Det nye var at borgermøtet for alle med borgerskap ble avløst av et valgt representantskap, og at lokalstyret kom inn i fastere former. Formannskapene avløste borgermøtene. Allmuemøtene avgjorde viktige saker på bygdene, særlig nye tiltak. Utenom fattig- og skolesaker gjaldt det spørsmål om kirkene, veibygging, skyssvesen og nye skatter. Allmuemøtene ble holdt på kirkebakken eller under tingsamlingene. Verken borgermøtene eller allmuemøtene hadde noen formell status med klar kompetanse. Vi vet lite om hvilken reell makt allmueforsamlingene hadde. Det ble ikke ført møtebøker, og andre kilder tier om det meste. Spredte eksempler viser at en sjeldent fikk i gang tiltak som kostet penger mot et flertall på allmuemøtet.^v Vi finner altså en form for «direkte demokrati» i kommunene som 1837-loven gjorde slutt på.^vi Det kom flere ordførere fra preste- og offisersstanden enn fra bondestanden. Etter hvert økte bevisstheten hos bøndene, og i 1862 var to tredjedeler av ordførerne i de norske bygdene fra bondestanden.^vii Bygdelæreren ble også etter hvert en viktig person for det kommunale selvstyret. Det var ikke alle bønder som kunne skrive, selv ikke sitt eget navn.

På 1840 tallet var ikke bøndene lenger demokratiets forkjempere på Stortinget: «Nu er det Bønderne som regjerer; men disse har ogsaa misbrugt sin Magt.»^viii, sa Marcus Thrane i 1849. De hadde avskaffet skatten på sine egne eiendommer, men opprettholdt tollen, spesielt på kornvarer; noe særlig leilendinger, husmenn og dagarbeidere, som måtte kjøpe korn, fikk merke. Bøndene ville ha politisk makt og frihet, men brydde seg mindre om åndsfrihet. De gikk mot dissenterloven i 1845 og var skeptiske til at jødene skulle få adgang til Norge. I 1851 fikk jøder adgang til Norge. Den viktigste pådriver til dette var Henrik Wergeland, som tok opp spørsmålet om de skulle slippe inn allerede i 1839.