Henrik Wergeland

Prestesønnen Henrik Arnold Wergeland (1808─45) var den første som startet folkeopplysningsarbeidet i Norge. Han kom fra en bedrestilt familie, men vokste opp mellom bønder. Wergeland var fremskrittsoptimist, og var preget av den franske revolusjons idealer: frihet, likhet og broderskap, og av opplysningstidens tro på fornuften. Han betonet koblingen mellom radikal politisk liberalisme og kristendom.i Han var eurosentrist med England på foreløpig lederplass, kalte seg selv kosmopolitt, og betraktet den europeiske kultur som et multinasjonalt produkt.ii

1830─34 ga han ut en rad med folkelige opplysningsskrifter som han kalte For Almuen.iii I 1836─ 38 kom For Menigmand. I desember 1839 kom For Fattigmand. Folk følte seg såret av navnet, og det ble endret til For Arbeidsklassen som så utkom som ukeskrift 1840─45.iv Her tok han arbeidernes vilkår opp til drøfting, særlig i boligspørsmålet. Den første betingelse for underklassens sosiale frigjøring var en høyning av «de simples» opplysning, av fattigfolks kulturelle, og også rent hygieniske, levestandard. Uten den var kampen for sosiale fremskritt temmelig håpløs. Wergeland søkte ikke å vekke arbeidsklassen til selvstendig handling. Han hadde ikke tanke på at den skulle kunne organiseres til en selvstendig makt. Bladet fikk økonomisk støtte av kongen, og var et lojalt organ uten revolusjonære tanker, som kun hadde til oppgave å gjøre noe for arbeidsklassen, ikke at den skulle gjøre annet enn å holde seg renslig, være strevsom, sparsommelig og nøysom. I bladet prekte Wergeland forsoning mellom klassene, og formante arbeiderne til å være flittige og ivrige i arbeidsherrens tjeneste. Samtidig søkte han gjennom bladet å gi fattigfolk elementær opplysning og respekt for eget menneskeverd. Bladet hadde artikler mot drukkenskap, mot dovenskap og sladder, for ærlighet, for renslighet, og om våre plikter mot dyrene. Andre emner var moderkjærlighet, vaskekonene, betydningen av å lære å lese, skrive og regne. Det var stoff om praktiske husråd, oppskrifter, forslag til husflid osv. Arbeiderne måtte først og fremst være flittige for å bedre sin stilling. Wergeland var sannsynligvis den første som brukte ordet «arbeiderklasse» på trykk.v

Forholdet til bøndene hadde som oftest en bakgrunn eller et bimoment av politikk ─ det gjaldt først og fremst å gjøre dem modne til å styre landet. Kjernen i arbeiderspørsmålet, derimot, var alltid sosialt og moralsk. Bøndene hadde stemmerett. Det hadde ikke arbeiderne. Skulle arbeiderne få stemmerett måtte de skaffe seg jord, noe Wergeland oppfordret dem til.vi

Wergelands levende medfølelse med de fattige og undertrykte førte til at han opptok et storstilt arbeid for å hjelpe den store underklasse som ennå ikke hadde verken politisk bevissthet eller politiske og sosiale rettigheter, ingen stemmerett, og det hersket en massefattigdom. I 1845 fikk 3,5 prosent av folket fattighjelp. I 1866 var dette økt til 4─5 prosent.vii Rundt 1880 gikk 40 % av de kommunale utgiftene til fattigvesenet.viii Arbeidstiden var ofte fra 4─5 om morgenen til 20─21 om kvelden, med korte spisepauser.ix Det vanlige var 12 timers arbeidsdag. Kirken hadde et sterkt tak på allmuen. «Gudsfrykt og nøysomhet» var begreper som stadig møtte allmuen hånd i hånd. Og den uopplyste kroppsarbeider på land og i by fant seg i sin triste skjebne i ytterst kummerlige kår. Wergeland drev søndagsskoler for landsbyungdommen og opprettet almueboksamlinger og leseselskaper i by og bygd. Han arbeidet for sogneselskaper som skulle drive opplysnings- og annen virksomhet, og som kan minne litt om de senere kooperasjonene.

Wergeland ble påvirket av den tidlige sosialisten Grev Claude Henri de Saint Simons (1760─ 1825) idéer, saintsimonismen ─ «den nye kristendommen».x Julirevolusjonen i Frankrike i 1830 gjorde også et overveldende inntrykk på ham.xi Wergeland var overbevist om at det måtte skapes en ny samfunnsorden ─ et samfunn hvor embetsverk, militærvesen og alle uproduktive snyltere var avskaffet og hvor bonde, borger og arbeider ble bundet sammen av en ny brorskapsreligion uten dogmer og uten kirke.xii «Han ville frie alt tankelive ut or autoritets-velde og ut or mørk ovtru; han tok uta vingling standpunkt i hop med rasjonalismen imot pietisme og ortodoksi.»xiii Wegelands idéer kommer klarest til uttrykk i «Skabelsen, Mennesket og Messias». I følge Arbeidernes Leksikon mente Wergeland her at «[…] menneskene på jorden må forene sig for å styrte tyrannene, eneveldet, autoriteten, og for å grunnlegge folkets republikk, hvor de rikes utbytning av de fattige skal være avskaffet.»xiv

Den svenske avisen Dagligt Allehanda kunne i 1837 fortelle sine lesere om Wergelands «demokratiske likhetsfanatisme, hans dusdrikken og hans krofamiliaritet med kreti og pleti, ja endog med personer av aller laveste klasse, hvilket alt nødvendigvis må forskaffe ham en stor popularitet hos massen og i ordets egentligste bemerkelse gjøre ham til en pøbelhøvding.»xv

Wergeland trodde sterkt på de idéene som Grunnloven bygde på, spesielt arven fra den franske revolusjonen og dens slagord om frihet, likhet og brorskap. Selv om han var begeistret for Julirevolusjonen i 1830, mente han at Norge kunne reformeres ved å gjennomføre Grunnlovens idéer, uten revolt.xvi På forsiden av Wergelands bok om Grunnloven står bonden med Grunnloven i hånden og sier: «Hør meg despot, jeg være vil, din pestilents mens jeg er til. For Norges lov i dølens hånd, skal briste dine slavers bånd.»xvii Wergeland hyllet revolusjoner ─ i utlandet. Hjemme tok han derimot avstand fra klassekamp, og representerte en harmoni-tankegang. Arbeidsfolk skulle finne sin plass i fellesskapet, «fedrelandssamfunnet», der arbeidere og embetsmenn var like nyttige.xviii Wergeland ønsket ingen klassestrid, men han ville forebygge den gjennom sin oppdragende virksomhet. Dermed bevisstgjorde han underklassen slik at de så seg mer som et kollektiv, en klasse, enn bare som enkeltindivider.

Marcus Thrane, Eilert Sundt og Bjørnstjerne Bjørnson skal ha erklært seg som Wergelands arvtakere.xix De så viktigheten av organisering for å bedre arbeiderklassens kår. Wergeland kan «oppfattes som den åndelige stamfar til det seirende venstrepartiet i 1880-årene: [...]»xx, eller som venstrepolitikkens «foranskudte Lyn».xxi

i.Bliksrud m.fl. 2002:224-225.

ii.Bliksrud m.fl. 2002:226.

iii.Koht 1939b:18. I følge Mohr 1958:14 kom bladet ut 1830─39.

iv.De numrene jeg har sett for 1939 har navnet «For Arbeidsklassen», men dette er senere opplag.

v.Pryser 1985:158.

vi.Pryser 1985:158.

vii.Pryser 1985:76.

viii.Pryser 1985:312.

ix.Mohr 1958:7.

x.Koht 1939b:14-15.

xi.Bjørklund 1970:37, Koth 1937:3 5

xii.Koht 1949:5.

xiii.Koht 1939b:5.

xiv Arbeidernes Leksikon, bind 6, spalte 1071. Artikkel om Wergeland.

xv.Mohr 1958:9.

xvi PaxLeksikon, bind 6, side 526. Artikkel om Wergeland.

xvii Kilde: Jørgen Høgetveits artikkel «Dagen og Grunnloven II» på http://www.afkf.net/hvsd/nedl/s8.art6.htm.

xviii.Pryser 1985:158-159.

xix.Ustvedt 1975:45.

xx.Aarnes 1991:37.

xxi.Ibid.